Deilig intens 70-talls følelse

Det er alltid stas når det dukker opp band som låter autentiske i forhold til sine inspirasjonskilder, og som i tillegg makter å sette sin egen signatur på greiene. Det makter et revitalisert Molten Gold som har skiftet ut det meste av mannskapet siden sist jeg hørte de - da de kom på banen med en kassett med seig metall.

Jeg tenker alltid på Paul Kossoff når jeg hører ordene molton gold - noe som ikke er spesielt merkverdig med tanke på at låta "Molton Gold" dukket opp på hans strålende album Back Street Crawler tilbake i 1973, om jeg ikke husker feil. Det er mulig den først dukket opp på en Free-skive, men det er ikke så nøye her. Dette er bandet Molten Gold, og de spiller en slags kombinasjon av hardrock, protometall og progrock i en stil som stammer fra tiden da 60-tallet gikk over i 70-tallet.

Jeg klarer ikke helt å kjenne de store Purple-vibbene her, men at tidlig Uriah Heep og andre i den leiren har vært påvirkere her, er det lettere å høre. Jeg får også noen små assosiasjoner til det merkelige progbandet Gentle Giant hvis vi tenker oss de i en slags fusjon med Iron Maiden. Høres det rart ut. Sjekk ut dette bandet selv.

Jeg liker orgelbruken og de fete gitarriffene i kombinasjon med den høyst spesielle vokalen, ekstremt godt, og jeg har fort endt opp med å bli glad i de to låtene som presenteres på denne singelen. Dette er virkelig et band som skiller seg ut fra mengden, og jeg håper virkelig de kommer på banen med en skikkelig langspiller snart.
Jeg for min del er avhengig av at det dukker opp band som dette - band som holder liv i en viktig sjanger, og som i tillegg har noe å tilføye den.

Og det er nettopp det Molten Gold gjør, de tilfører nye elementer inn i en stil som alltid har vært åpnen for nye innslag. Og jeg kan ikke få understreket nok at vokalistens stemme treffer meg perfekt med sin helt personlige følelse og sitt meget spesielle uttrykk. Han kan minne meg om en hybrid satt sammen av Bruce Dickinson, Edgar Broughton og David Byron. Det vil si at han har noen små elementer av alle disse i seg samtidig som han har sitt høyst personlige preg. Det samme kan sies om bandets uttrykk. Det er noe for seg selv. Jeg salutterer dette.