Depresjon, savn og veien hjem igjen (musikkens uendelige krefter)

Så lenge jeg kan huske vil si tilbake til da jeg var 5, nesten 6 år i 1971. I en 4-etasjers boligblokk på Håpet i Tromsø var første gangen musikken fant mitt unge hjerte. Rubber Soul med Beatles i familiens platesamling. Snakk om flaks. Det er lenge siden nå men likevel er opplevelsen alltid nær meg. Jeg husker det så godt fordi inntrykkene som fulgte var så uendelig sterke. Tatovert på tvers over sjelen om du vil.

Sterke inntrykk. Et, eller to stikkord når det kommer til musikk vi virkelig elsker. Den musikken vi velger å ta med oss gjennom det som måtte være igjen av livet på et gitt tidspunkt. Og det dukker jo stadig opp ny musikk som gjør inntrykk. Hvis det ikke gjør det, er det bare fordi du ikke orker å lete lengre. Sløvt. Det mener jeg virkelig av hele mitt værslitt hjerte.

Værslitt hjerte ja... For 6-7 uker siden gikk jeg rett på et hjerteinfarkt. Jeg kan dessverre ikke si det var så alt for uventet med tanke på livsstil og sånt, men likevel kom det som et sjokk. I allefall smertene som fulgte med. Et øyeblikk var jeg sikker på at jeg ikke kom til å rekke noe så enkelt som å slå 113. Men det gikk heldigvis og ambulansen var her i løpet av minutter. Musikken som sto på da det skjedde ble stående på, antagelig lenge etter at jeg var behandlet nede i bakgården til naboenes forferdelse og vi var på full sirene til sykehuset. Jeg tror det var Iggy Pop - Free som akkurat var satt på da opplegget inntraff.

Iggy Pop var mye spilt i denne perioden, og som de fleste vet er det aldri feil å spille Iggy Pop. Den mannen som var en vesentlig del av det vi må kunne kalle protopunk på tampen av 60-tallet, er en mann jeg blir mer og mer glad i etterhvert som årene går og jeg stadig blir eldre. Og det at jeg stadig blir eldre priser jeg meg lykkelig for i disse merkelige dager.

Jeg møtte på veggen her i forrige uke. Det bar rett ned i kjelleren en tur, men takket være litteratur og eksepsjonelt god musikk varte oppholdet kun i en ukes tid. Men det er nok når det har vært flere sånne turer dette året. Skilsmisse, operasjoner, venner som går bort, min kjæreste Jonas som døde i armene mine, korona, hjerteinfarkt og en evig runddans med NAV... Et løp uten like.

Musikken redder livet mitt rett som det er. Tom Waits, Vic Chesnutt, Miles Davis, Mark Linkous, Iggy Pop, Lemmy, Charles Mingus og alle de andre som jeg elsker og ikke vil leve uten. Jeg var seriøst overbevist om at å gjøre slutt på hele skiten var den beste løsninga, men da ringte en god venn som bare røska meg ut av den verste tåka. Så har man jo familie og sånt i tillegg. Gode venner og musikk. alltid musikk.

Ingen tvil her i gården om at det er lurt å være åpen om ting, særlig ting med substans. Ting som betyr noe og som gjør en stor forskjell. Liv og død, depresjon, savn, ensomhet og fortvilelse. Fortvilelsen over at alt forandrer seg så jævla fort, og at en ulykke, eller ulykken, sjelden kommer alene. Jeg føler at det har vært sånn i år.

2020 hvor vil du ha oss? Eller hvor vil du ha meg? Du kan gjøre hva faen du vil. Kaste på meg all eledigheta du måtte finne, men som du ser. Jeg er her fortsatt. Jeg har musikken din sjuke jævel. Skjønner du ikke at du alltid vil komme til kort da? Du er uansett snart en saga blott, det regner jeg med at du vet, herr 2020.

Vi driter i 2020. Det har vært et år med mye død og elendighet. Politisk uro, vaklende demokratier, gale ledere og en satans pandemi. Og som sagt har min egen lille verden vært i gjennom en runddans så drøy at jeg knapt vet hvem jeg er. Jeg skal være ærlig å si at jeg savner kona, og jeg savner min kjære hund. Og helsa gjør meg litt oppgitt. Må nok gjennom et par operasjoner til før jeg er ferdig, ser det ut til.

Men livet går altså videre. Uansett hva som skjer rundt i de tusen hjem så tikker klokka videre som om ingen ting har hendt, og det er bra. Jævlig bra. Det er bare sånn det er mulig å komme videre. Uret tikker av sted, musikken fyller mitt hjerte, og gode tekster tonesatt gjør så sterke inntrykk at jeg bare vet at jeg må leve. For det vil jeg. Jeg vil leve til jeg er 200 år - noe som er nødvendig om jeg skal rekke gjennom alle platene jeg vil utforske. Alt jeg ennå har til gode å gjøre.

Tonesatt lyrikk med stor mening er viktig. Poesi om livet, om djævelskap, kjærlighet, kjærlighetssorg, savn og veien hjem igjen. Det er selve safta i livet. Det som betyr noe. Den seige harpiksen som tyter ut av stammen når treet for seg et hugg. Limet. Det som holder oss sammen. For meg er musikk både harpiks og saft. Essensen i mitt mentalhygieniske tilfluktsrom. Som når Tom Waits sier til kjære Mark Linkous at den beste musikken er den naboen spiller, og Mark forklarer videre til oss at Waits nok mener musikk på avstand. Den som må reise gjennom lufta, buskene, over gjerdet og gjennom andre ulyder før den rekker vårt øre. Den musikken er den beste. Og det er klart. Sånn er det. Selv om naboen elsker Hootie & the Blowfish. Uansett. Metaforen er kraftfull og gir mening. For meg.

Jeg klager ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg bare skriver ut noen tanker om ting som har skjedd i håp om at det skal virke, og om jeg er heldig, inspirere folk som trenger litt inspirasjon. Vi trenger det alle sammen i disse tider. I alle tider for den saks skyld. Det er selve spruten i et menneske, det å være inspirert. Det er der motivasjonen for å finne veien videre ofte ligger.

Gitarene mine er viktige støttespillere. Og munnspillene... Alle instrumentene som er verktøy for å skape egne låter eller spille andres. Jeg elsker å skrive låter. Selv om de ikke er spesielt gode. De er med på å løfte meg ut av hverdagen, med på å slippe ut ting som gjør seg best ute i åpne rom, og ikke innestengt i tunge tankekammer og alt for raske hjerteslag. Jeg trenger bare å høre litt på Vic Chesnutt eller John Hiatt, Johnny Rotten eller Paul Weller, så er jeg inspirert nok til å lage noe som kan kalles en låt. Eller Levi Henriksen, Erik Lukashaugen, Tom Roger Aadland eller Stein Torleif Bjella. Alle disse vaskeekte musikantene, og det er mange av dem, flere enn du kanskje tror, som er store inspirasjonskilder for et liv videre inn i årene som ligger foran oss. Erlend Ropstad for faen.

Å skrive om musikk er noe jeg elsker, men også noe som krever mye av meg i det lange løp. Etterhvert som tiden går og omtalene blir mange, går jeg tom. Tom for skaperkraft, tom for ord og tom for driv. Da kommer kunstpausene farende, og jeg havner litt bakpå. Da er det genialt å bare spille musikken sin uten å måtte mene noe om den og samtidig prøve å uttrykke dette. Lade batteriene, spise bokstavkjeks og gå lange turer. Skjønt lange og lange fru Blom. Turene har blitt tunge med tanke på en ødelagt ankel, og de er ensomme uten kjære Jonas.

Men likevel er det håp og fremdrift. Det kommer alltid en sang flyvende min vei. En som kommer på livets vinger med innhold og uante krefter. En som sakte er med på å vaske bort smerten, savnet og det vi alle kjenner best som depresjon, et ord jeg forøvrig ikke kan fordra, men som jeg likevel må anvende fra tid til annen.

Moralen er en enkel fyr, sa Lillebjørn en gang i tiden. Og her og nå er den: "Ikke gi deg". Livet skal ha en viss tyggemotstand, ellers ender vi opp som tannløse tullebukker uten mål og mening. Det er gjennom smerte og faenskap vi mennesker formes. Tenk litt på det. Og musikken er årene blodet skal fare gjennom. Musikken er den følelsen du merker så godt når det viser seg at livet er mer enn en dans på roser. Musikken er selve livet. Smerten. Gleden. Og uansett hva som skjer... vi finner alltid veien hjem igjen. På en eller annen måte. Det tror jeg på.

Vi høres!