Utsøkt skandinavisk nostalgia i mørketiden

Minor Majority – Napkin Poetry (Voices of Wonder/VME)

At frontmann, sanger og låtskriver Pål Angelskår tilfeldigvis møtte Sjur Lyseid (The Little Hands of Asphalt) på flyplassen i Bodø, der de raskt fant tonen, tilbake i 2016, og at de noen uker senere begynte et låtskriversamarbeide, har sikkert hatt en effekt på prosjektet. Det er i alle tilfeller grunn til å anta sånt når man ser på resultatet – som er gjennomgående utmerket. For det er i sannhet et vitalt og levende poporkester vi møter gjennom Napkin Poetry, la det være sagt en gang for alle.

Serviett poesi eller ikke, tekstmaterialet er direkte nydelig, og selv om det i større grad enn før er små historier som fortelles, skinner poesien hele tiden igjennom, og gjør lyrikken til en ren nytelse. Den flettes hele tiden elegant inn i melodier og lydlandskaper, og gir lytteren (i alle fall undertegnede) frydefulle øyeblikk det alltid er en idé å havne i.

Det er jo derfor vi elsker musikk – er det ikke?

Musikalsk ligger bandet fint plassert i det terrenget vi kan finne band som Tinderstiks, Spain og de norske superheltene Midnight Choir. Det er melodisk, melankolsk og stemningsfullt det vi får servert, der Angelskår tydelig viser at hans stemme stadig blir mer balansert og riktig for oppgaven det er å fremføre sine låter. Mannen synger med troverdighet og innlevelse, og når han har et såpass rafinert orkester i ryggen, er det jo dømt til å bli bra.
Minor Majority fremstår som et band stadig mer trygg på seg selv, og med musikalsk støtte fra fabelaktige Oslo Strings og Thom Hell, samt sangfuglene Linnea Dale og Marie Munroe – óg andre, er det som å oppleve en gammel nasjonalskatt vende tilbake ut av skyggene.

Nå skal det sies at gutta har spilt en hel rekke konserter gjennom de siste par årene etter at de bestemte seg for en pause, men uansett hvordan vi snur og vender på det, er det altså ti år siden sist de forsynte oss med en ny studioskive. En studioskive jeg har rukket å høre jævlig mye på den siste tiden. Og hvilken skive det har blitt!

Skal jeg trekke fram låtene som gjør sterkest inntrykk, havner jeg fort på “I’ve Been Here Before”, “Can’t Think of a Reason”, “Paricia”, “Napkin Poetry” og “Another Year”. På “I’ve Been Here Before”, som Angelskår står alene om å komponere, sørger den stadig bedre gitaristen Jon Arild Nupen-Stieng, for at tankene vandrer mot en ung og lovende Mark Knopfler, og på albumets kanskje eneste rockelåt, “Can’t Think of a Reason”, gjør samme mann en jobb som nikker rufsete og tøft mot alltid steintøffe, Crazy Horse. Alt dette mens bandets signaturfeeling hele tiden lever i beste velgående.

Med et vers som It used to feel so good just wasting time – We used to go so fast, we used to get so high – And skillfully float like butterflies – Throw Our punches at the open sky, er det umulig for undertegnede å ikke bli en smule nostalgisk – og jeg, ja jeg elsker jo å gå ned den gata fra tid til annen. Så takk gutter. Hjertelig.

Det er ikke bare dette ene verset fra favorittlåten “Can’t Think of a Reason” som sender meg inn i et lengtende og rørende øyeblikk, men av en eller annen grunn setter de poetiske og drømmende ordene, Throw Our punches at the open sky,i gang mekanismer i meg, som sender meg rett tilbake til en tid der unnskyld og frihet var gode stikkord.

For å runde av denne omtalen av et band jeg hørte mye på i årene 2003 og 2004, med sine to respektive utgivelser fra de samme årene, vil jeg bare si at jeg håper dette er starten på en ny epoke, og ikke en avslutning. For når alt kommer til alt, trenger gamle Norge Minor Majority. Med vår skandinaviske nostalgia, og vår lange mørketid, både trenger og fortjener vi dette bandet som atter har laget et helt nydelig album. Kudos.