Som en sommerbris fra Laurel Canyon

Det kan ikke sies tydelig nok. Dette bandet, der alle medlemmene er noe så skjeldent som eminente låtskrivere, skiller seg definitivt ut fra mengden av band som pirker borti musikkstilen som utkrystalliserte seg på tampen av 60-tallet i både England og Amerika, óg ikke minst, videre inn i 70-tallets musikkbevegelse som muligens hadde sin vugge rundt Laurel Canyon i California. Bandet kan med udiskutabel letthet kobles opp mot mange kjente aktører som opererer og har operert i disse nevnte traktene, óg genrene, for den saks skyld. La meg fort bare få ramse opp noen navn det fint går an å nevne når musikken Gin Lady serverer skal sammenlignes med noe eller noen. Her finnes tydelige vink til CSN&Y, til Wishbone Ash, Tom Petty & the Heartbreakers og The Byrds. Dessuten også til band som Cream, til enestående Matthew Sweet, til The Allman Brothers, Blue Öyster Cult og Neil Young med sitt Crazy Horse. Det er til og med elementer av Beatles (uten at det er noen stor overraskelse) i musikken som er å finne på bandets femte utgivelse - Tall Sun Crooked Moon.

Denne helt nydelige gjengen som toucher innom så mange forskjellige genre, klarer samtidig det kunststykket det utvilsomt er å låte som et helt unikt band med egen sound og eget uttrykk. Vi kan finne elementer av det meste her, men kan likevel si det så enkelt som at gutta spiller gitarbasert popmusikk med stor vekt på harmonier og fengende melodier - og akkurat det er den store styrken her. Vokalist Magnus Kärnebro er muligens nøkkelen til at bandet låter så utrolig genrebestemt samtidig som anstrøk av det meste ligger åpenlyst over det hele. Det er ikke godt å si, men jævlig fristende å nevne. Når dette er sagt er det selvsagt naturlig å legge til at alle medlemmene i Gin Lady er viktige for resultatet vi opplever når bandet viser sitt sanne ansikt - noe jeg definitivt føler at de gjør. For dette statueres og er like genuint, like grunnleggende elementært, som egg og bacon en morgen når frokosten står jævlig høyt på lista. Gin Lady er et band jeg virkelig ønsker velkommen inn i mitt musikkunivers, og jeg er drøyt takknemlig for at jeg har så fine venner som han kameraten som styrte meg i denne retningen.

Det er bare noen uker siden jeg først hørte om Gin Lady. Jeg var på en aldri så liten kjøretur sammen med den nevnte kameraten - en fyr med minst like god musikksmak som meg. Vi pratet selvsagt om musikk i alle tenkelige retninger, og da jeg midt i denne samtalen spurte om hvilken skive som hadde imponert han mest så langt i år, kom svaret, kort og kontant.
- Gin Lady!
Jeg hadde som sant er ikke hørt det navnet før, og langt mindre hørt musikken deres. Og siden denne kompisens velutviklede musikksmak ofte sammenfaller med min egen, fant jeg fram deres siste utgivelse via Spotify så fort jeg kom inn døra hjemme. Det viste seg å være jævla lurt. For musikken som møtte meg traff så behagelig hardt og direkte at jeg holdt på å falle av krakken i ren begeistring. Den var som skreddersydd. Perfekt plassert i mitt livsløp.
Med denne opplevelsen, dette nye bekjentskapet, hadde jeg som ved et trylleslag, et nytt favorittband som passet perfekt inn sammen med de andre gamle sliterne jeg aldri går lei av. Thin Lizzy, Led Zeppelin, Motõrhead, The Beatles, Little Feat… Ja, du skjønner tegninga. Det er en hel bråte av disse i min musikalske garasje, og nå har jeg gjort plass til svenskene i Gin Lady der jeg har parkert de fint innimellom The Soundtrack of Our Lives og Hellacopters.

Dette helt rasende flotte orkesteret består i dag av de utmerkede musikantene: Magnus Kärnebro - Gitar og vokal, Fredrik Normark - trommer, Anthon Johansson - bass, Johnny Stenberg - Gitar, og Mikael Israelsson på tangenter og vokal. På albumet vi snakker om her, skal det sies at det er Niklas Ålund som trakterer tangentene. Albumet er produsert av bandet selv med god hjelp fra produsent Frans Hägglund. Utvilsomt en helt strålende produksjon.

Gin Lady så dagens lys tilbake i 2011, og siden Tall Sun Crooked Moon er deres femte studioskive må det være lov å kalle de ekstremt produktive. Og ikke minst gjennomførte hva kvalitet og kunstnerisk begavelse angår.

Avslutningsvis må jeg bare si at denne skiva er helstøpt. Vi snakker om en fulltreffer helt rensket for svakheter. Samtlige av de 10 låtene har noe ved seg, noe som kvalifiserer dem som meget gode komposisjoner. Jeg har skaffet meg noen favoritter langs den 3-4 uker gamle veien, men nekter å trekke de fram siden vi snakker om alle 10.
Skal du skaffe deg et lydspor for denne sommeren, vil jeg på det sterkeste anmode at det bør være Gin Ladys siste mesterverk. Jepp! Om man skal bruke begreper som mesterverk om popmusikk, er det selvfølge at det skal brukes her.

PS: Jeg fikk djevelsk lyst på en Aass bayer nå kjenner jeg.