Ordstrøm i meget sterke og særdeles vakre omgivelser

Vi var temmelig begeistret sist Rustad var på banen med nytt album. Den gangen tilbake i 2016 var det Hearing Colors Seeing Noises det gjaldt, men nå over tre år etter, er fokuset på nyutgivelsen When Words Flew Freely.
La oss ikke dvele for mye ved det faktum at Signe Marie møtte den ufine veggen i sitt kunstneriske univers, selv om situasjonen som oppstod etter dette møtet legger mye av grunnlaget for denne skiva. Selve tittelen sier vel sitt om mørket hun havnet i, der hun fant seg selv lengtende etter tider da ordene kom av seg selv. Da ordene fløt fritt.

Uansett hvor svart det så ut en stund, så er det åpenbart for alle oss som følger med på hva Rustad foretar seg, at hun kom forbi den svarte veggen, og at lyset atter en gang tok over for det stumme mørket. På dette albumet returnerer altså Rustad med den glassklare, følsomme og ikke minst kraftfulle stemmen sin. De poetiske, vakre sangene som har gitt henne en lojal fanbase her til lands, er atter tilbake, og denne gangen er de faktisk bedre enn noen gang. Det var aldri noen selvfølge bedømt ut fra det hun sist leverte da jeg tenkte at hun skulle få slite med å levere noe bedre - i overskuelig fremtid.
Men, jeg har heldigvis tatt feil før, og ingenting er bedre enn en feilslått feil, hvis en sånn ting går an å si uten represalier fra alle kanter.

Som min valgte overskrift her hentyder, er ordtørken eller skrivesperren om du vil, nå en saga blott. Ordene strømmer fritt igjen, og det gjør de i omgivelser der komposisjonene er sterke i sin ømfintlige strukturelle konstruksjon, og der melodiføringene er så vakre at en mann kan få klump i halsen av mindre. Albumet har en imponerende helhetsfølelse som fra start til mål tar deg inn i et univers der kunstneren får stå i sentrum av det hele. Hun er omgitt av begavede musikanter som til enhver tid vet når de skal gi lyd fra seg, og som mer enn krydrer hver enkelt komposisjon. Jeg skal innrømme at jeg ble en smule skeptisk gjennom det jeg hørte eller så, da den første mottagelsen av albumet kom til syne. Overskrifter (jeg leser sjelden andres omtaler) som kontant slo fast at Rustad denne gangen hadde overgått seg selv.

Denne skepsisen er selvfølgelig sunn, og den er et viktig verktøy å ha med seg når inntrykk og uttrykk skal vurderes. Men, ja det er et men, for hva hjelper vel det når den blir gjort til skamme av musikken som møter meg i det stiften har senket seg, og rillene begynner å avsløre en musikalsk historie som treffer meg rett i hjertet. Ingenting. All skepsis er gjort til skamme, og jeg skjønner før noen vet ordet av det, at jeg sitter her fullstendig forsvarsløs. Midt i musikken, og svevende på en sang. Den ene låten etter den andre løfter meg rundt i et univers av toner, rytmer og melodier. Gjengen som instrumenterer denne plata er av ypperste merke, og det finnes ikke et øyeblikk som ikke er perfekt her. Det er komplett umulig å fremheve den ene sangen foran den andre, for de henger så fint sammen. De henger sammen og de utgjør en slags dans i et landskap jeg anbefaler alle å ta turen inn i.

Og det er disse menneskene som trakterer sine respektive instrumenter, eller låner sin stemme til dette kunstverket - When Words Flew Freely: 

Vi har selvsagt Signe Marie Rustad. Så har vi Alexander Lindbäck, Njål Uhre Kiese, Annar By, Bjørge Verbaan, Kenneth Ishak, Live Miranda Solberg, Kristine Marie Aasvang, Jo Berger Myhre, Magnus Tveten, Helga Hommedal Blikås, Geir Sundstøl og til slutt, David Wallumrød.

Det er litt av en gjeng som spiller her med andre ord, og med sin innsats har de medvirket til resultatet. Et temmelig fantastisk resultat, spør dere meg..