Brakkesutring - Torgeir Walademar

Torgeir Waldemar tok ikke meg med storm i 2014, da det selvtitulerte debutalbumet ble sluppet. Jeg var allerede slått i bakken av en orkan halvannet år tidligere, da han ga ut EP'en Take Me Home. Så bergtatt var jeg av de tre låtene fra slutten av 2012 at jeg booket ham til Senjafestivalen sommeren 2014, hvor han spilte et sett på en time der alle de 23 frammøtte satt som lamslåtte, nyfrelste disipler. At han spilte på visekvelden sammen med Erik Lukashaugen og Erlend Ropstad sier litt om kvaliteten på den festivalen. Sånn for å drive med litt selvskryt.

Uansett, Torgeir har siden den gang gitt ut tre alvorlig solide skiver, debuten (2014), mesterverket No Offending Borders (2017) og blodferske Love som ble sluppet 17.januar i år. Mannen kan ikke lage dårlige låter, en skikkelig fin egenskap. Talentet hans får dessuten utløp når han som gitarist får herje sammen med gode venner i barske The Devil & the Almighty Blues, som har gitt ut tre seige og tøffe skiver i perioden 2015-2019. Nok om det. I kveld stilte han alene, med kassegitarene sine, og med 900 seere/lyttere allerede før en tone var servert.

Så kommer han inn i bildet, setter seg i sofaen, bildene er stilt inn på sort/hvit, og han ser ut som vår egen Man in Black. Da tenker jeg ikke på Tommy Lee Jones eller Will Smith, men selveste Johnny Cash. Med en stilig hatt, selvsagt sort, og en kledelig sort westernskjorte type Gram Parsons, fyrer han løs med en cover av "Falling Rain" (Link Wray), i en like intens og kruttsterk versjon som vi kjenner fra No Offending Borders. Så blir det "Flowers", låten han opprinnelig hadde med seg Ida Jenshus på, men som han fikser mer enn bra nok på egenhånd.

Waldemar har vært på turné i vinter, hvor låtene fra Love har blitt luftet skikkelig. Det var ikke vanskelig å høre at de låtene sitter som et skudd, for "Leaf In the Wind", låten som må kunne karakteriseres som en radiohit, ble framført så briljant at jeg måtte krype til korset i dag óg. En Hansa IPA ble åpnet, stemningen ble topp i stua, og jeg fikk bekreftet det jeg trodde - den fysiske avstanden hindret ikke Waldemar fra å skape ei eventyrlig stemning. Så forteller han at han ikke sitter hjemme, siden nettet er så dårlig der, men på Peloton Hotell nede i byen, som da er Oslo. Og så blir det en perle til på oss, en perle fra den magiske andreskiva, en perle som er døpt "Souls On a String". Han vrenger sjela, vrenger strengene på gitaren, vrenger ut en solo på munnspillet sitt, og når jeg vrenger øya opp i venstre hjørnet på skjermen så ser jeg til min glede at det er 1,5 k som følger med på Torgeirs konsert. Gledelig.

Jeg må bare innrømme at jeg er blodfan av denne herren, og når han spiller den låten som fra første sekund gjorde meg til det, "Take Me Home", kjenner jeg at jeg begynner å like denne karantenen, lock down, COVID-19 og de ekstreme tiltakene som er satt i gang en smule. Ene og alene fordi vi får servert sånne magiske stunder som dette, og de har det blitt en del av nå. Selvsagt hadde det vært utrolig trivelig å se ham på Blårock, sammen med en haug av godtfolk, men det har sine fordeler å sitte i godstolen óg, med iskaldt øl i glasset, null skravling, og uten en rygg som er vond. 

I tillegg til å være en fabelaktig låtskriver så er han altså en utrolig dyktig gitarist, og når han kjører i gang med "The Bottom Of the Well", låten jeg alltid har ment er hans Tom Waits-øyeblikk, så imponerer han med alskens akkorder høyt og lavt, fingerspill vakkert som fy, og et driv som gjør låten enda mer spesiell enn den i utgangspunktet er. Vakkert og tøft på en gang. Etter litt kremting og en slurk vann/vodka for å hjelpe stemmebåndene litt, avslører han at han har sett en del streama konserter, og at han har likt mange av de fine coverlåtene andre har spilt. Derfor må jo han óg by på en, og kjører igang en fabelaktig versjon av Hal Ketchums "Past the Point Of Rescue", en låt jeg elsker og har elsket siden 1991. Og, jeg sverger, det Torgeir Waldemar gjorde med låten i kveld blåste meg i veggen. Faen, den kjærligheta. Det ble en liten tåre i kveld óg. Begynner å føle meg som en sippete, sentimental gammel gubbe.

Litt mer smånynning, litt kremting, bytte av gitar (han skifter heftig mellom sine tre gitarer), og uten et ord går han løs på nok en himmelsk vakker låt fra No Offending Borders - "Island Bliss". Igjen dette vakre, vakre fingerspillet, ikke fryktelig langt unna Townes sin måte å traktere gitaren på, og denne intense stemmen som kutter seg vei rett inn i sjela. Jeg ser at det har stabilisert seg på 1,6 k mennesker foran skjermen, og jeg vippser kveldens hundrings. Sjelden har jeg fått mer valuta for pengene, det må i såfall ha vært en hundrings jeg brukte på kona mi og som på et eller annet vis sørget for at vi fortsatt er gift. Dette har utviklet seg til å bli en av de fineste stundene jeg har hatt sammen med Torgeir, for det føles virkelig som om vi er sammen. Denne avstanden som Mac'en, internett og streaming nødvendigvis innebærer føles på langt nær så heftig som den jo er. Waldemar har et vesen som på sjarmerende vis skaper en nærhet som er fortreffelig i dette formatet.

Mer snadder fra andreskiva, nå en gitarbonanza-utgave av "Among the Low". Det høres ut som om det er tre gitarister til stede på hotellet når han drar på, særlig i den nydelige bridgen, og jeg hører at han virkelig har blitt varm i trøya. Kveldens desidert heftigste øyeblikk når rockeren i Torgeir virkelig våkner til liv. Litt døgnvill og uten peiling på hvor lenge han har spilt monterer han munnspillet rundt nakken, og får tilbakemelding om at klokka er 21:50. To låter til, med andre ord. Den første vi får høre er en intens versjon av "Sylvia (Southern People)", denne musikalske kilevinken til Listhaug som ville holde folk på flukt så langt sør i Europa som mulig. Nok en låt fra No Offending Borders, altså. Jeg konstaterer at jeg på sett og vis har fått et drømmesett i kveld, og at jeg ikke hadde klart å velge ut bedre låter om jeg hadde fått velge rått og uhemmet fra hans katalog.

Alle som skal takkes får honnør og godord fra Waldemar, og så synger han sin vakre godnattsang fra debutskiva for oss, "Remedy". Litt kjappere enn originalen, men så fikk han det litt travelt siden klokka ble 22:05 før han konkluderte med at det var nok. Jeg fikk en god grunn til å finne fram låten i Spotify og spille den igjen. For en behagelig og fin avslutning på kvelden det ble.

Folkens, Torgeir Waldemar. Kjenner du ikke til ham og hans fabelaktige skiver så må du gjøre noe med det. Fort. En god idé er å finne fram til denne konserten på Facebook og bare nyte den. Idéen blir enda bedre om du vippser (41237910) han noen kroner, for det har denne hedersmannen og geniale musikeren virkelig fortjent. Og den beste idéen er om du kjøper skivene hans, på Big Dipper, Crispin Glover Shop, Backbeat, offbeat.no, eller hvor du enn shopper musikken din. Alle hans album hører hjemme i ei anstendig platesamling.

Takk for konserten, Torgeir Waldemar!