Brakkesyke - Mats Wawa

Tidligere i dag skrev jeg en passe euforisk omtale av albumet Rock Omelette, bandet andre album, gitt ut av Black Pop Records. Jeg stiller altså til den streama konserten med voldsomt store forventninger, og fallhøyden er selvsagt stor. Men, jeg føler meg altså så bombesikker på at de er knallstilige live, at den fallhøyda kan glemmes først som sist. Jeg kommer tidlig til "konsertlokalet", ikke for å sikre meg best mulig plass, men for å se hvordan karene forbereder seg til konsert. Ingenting spennende på den fronten, men drikking av det som kan se ut som Red Bull (hvor er bourbon-bånskerne og rockerne som bælmer nedpå øl i disse karantene-tider), litt fikling med mobiler, og noe skruing på knotter. Band-logoen dekker halve skjermen, men jeg aner at hele bandet er på plass kl.19:56, og allerede er det rundt 200 forventningsfulle mennesker som venter rundt om i landet.

Så, kl.20:01 sharp blir det lyd. Det er "go-go". Mats har tatt barten, tre gitarister er klare, en bassist, og trommis. Og de drar i gang med "True Crime" fra EP'en Scuzz, stemningen blir automatisk tipp-topp, Torkellsen drar igang med fete greier på gitaren sin, resten av gjengen gynger taktfast avgårde, mens sjefen kontrollerer det hele med akustiske akkorder, de flyter elegant over i "100% Park" fra nyskiva,og altmuligmann Petter Haugen Andersen drar på med lekker koring og en vakker fløytesolo. I mellomtiden har Torkellsen flyttet seg til keyboardet. Talentfulle karer.

Nytt skifte i studio, eller scena som det vel må kalles. Petter spiller keys, Torkellsen har festet gitaren rundt halsen, og låten jeg siden jeg hørte den første gangen tenker er en The Shins-cover, kommer ut på full guffe i hodetelefonene min. "Byrds" er ikke langt unna å være den fineste popen vi blir å høre på lang tid. Bassist Emil styrer forøvrig lekkert med bassen, og det hele blir så fett at jeg skyller ned halve ølen min. El-gitaren til Mats kommer fram, og en gitarhelt skal hedres. "George Harrison Beatle" er en satans fin låt, med høy soulfaktor, noe Bass-Emil og Tromme-Mathias sørger for, men ikke minst fordi gitarist Torkellsen er i det funky hjørnet, og sjefen sjøl tar på seg den veneste stemmen og spiller sine fjonge akkorder. Ja, så tar Petter vekk hendene fra tangentene innimellom, for å dra på med fløyta si. Herlig låt, fra en EP som fikk mye skryt av oss hos i The Wilhelmsens for et par år siden.

Mats Wawa er ukronede eklektiske konger på haugen her til lands, og fikser soul så det hyler etter. "Easy On the Eye" fra den forrige EP'en er en låt som svinger som fy, som kompkompisene jobber beinhardt til, og Mats synger skikkelig bra på. Den går unna i full fart, og Mats håper at de har fått 2000 seere/tilskuere, men konstaterer at det foreløpig er 275. Det er i utgangspunktet et anstendig antall, og jeg tipper bandet har spilt sin andel konserter med langt mindre folk til stede. Det blir nok en låt fra fra den forrige EP'en, så alle låtene derfra er allerede unnagjort. Nok en bra låt, litt i Mac DeMarco-gata, men jeg kjenner at jeg begynner å bli sugen på å høre noen låter fra Rock Omelette nå. Skiva som ble en instant classic tidligere i dag.

Og jeg blir hørt. Tankeoverføring? Magi? Eller fordi de var tom for annet materiale, tenker jeg. "Green" blir annonsert, en låt som på skiva er pyntet med strykere og Bendik Brænne-saks. De ønsker seg Bendik i studio, selvsagt, men kjører på med krum nakke. Så krum at de må starte på nytt, og da låter det langt fetere, langt mer lett og ledig, og så stilig at jeg får pyttelitt fnatt her jeg sitter. Det er så vakkert og barskt, Mats synger som en jævla helt, resten av bandet er så tight og kult, alt som skjer er nøyaktig sånn det skal være. Petter på gitar. Torkellsen på keys. Så er det tid for quiz. Av det interne slaget. Hvem etterlignet Mats? En eller annen Simen, som jeg ikke kjenner til, var svaret. "Inside Job" følger på, hele gjengen er 100% på tå hev, og det herjes litt på keys av Torkellsen, Mats synger helt i grenseland til falsett, litt som Gram Parsons, de rører litt i bridgen, uten at det gjør noe som helst, og jeg innser at jeg trenger en øl til. Og jeg vippser kveldens andre femtilapp. Til 591308, mens Mats sparker løs.

"Canned Heat". Låten. Ikke bandet. Og et av de mest rocka øyeblikkene på Rock Omelette. Det svinger av boogie, av keyboardet som får kjørt seg av Torkellsen, av Bass-Emil og Tromme-Mathias. "It is bringing me down - same old song!" synger Mats, mens jeg løftes mer og mer, stemningsmessig. Og jeg savner bare kompiser å skåle med, jævla COVID-19, for kona mi sitter og jobber med en oppgave som skal være levert i mai (!), og gidder ikke se konserten sammen med meg. Soloen er forøvrig drøyt stilig. Etter litt fram og tilbake med hilsener og Petter som henter seg en øl (!), oppfordres vi til å komme med ønskelåter, og spiller radiohiten sin, "Sparkly Eyes", som P13 har a-listet. Jeg vil anta at stemningen steg enda et par hakk rundt i de 249 hjem som fulgte med. Jeg ønsker meg "French Pt.2", og blir pinadø hørt. Et av høydepunktene fra nyskiva, og omdøpt til desserten av meg. For en fet låt, og for en fet basslinje av Emil. Bandet kommer inn på samme tusendels sekund, og her snakker vi om en låt hvor det skjer så mye kult, fram hele gjengen. Jeg vet ikke om French og Moland har fortjent en så fet låt "oppkalt" etter seg, men vi snakker om en av disse låtene som gjerne må vare i 25 minutter, hvor de puttes inn snadder hele veien.

Klokka er 20:55, det nærmer seg 300 seere, og de tror de rekker en låt til. Det gjør de ikke, og brått er det slutt. Men, faen, dette var fine saker. Nå gleder jeg meg til vi kan begynne å bevege oss rundt, dra på konserter, få Mats Wawa til Buktafestivalen, og skråle litt sammen med bandet.

Folken, vipps denne fine gjengen noen kroner, hvis du føler for det og har cash til det.