Sakral karnøfling

Stockholmaren Sundström har alltid drevet med musikk, i ungdomstiden i band som Pekåkå, Trots, KSMB, Fuck Off og Läppstars, og slo endelig gjennom med Apache, bandet som senere ble til Weeping Willows og fungerte som Stefans backingband. Etter kassettutgivelsen "Renjägarens Visor" (1989) har det altså blitt seksten studioutgivelser til, i tillegg til fem samle- og liveskiver og en hel rekke singler og EP'er. 

Vi snakker om en artist utenom det vanlige på mange måter, en kar som har syslet med mye på siden av musikken. Fisker på Træna, kokkeprogram for barn, radiovert, miljøaktivist og forfatter, for å nevne noe. Tiden hans på Træna, der han syslet rundt sammen med vår egen helt, Erling Ramskjell, førte til et deilig musikalsk samarbeid med Æ og musikkollektivet Likholmen, og en artist som Ingeborg Oktober var på sett og vis et resultat av det som fødtes ute i havgapet.

Stefan har denne gang vært i Kapsylen Studio i Stockholm, samarbeidet med produsent Jörgen Jugglo Wall og mikser Sebastian Aronsson, og fått instrumentassistanse av den eminente tangentsjefen Martin Hederos (The Soundtrack of Our Lives og deilige, deilige Hederos & Hellberg), og gitarmagikeren Ola Nyström (strenge-boss i Weeping Willows, spilt med Æ, Lars Winnerbäck og Johan Johansson, for å nevne noen). I tillegg er bassisten Nikke Ström fra Nationalteatern, mannen som er verdensberømt for å ha gitt Stefan en av Keith Richards sigaretter, og trommisen til Mitt i Naturen, Martin Emtenäs, en kar som visstnok skal være personifiseringen av "svigermors drøm". Den siste som bidrar på skiven er Amanda Fritzén, som virkelig fyller ut Sundström med vakre vokale toner.

Coveret er verdt et ord eller tre, dramatisk som det er. Det er altså Ragge, en gammel lydmann Stefan har samarbeidet med, som henger på korset, fotografert av sin bror da han gjorde en jobb som lydtekniker på en filminnspilling på 70-tallet. I en pause i innspillingen ble han dandert på korset, fikk en øl plassert i neven, og et bilde som sier "fuck, jeg har gjort min jobb, nå får dere gjøre resten" ble festet knipset. Jeanette Andersson har pimpet opp og fikset på bildet, samt tatt bildene av Sundström og bandmedlemmene som stirrer mot oss fra coveret når det brettes ut. 

Alle låtene er lagd av Stefan selv, foruten "Til Allan", som er komponert av Karin Renberg, med tekst av Kristina Lugn, og "Bakvänd Kikare", som Stefan har skrevet sammen med Hederos. Renberg er forøvrig Stefans kone og musikalske sparringspartner.

Hver morgen kl.0615 står jeg og tripper hjemme i Torsken, godt påkledd med riktig skotøy, klar for å gå til jobben min i nabobygda, Gryllefjord. De siste par ukene har det vært mørkt og vått, vinden har fulgt meg over skaret som skiller bygdene, og min musikalske følgesvenn har vært Stefan Sundström og hans Domedagspredikan. På min om lag sju kilometer lange ferd består fem tusen av meterne av ubebodd område, om vi ser bort i fra hare, rein, ørn, rype og rev. Alle som har vært på Senja vet at vi har nok av høye, stupbratte fjell, lange, trange fjorder, og vær som skifter i løpet av minutter. I disse omgivelsene og kulissene har Sundströms nye låter hatt ekstra stor gjennomslagskraft. Låten "Bara Va En Del", albumets sprekeste låt når det kommer til instrumentering, får en sterkere effekt enn hjemme i godstolen når jeg trasker det jeg er kar om i motvind og sludd, mens Stefan synger Att bara va en del av nånting større, att bara va en del av nånting helt og Nyström herjer vilt med elgitaren sin, Emtenäs og Ström banker løs på takten så føttene mine nærmer seg løpetakt, og Hederos lager like dramatiske kulisser i låten som jeg aner rundt meg i tussmørket. Musikk kan virkelig gi nærmest religiøse opplevelser. 

Av og til føler man at man sitter med en umiddelbar klassiker i nevene, et album som du bare vet at du må komme tilbake til med jevne mellomrom fram til den siste oljen er tatt opp av jorda, de siste kullrestene er brent opp, og din siste handling over bakken er å ligge i ei kiste mens presten forretter og drar på med triste salmer. Det første tegnet på en slik klassiker er at du ikke klarer å gå for en favoritt, fordi alle låtene like gjerne kunne vært nevnt som den du i ditt stille sinn velger deg. Domedagspredikan består av åtte låter, og med unntak av "Mikrobernas Skepp", det lystige og småjazza avslutningssporet, så kunne jeg plukket i blinde om bare én låt skal framheves. Nå er det heller ikke sånn at "Mikrobernas Skepp" er dårlig på noe som helst vis, men mer at den bryter kraftig med resten av albumet, i sin lystighet og vokale framføring. Låten i seg selv passer inn tematisk, som en påminnelse om at vi er omgitt av alskens skapninger, både planter, dyr og mikrober som var her lenge før oss.

Det du är nu var jag ochså bort i tiden
Det jag är skall du och bli
Allting i mej flyter ut vad tiden lider
Blir som du blir som jag blir som vi

"Havets Kvarnar" minner meg om Erling Ramskjell og hans produksjon under navnet Æ, dramatisk og mollstemt som den er. Vakker koring av Amanda Fritzén, Stefan med sin tandreste stemme, elegant tangenttraktering av Hederos (faen, som den mannen kan sitt orgel!), og et komp som like gjerne kunne vært framført av The Bad Seeds. Et nydelig og mørkt åpningsspor, om samspillet mellom menneske og olje, et samspill uten samarbeid men med grådighet som vårt bidrag. Men, vakkert samspill får vi heldigvis i bøtter og spann mellom Stefan og Amanda, som på "Morsan Är Ett Hav" byr på vokalt snop som sender tankene i retning av det Howe Gelb og Lisa Germino gjorde med OP8. Igjen må Hederos trekkes fram, som gjennom hele låten behandler pianoet sitt som en mester. Emtenäs pisker seg gjennom de nesten sju minuttene Stefan trenger for å fortelle denne vakre lille epistelen om sine nære bånd til sin mor, mens Ström såvidt trenger å still på jobb.

Multikunstneren Allan Edwall har lenge vært en viktig skikkelse for Sundström. I 2002 ga han ut albumet Sundström Spelar Allan, der han tolket visene til Hissmofors sin store sønn på sitt særegne vis. Denne gang hylles Edwall gjennom låten "Till Allan", vakkert skrevet og komponert av henholdsvis Kristina Lugn og Karin Renberg, og vel så vakkert spilt av Sundström, Hederos, Nyström, Ström og Emtenäs. Låten kunne lett vært framført av Tom Waits og plassert på et album som Blood Money, uten at jeg hadde blitt sjokkskadet. Mer Tom Waits-følelse får jeg med tittelsporet, "Domedagspredikan". Sundström er som komponist nært beslektet med den store helt fra Pomono, California, og når han i tillegg serverer lyrikk om dommedag, grådighet og menneskers tilbøyelighet til å gi faen i alle andre så blir det en innertier av en låt. Når så Nyström tar en Marc Ribot med gitar-snadder der det passer seg, Hederos maler ut melodien på piano og Stefan virkelig tar i når meldingene skal ut, så går anbefalingene ut til alt og alle som lytter til musikk.

Därinne sover grabben
Det er nånting som han kan
Nånting som jag en gång har kunnat
Nånting som någon gång försvann
Nånting jag sumpa när jag vandra vägen fram

Sundström er bestefar, og i låten "Bakvänd Kikare" får vi servert hans betraktninger rundt rollen som farsa til lillpojkens mor, en guttepjokk som kaller ham for morsan. En rørende låt på alle mulige måter, en låt som fører til ettertanke og en slags ro, selv om den røde tråden gjennom hele skiva er at vi mennesker herper planeten vår og overlater et vrak til lillpojken og hans generasjon. Roen skapes av briljante musikere og en formidler av rang. Nyström herjer med elgitar, Hederos skaper ei sakral stemning med sitt kirkeorgel, og kompkompisene viser fram den rocka siden sin. Dette er stor kunst, og det samme kan sies om "Gud Skriver Brev", låten jeg tenker på som albumets Cohen-øyeblikk. Ordsmeden, lyrikeren og poeten Sundström trer fram og maler ut elleve vakre vers, som seg hør og bør når det bys på ord fra Gud. Framtiden ser kullsvart ut, og vi utfordres av Gud som ber oss gjøre verden til et bedre sted. Men, selv om klimautfordringene er store, miljøproblematikk puttes inn i økonomiske formler, og politikerne bare prater pengemakta sin sak, så er det en slags optimisme å spore. Lerka synger, det er liv i skogen, gode valg kan fortsatt tas, og da kan han tralle og synge for nok en vår der han sykler i sola med vind i ryggen.

Domedagspredikan er Stefan Sundström på sitt skarpeste og underfundige. De åtte låtene er ikke av de letthørte og umiddelbare, men etter noen gjennomlyttinger var jeg fanget av hans musikalske univers. Igjen. Det er noe udefinerbart med denne svenske hedersmannen, som det ofte er med musikere som bare kjører på med sine egne greier, totalt uinteressert i hva omgivelsene måtte ha av ønsker. For, det er vel ikke mange av oss som ønsker å høre at vi er grådige, smålige, egoistiske og lite opptatt av generasjonene etter oss? Eller?