Overbevisende debut fra Sunniva Lundh

Jeg vil ikke påstå at det er så mange selvmotsigelser her som tittelen kanskje påstår, men det finnes et par konflikter som kommer fram i tekstene. Her spenner tematikken seg fra brune puber til bibelske referanser. Vi er innom feminismens etter hvert så store nedslagsfelt, og her mikses politikk og religionskritikk helt uanstrengt. Lyrikken er helt strålende, og helt etter anmelders smak.

Sunniva Lundhs musikalske innflytelser fra familiært hold, beveger i alt fra bedehusmusikk og kristne kampsanger på den ene siden, til noe så forskjellig som blues, opera og punk på den andre. Dette er nok en del av forklaringen på at debutskiva har blitt som den har blitt. Og hvordan den har blitt er jaggu ikke enkelt å si med få ord, bortsett fra at undertegnede konkluderer med at vi nå har med en meget interessant debutant å gjøre. Popmusikken som fyller rommet med godstemning er også ladet med den myke varianten av rock, og det er også lett å finne antydninger til jazz her.

Lydlandskapene som fremkalles her er meget delikate og atmosfæriske, ikke minst på grunn av instrumenteringen fra det helt briljante orkesteret hun har med seg, et band som består av: Eivind Molden Norseng – gitarer, Eirik Askerøi – gitarer og mellorton, André Viervoll – piano og tangenter, Axel Jensen – bass, Håkon Rasmussen – bass og kor og Øystein Bergsvik – Trommer. På låta “Sleep It Off” er Eirik Næss med på vokal. Det er ikke hver dag jeg snubler over et mer samstemt og nydelig gjeng musikere som sammen med hovedperson og medprodusent André Viervoll skaper en topografi som stadig vokser seg sterkere og mer tydelig etter hvert som bekjentskapet til oss som lyttere forsterkes.

Plater som vokser seg sterkere for hver gjennomlytting, det vil si plater som er interessante i utgangspunktet, har alltid fascinert meg. I dette tilfellet var første gjennomlytting som den første vårdagen, og de som fulgte, dager der spirer slo ut i blomst, og sildrende små bekker dukket opp rundt omkring i det levende landskapet. Arrangementene er alltid som forsiktige små fønvinder der duften av det som skal komme henger i luften som en lovnad om at noe fint snart skal åpenbare seg. Etter et titalls runder her i kaféen har Contradictions endt opp som den fulle vår på dørstokken til årets første sommerdag.

Det kunne vært lett å falle for fristelsen og servere sitater fra de mange helt nydelige tekstene på dette 10 låter sterke albumet, men da ville jeg blitt sittende her til den nevnte sommerdagen som tross alt er et stykke framover på vår vei, endelig dukket opp. I stede for vil jeg si at Sunniva Lundhs stemme er av det unike slaget. Jeg har ikke klart å finne noen å sammenligne henne direkte med. Her finnes små antydninger som kan sende oss i retning Toni Childs (ikke når Toni er sint, intens eller hes… vet ikke hva det er men noe er det), eller sågar vår egen Sidsel Endresen. Men dette er bare små hint det ikke er noen større grunn til å vektlegge – de er først og fremst mine egne assosiasjoner. For denne dama har sin egen stemme, óg sin egen måte å uttrykke seg på. Men som de fleste vet, er alt relativt.

Å trekke frem enkeltlåter fra denne mer eller mindre perfekte låtbuketten, er vanskelig, men låter som åpneren “Footprints On Stone”, låter som “River Eyes”, “Loose Me” og sistelåta “Shoes of Constant Walking” (legg merke til den nydelige poesien i titlene), er alle låter som har funnet sin vei inn til mitt stadig rikere musikalske hjerte. Sunniva Lundh er utvilsomt en av våre aller mest spennende debutanter. Og for en låtskriver hun i sannhet er.