Bjellas 5te
Alle som kan telle, og det er sannsynligvis brorparten av landets innbyggere over to år, klarer å se at Øvre-Ål Toneakademi er Stein Torleif Bjellas sjette utgivelse. Men, fine Jordsjukantologien (2018) er det vi på godt norsk kaller et spoken words-album, og er mer som ei diktsamling å regne. Det har med andre ord gått hele fire år siden forrige ordinære utgivelse, Gode Liv. Siden den gang har jeg sett Bjella live fire ganger, sist i september i fjor på knallstilige Espenes Gård i Dyrøy, da Terje Espenes (Jack Stillwater) hadde booket Bjella til låvekonsert. Der fikk jeg slått av en liten prat med Bjella, og der startet ventetiden. Sju måneder med ventetid er nå over, og som vanlig når det gjelder mannen fra Øvre-Ål så viste det seg at ventetiden var verdt hvert eneste sekund.
Igjen er Kjartan Kristiansen trygt plassert i produsentstolen, i studioene Amper Tone og Studio Intim, begge i Oslo. Miksingen er gjort av Bjarne Stensli og Kjartan, mens Jørgen Dupermann Træen har stått for mastringen. Bildet av Bjella som pryder fronten av coveret er tatt av Lars K. Lande, og Håvard Gjelseth er mannen bak selve designet på coveret, et cover som byr på hovedpersonens dåpsattest og hans håndskrevne informasjon om de som har bidratt og fortjener en takk.
Som vanlig har Bjella med seg noen ekstraordinære musiker. De som står for kompet, Kenneth Kapstad (trommer) og Eirik Øien (bass), er utenomjordisk dyktige karer, og gjør sitt til at alle de ti låtene er rytmiske herligheter som sørger for ei behagelig nostalgisk stemning der det trengs. Eller får meg til å by kjerringa opp til en heftig halling. Piano tar Christer Knutsen seg av, både elektriske og akustiske, mens Kjartan spiller elektriske og akustiske gitarer. Så har vi Geir Sundstøl. Altmuligmannen. Geniet. Ingrediensen som sørger for at alt stemmer. Fyren som kan spille på alt som lager lyd. På Øvre-Ål Toneakademi er det shankargitar, munnspel, optigon, marxophone, mandolin, dobro 12-streng, pauke, dulcimer, pedalsteel, xylofon, vibrafon, klokkespel, cümbüs, nationalgitar, elgitar, banjo, arp soloist, juno-6, casio cz 1000, og selvsagt lexicon prime time. Jeg blir ikke overrasket om han har bidratt med lyder fra andre instrumenter eller duppedingser som er oversett. Alexander Pettersen og Robert Eidevik korer, Thomas Petersen er med på perkusjon, og Mari Persen arrangerer og spiller horn og stryk på "Mitt Navn Er Stein".
Øyvind kjenne alle, det legg han ikkje skjul på
E har prøvd å prate ved han, då vil han berre gå
Alltid kjem han i det beste lys
Alltid er han den fyrste
han er so glad i seg sjøl, det ha e med lyst te
Taffel-jazz, kafé-swing, jamming av Lillebjørn Nilsen og Django Reinhardt. Åpningen "Sundre City" er en overraskende start. Det første som slår meg er at Lars Dalin spiller stringswing-gitar som en Django i storform, mens Bjella synger i sitt lyseste stemmeleie, forsiktig og vart. Bandet låter som om de ikke har hørt på annet enn Pokey LaFarge siden 2016. Men, om melodien og musiseringen er uvant og ei ny side ved Stein Torleif, så er det lyriske i et velkjent farvann. Vi befinner oss i Sundre City, og da snakker vi ikke om den vesle byen i Alberta, Canada. Det er naturligvis sentrum av Øvre-Ål vi skal til, som på avslutningssporet på Heidersmenn, "Tiger På Sundretur". Nok en gang serverer Bjella oss et interessant persongalleri, som Øyvind. Han kjenner alle, selvdiggeren som bare vil gå når Stein Torleif prøver å snakke med ham. Og så er det Tone, da, hobbypsykologen som vrir på alt som sies, og som blir ilter når hun får svar, tuter når hun får skryt, og ikke vil vite av trøst. Joda, vi skal virkelig inn i Bjellas univers.
Vi blir ikke lenge i taffel-land, for bandet vil harve over instrumentene sine i "Ekkel Fisk". I det som kan beskrives som en sang om "skjermangst" kjøres det på med en seig og monoton blues som får meg i trampeform. Det bys på stomp, banjo, basskoring, koring i falsett, en semi-intens Bjella, og et fett komp. At Sundstøl blåser litt i munnspillet sitt, som om han er avkommet til Charlie Musselwhite og spiller for Tom Waits, sørger for at jeg havner i lykkemodus. Dette er den mørke, skitne og heftige Bjella vi blant annet hørte på "Undergang". Men, sekunder etter at synthen til Sundstøl er fadet ut kommer en langt lystigere Bjella ut av høyttalerne. "Mitt Namn Er Stein" er lystig pop, med blåsere, strykere, en deilig barytongitar, et lett og ledig komp, og Bjella som byr på sin lyseste og ømmeste røst. Naturligvis fulgt av et mannskor av tenorer. Bjella, Kristiansen, Knutsen og Sundstøl byr på så mye strenge-kos at det nesten blir for meget. Men, bare nesten, for dette er perfekt for mine ører, og ble øyeblikkelig en favorittlåt. Teksten er åpenbart av det selvbiografiske slaget, om det å bli sterkere av tilbakeslag, ha en kompis å ringe til i tunge stunder, og det å finne den store kjærligheten. Eller finne hjemmet sitt i nakkegropa til dama. Vakkert. Og vakkert er det at Stein Torleifs datter, Bergljot, spilte bass på låten da de framførte den hos Lindmo på NRK. Der bidro forøvrig briljante Bendik Brænne óg, så sjekk for all del ut videoen.
E kjem for å si
At e kan fortsatt bli
The only one
Ein som ikkje er ekstra følsom
Johnny Cash hadde sin "Folsom Prison Blues", Bjella har sin "Følsom Person Blues". Og, med all respekt for W.S. Holland, Marshall Grant, Carl Perkins, Al Casey og Luther Perkins, og uten sammenligning for øvrig - det Kristiansen, Kapstad, Øien, Sundstøl og Knutsen driver på med her står ikke tilbake for noen. Nå er det ikke mange som når Cash opp til anklene, men Bjella har potensiale til å oppnå det. I norsk sammenheng har vi ingen som er i nærheten av Stein Torleif, noe topping av albumlista her i landet etter ei uke sier mye om. En ting er låtskrivertalentet, noe annet det håndplukkede bandet han har i ryggen. Slikt noe er det vi kaller perfekt match. I denne funky bluesen møter vi karen som spiller Orbison på bilstereoen mens verden suser forbi, og med lengsel i hjertet. Dama som sørget for å fyre opp begjæret hans dra avsted, og etterlot seg en kar på tusen meters dyp. Kjent tematikk? Oppbrukt lyrikk? Neida, Bjella gjør det på sin måte, og da blir det friskt og ukjent terreng.
Øvre-Ål Toneakademi topper vinyl-lista i Norge, en vinyl der "Fødd På Eit Fjell" avrunder A-siden på den. Bjella er født inni landet, oppi høylandet, og det handler i bunn og grunn låten om. For sikkerhets skyld er dåpsattesten lagt ved skiva, i innercoveret, sånn for å ha det juridiske på plass og bevise at han ikke driver med løgn og fanteri. Vi kan jo tenke oss at beviset legges ved fordi låten er skrevet av Ole Paus. For å fortelle om dette trengs steelgitar for det nostalgiske, synther for det moderne, og et mannskor som setter punktum og to strek under det hele. Vinylen har en B-side, og den åpner med "Min Kjære Og Ven". Låten hadde fint passet inn på Gode Liv, med Kapstads lekre trommerier og den lekne melodien som nærmest er umulig å sjangerplassere. Her er det spor av blues, country, jazz og visesang, og det synges om å være ute av vater når din kjæreste ikke er i umiddelbar nærhet. En litt manisk karakter har sendt fem tekstmeldinger, rører rundt i Øvre-Ål mens han snoker etter dama, og konkluderer overraskende med at "perfekt kjærleik går berre ein veg".
Frisøren i sentrum
Er helten min
Bruka kor stund
På å gjera andre fin
Selvsentrerte mennesker, egoister som tenker på seg selv først og så på seg selv, en verden der mange grafser til seg det de ser nytte i. De aller fleste kan av og til kjenne seg igjen i egoisten, og det har Bjella lagd en låt om, med "Frisøren i Sentrum" som en litt uvanlig helt. Frisøren fungerer selvsagt ypperlig som et bilde på noen som tenker på andre, som jobber dagen lang med å gjøre andre fine og presentable. Etter å ha hørt denne låten har jeg merkelig nok fått et annet syn på frisøren min, som jeg aldri har tenkt på som ei som gjør det hun gjør for å gjøre meg fin, for å gi meg en ny look, om det skulle være aktuelt. En skikkelig gladlåt, med andre ord. Fett orgelspill, nærmest i The Doors-stil, og et tandert komp som løser opp i den minuttlange outroen.
Av og til liker man alt ved et menneske, de som aldri kan gjøre noe feil, men tvert om gjør de gale tingene på riktig vis. "E Likte Deg" er en låt om ei dame med disse egenskapene. I tillegg er det virkelig tydelig at Kjartan Kristiansen har lagt sin hånd på verket, for her er skjer det saker og ting som sender tankene tilbake til Vonde Visu og Heim For Å Døy. Kapstad trommerier er av det deilige slaget, synthene til Sundstøl likeså, og hele bandet maler på såpass at vi ender opp med et lite kunstverk av en låt. Han likte henne tett på, på avstand, bilen hennes, måten hun kjørte på, den nye musikken hun kom med, i gråvær, ved middagstid, og at noe er for sent for ham. Sterk låt som havnet blant mine Bjella-favoritter umiddelbart.
- Er det klart? To, tre, fir'..
"Fiskesangen" er e sang det er lett å kjenne seg igjen i for en som bor i ei fiskebygd i Nord-Norge. Nå synger riktignok Bjella om å fiske i ferskvann, og ikke ute på fiskegrunnen eller på fjorden. Men, det er enkelt å overføre geografien i låten, for i bunn og grunn handler låten om å være selvforsynt. Og om å ha unnskyldningene klar når man kommer tomhendt på land. Eller hva skal man si om verselinja ingen som e kjenne kan skjøne koss ein vaksen mann fær so veldig lite fisk? Klima. For mye sol. Altfor mye vind. Regn fra nord. Måneskinn. Hørt det før? Melodien er av det utrolig vakre, neddempa slaget, pyntet med fingerspill på nylonstrenger der vi hører akkordskiftene, ei sag, steelgitar, en akustisk synth. Vakkert.
Eigentleg vil ingen ha
”Sutre-Petter neri bua”
Hugs å ikkje bi for tung
Hugs å vera ung
Ikkje stotre og bi taus
Utadvendt og nådelaus
Ta lyttaren med sjarm
Fortapt spelemann
Øvre-Ål Toneakademi avrundes på fineste vis med "Fortapt Spelemann", en selvkritisk låt om tvil, anger og egne mangler. Og løgn. Eller i beste fall en serie av undervurderende blikk på egen person. Vi vet at Bjella er en kar som kan litt av hvert, med gårdsbruk og alt, og som definitivt ikke serverer oss låter som han trenger angre på. Og, nei. Vi ønsker oss en "Sutre-Petter", så lenge han heter Stein Torleif Bjella. Og, ja, du ser alt så klart. Med dette bandet i ryggen så blir det dessuten vakkert klart. Norges spelemann #1 er ikke mye fortapt, men en nasjonalskatt av de sjeldne.
Stein Torleif Bjella har fortsatt en heltestatus hos The Wilhelmsens, for nok en gang leverer mannen til toppkarakter. Vi tror ikke mannen kan lage dårlige låter. Jeg er sikker på at jeg i 2045 sitter i gyngestolen min og lytter til hans tjuetredje album, med en kald bayer i lanken, og konstaterer at han fortsatt ikke har levert et eneste svakt album. Det er Bjellas kaliber.