Brakkesyke 2020 - Stine Andreassen (The Northern Belle)

Etter litt fram og tilbake med sjekking av en lyd som hørtes utmerket ut fra første sekund, og litt vel mye Eivind (Eide Skaufjord, samboeren) i monitor, var Stine klar for konsert. Veldig nervøs i følge henne selv, noe vi får tro henne på, for det var lite som tydet på det med tanke på det hun leverte rent musikalsk. Hun var så stødig som jeg aldri har sett henne, og hun har alltid vært stødigheten selv på konserter, og virket som om hun koste seg like mye som alle de rundt tusen som til enhver tid fulgte med på sine Mac'er, PC'er, nettbrett og mobiler.

Det hele åpnet eksemplarisk og på et vis som fikk meg i den rette stemningen from the get go. En deilig, vakker og strålende versjon av et av Guy Clarks mesterverk, "She Ain't Going Nowhere" fra debutalbumet Old No. 1. Stine har en stemme som bør få de fleste til å smile i skjegget, glise litt i munnviken, og få folk i ei behagelig stemning. Det er umulig å sitte surkende mens hun spiller. Hvis du ikke er en gammel surkete gubbe, vel og merke.

Hun fortsetter med en nedstrippet (selvsagt) versjon av Pink Skies, en låt som ble til da hun sammen med kjæreste og band trakterte de sørlige statene i Amerika, og som er hennes hyllest til Nashville. Etterhvert finner hun fram en lekker nyervervelse hun er veldig stolt av. En Fender Jazzmaster, mintgrønn (?) og fjong, før hun innrømmer at hun kun en gang tidligere har spilt på elgitar offentlig. Men, selvsagt funker det helt utmerket, for i kveld fikser Stine alt, også en gitar som er koblet til en forsterker.

Hun serverer oss noen nye låter óg, som blir å finne på den kommende skiva, og spiller til og med noen ønskelåter. Etterhvert kommer låten om det man ikke gjør på nachspiel, hvis man har bare et snev av sunn fornuft, og stor respekt for stereoanlegg, og da spesielt platespillere - "Record Player Still On". Denne låten gjør seg utmerket som en kassegitarlåt, framført av en singer/songwriter som Stine er. Herlig. Like herlig er The Northern Belles siste singel, "Remember It", som viser fram ei side av henne som hun skjuler godt ellers - dama som ønsker en eks. alt mulig kjipt, og som aldri kommer til å glemme for en kjip fyr han var.

Men, romantikeren i henne er ikke inne i mørket så altfor lenge, og neste låt ut er en låt hun tilegner sin bestemor i Balsfjord, "All the Summer Months". Dette er en av de første sangene hun skrev for The Northern Belle, og handler om en problematikk vi nordlendinger brukte å være kjent med. Damer som var hjemme og tok vare på hus og barn, mens mannfolkene var på havet, i Nord-isen eller Nordøst-isen, på fangst og fiske, og som regel var borte i månedsvis før de kom tilbake for å telle om barneflokken hadde vokst. 

Stine er mer enn bare en musiker, naturlig nok. Hun er veldig flink å småprate mellom låtene, fortelle små anekdoter, prate litt om familie og venner, og framsnakke andre artister. Mens hun nipper til et glass rødvin. Og småprater med sin Eivind. Coverlåt No.2 for kvelden er Gillian Welch sin "Look At Miss Ohio", en nydelig låt som gjorde seg. Hun kjører på videre med åpningssporet på Blinding Blue Neon, "You're Gonna Leave", og her støter hun på problemer. Stemmen forsvinner, tørket opp (?) av den røde vinen hun har nippet til, og hun må stoppe opp for å fukte strupen. Med vann. Vannet fjerner smuss og andre uhumskheter som lurer borti stemmebåndene, og etter sekunder tar hun opp låten igjen fra refrenget. Også her savner hun gitar-mester Bjørnar, men hun prater seg gjennom en solo. Det funker fint.

Fra nyskiva som kommer til høsten, We Wither, We Bloom, får vi låten "How Deep". Jeg innbiller meg at vi var vitne til en premiere av et slag, at den ble spilt foran et publikum for første gang. En flott låt som sendte tankene i retning dama hun covret tidligere på kvelden, Gillian Welch. Siden hun er stor fan av Jackson Browne så kom det ikke som en bombe at hun dro i gang "Doctor My Eyes", en låt som vel egentlig er skrevet for piano. Denne ble spilt etter at hun spurte seerne om tips til låt. Jeg ble stemt ned etter forslaget "noe Tom Waits". Så er det over, med en låt fra det kommende albumet, "Late Bloomer". Og folket har fått 75 minutter med Stine Andreassen. Uten at det ble kjedelig et øyeblikk. 

Jeg håper, og regner vel med, at folk vippser henne for den jobben hun gjorde. Om du glemte det så kan du fortsatt gjøre det. Bare vipps f.eks. en hundrings, som jeg bruker å gjøre til de konsertene jeg følger. Nummeret til Stine Andreassen Musikk er: 15505.