Rutinert debutant gjør vei i vellinga

Nå er han altså endelig klar med sitt første soloalbum, den godeste Rasmus som mange nok kjenner fra Rasmus og Verdens Beste Band. Og spør dere meg, var det sannelig på tide. I alle år har han skrevet låter han ikke har fått brukt til noe. Låter med humoristiske hverdagshistorier, med personlige og alvorlige opplevelser, og dessuten også med politiske kommentarer.. ja, og sleivspark. Hva hadde verden vært uten sleivspark? Jeg bare spør. Mye av materialet har utspring og konkrete referanser til hans eget miljø, altså Trondheim. Og både tekstlig og musikalsk, er det inspirert av folk som Ole Paus, Cornelis Vreeswijk og Alf Prøysen. Dette er selvsagt utmerkede kunstnere å strekke seg etter, noe dette albumet bekrefter så det synger etter. La meg bare konstatere det først som sist.

La meg først som sist bare kline til med å si at mitt forhold til Rasmus Rohde er rykende ferskt. Det er bare en liten uke eller to siden jeg hørte han for første gang. Og som vanlig når jeg hører noen eller noe for første gang, er jeg en smule skeptisk (på en sunn måte må vite), jeg er på vakt, men samtidig åpen for hva som måtte komme. Funker det, så er vi der vi alltid håper på å komme, og hvis ikke, går greia i glemmeboka - som til opplysning er jævlig tykk. Men nok om det, for denne gangen funket greiene, noe som sier seg selv i og med at jeg nå sitter å skriver dette. Jeg tenke; "Faen mann"! Har dere fått fatt i en Todd Rundgren fra 70-tallet, for hvem ellers kan komme opp med arrangementer som dette? Og når et geni som Todd åpenbarer seg på netthinna, er det ingen spøk. Vi har med andre ord å gjøre med meget dyktige folk her.

Plata er produsert i legendariske Brygga Studio i Trondheim (ah, hvilket studio), med Pål Brekkås (Ida Jenshus, Alexander Pettersen, The South, for å nevne noe) som produsent. Og med toppmusikere som Stian Lundberg på trommer, med Kriss Stemland på piano og dobro, med Erlend Smalås på bass, med Ida Jenshus på koring og vokal, med Håvard Lund på bassklarinett, med Øyvind Smidt på fiolin, med Trygve Brøske ved flygelet og dessuten med Stadsbygd mannssangerforening på lag. Alt dette er selvsagt med på å kvalitetssikre prosjektet, men uten gode låter og alt det andre som er tvingende nødvendig, hjelper der lite med gode samarbeidspartnere. Nå har det seg heldigvis slik at låtene er der - i aller høyeste grad, og det samme kan vi si om musikalitet og det lille ekstra som det er så vanskelig å definere med ord.

På min lille reise gjennom Rohdes tekstterreng, har jeg snublet borti så godt som alle følelser og sinnsstemninger. Og den viktigeste av dem alle, humoren, er aldri langt unna. Men det er som sagt mye mer enn bare humor og morsomheter ute å går her. I den lyriske topografien finnes det også nostalgi. Vi finner alvor og empati, anger og melankolske nerver. Her er kjærlighet og sorg, glede og en lekenhet som alltid lander med smørsiden opp. Jeg finner Rohdes lyrikk svært spennende. Den er intelligent, og nesten litt farlig på den måten at man aldri vet hva som kommer rundt neste sving. Vi har rett og slett å gjøre med en helt strålende historieforteller her. Så er det noe med den uanstrengte og naturlige stemmen han formidler sin lyrikk med. Den er bare med på å gjøre alt til en troverdig og god opplevelse. Og om du ikke har skjønt det ennå, så er fyren en fremragende formidler. I tillegg er han en ordkunstner som nesten kan gjøre hva han vil med en setning, uten at det høres teit ut.

Når alt dette er sagt, er det viktig å komme litt inn på låtoppbyggingen, instrumenteringen og ikke minst alle de fabelaktige arrangementene. Jeg nevnte en av mine største forbilder når det kommer til det å arrangere en låt - nemlig geniet, den ekstreme kunstneren Todd Rundgren. Det er ting på denne platen som sender meg direkte til Rundgren, og da tenker jeg blant annet på beaten og pianobonanzaen i åpningslåta "1992". Denne låta er rett og slett jævlig imponerende. Det er så frekt at ståpelsen nesten klatrer opp etter veggene. Det verste av alt, er at det fint går å høre hele låta uten å bite seg merke i det nevnte, men når du først oppdager det, er det bare så håret reiser seg i ren beundring.

Det er sannelig ikke lett å plassere Rasmus Rohde i en bås, og heldigvis stilles det ingen krav om akkurat dette. Rasmus Rohde er etter mitt skjønn et prakteksempel på den frie kunstneren. Den lekne, respektløse, og samtidig uhyre seriøse musikeren som vet nøyaktig hva han holder på med, og hvor han vil med sin musikk. Jeg for min del har en mistanke om at mannen vil underholde oss, og sende oss i flest mulige retninger rent følelsemessig. Bare ta en låt som "Koste Itj Skjorta" som er så sår og så utrolig vakker på samme tid. Der han tenker tilbake på barndommen, og å en gutt han kanskje burde snakket litt mer med. Og nå når han prøver å spore opp denne karen, er han bare et navn i Folkeregistrets lister. Utenfor rekkevidde. Albumet er full av stoff som gjør inntrykk i forskjellige retninger, og det svømmer i helt briljante omgivelser. Ja, jeg snakker om musikantene og alt som har med dyktighet å gjøre. Dette er en debut som virkelig gjør vei i vellinga.