En Tromsømann I New York

Roar er best kjent i Tromsø som forretningsmann og byutvikler, men de siste årene har han overlatt mer og mer av businessen til dyktige folk han stoler på, og har dermed kunne konsentrere seg om musikken han alltid har elsket. Første gang jeg traff på han, etter en brillefin konsert med Luke Elliott, ble jeg overrasket over hvor oppdatert han var på rock'n'roll, og at han namedroppet Todd Rundgren som sin favorittartist. Med andre ord snakker vi om en kar med en genuin musikkinteresse, og som på toppen av det hele sitt liv har skrevet låter og spilt dem når han har hatt anledning til det. 

Etter at han traff sin kjære Sif, som er en viktig del av Tvibit, Tromsøs kreative smeltedigel for ungdom som driver med kultur, fikk han de oppmuntringene og sparkene bak som skulle til for å ta tak i musikken igjen. Det førte til et tett samarbeid med Ragnar Olsen på tekstsiden, og Holmstad-Solberg når det kom til de melodiske komposisjonene. I tillegg har selvsagt Sif vært tungt involvert. Hun foreslo oppholdet i New York, og det var hun som knyttet kontakten med Brooklyn-produsentene Chris Cubeta og Gary Atturio i Studio G. De klikket tvert, endte opp med å jobbe sammen, og sørget for å lage et skikkelig bunnsolid album.

Vinylutgaven er av det skikkelig lekre slaget, med et herlig fotobilag med tilhørende tekster og anekdoter. Bildene er tatt av den glimrende, utflytta tromsøfotografen Rune Stokmo, som utrolig nok bodde i Roar og Sifs nye nabolag, Williamsburg. Verden er liten av og til. LP'en er av utbrettvarianten, med lyrikken trykket. Akkurat som jeg liker det, så da er det visuelle og designmessige på plass.

Hver mårra starte neste dag av krigen
Og vi reinn, vi reinn fort
Hver dag kjempes nye slag
Og vi breinn, vi breinn bort

Tittelsporet åpner det hele, med rytmiske og neddempede toner. Det første som slår meg er at Roar blir mer og mer lik en annen veldig dyktig nordlending, bjerkvikingen Vidar Vang. Chris Cubeto har lagt på et monotont og behagelig pianospill som virkelig gjør seg, og samme mann spiller lekkert på gitaren sin, med litt vreng i solopartiet som gir låten det lille brekket som passer i rolige låter som dette. Roar synger med stor innlevelse, og har lagt seg i de høye tonelag. Det gjør seg når det reflekteres over et vanskelig forhold og samliv. Med "Bye, Bye America", en låt der refleksjoner rundt endringene i USA står i fokus. Her er bandet virkelig i pop-modus, med lekker koring av dattera Karoline Dons og en stilfull saxofonsolo av Håkon W. Skog Erlandsen. Amerikanerne Dons har fått med seg er virkelig dyktige typer, og produksjonen er klokkeklar og kler virkelig de mest poppa låtene på albumet. Ellers er det jo en fin-fin betraktning Roar har gjort seg - da vi vokste opp var Ville Vesten et begrep som var voldelig og heftig. Comwboyer mot indianere, og jakten på eiendom og gull. Men, i dag er det en villere vest som rår, under en annen Donald enn "vår".

"Going Down That Lonely Road" var en av flere vakre låter på Jim Stärks selvtitulerte tredjealbum, sluppet i 2005 og komponert av Einar Stokke Fadnes. Ragnar Olsen har gjendiktet låten til nordnorsk, noe som fungerer utmerket. "Ensom Vei" forteller ei historie om et økende problem i verden; ensomhet. Og de feilvalgene som er gjort opp mot denne tilstanden. Så får vi mer pop med "Vårsang", og pop som sender tankene i retning denne bjerkvikingen. Dons har her en låt som merkelig nok ikke spilles ofte på radio, i og med at vi snakker om en låt som passer perfekt som en daglig påminnelse om hvor vi bor, på NRK Troms. Selv om jeg personlig elsker vinteren her nord, så får Roar meg til å lengte etter våren. Det er en prestasjon, det.

Hei du,
Æ skulle spurt dæ kem du e
Kor du har vært, ka du går te
Du e én av milliona

Side A avrundes med "Hei Du", en låt som får meg til å tenke på Fleetwood Mac, og da særlig det de gjorde fra midte av 70-tallet. Jeg har en mistanke om at både Roar og Spencer Cohen (trommer), Cubeta (gitar, piano) og Atturio (bass, synther) er store fans av Buckingham, Nicks, the McVies og Mick, og etterhvert som jeg har blitt kjent med skiva har jeg tenkt at Roar & co har skapt et slags nordnorsk Fleetwood Mac. Her funderer Dons rundt skjebnen til alle de anonyme menneskene han møtte på sine spaserturer i New York, og hva som førte dem til denne verdensmetropolen. B-siden åpner med "Unik", en sang komponert av Cubeta/Atturio som Roar og Ragnar Olsen har skrevet teksten til . Her har han fått med seg Anneli Drecker som co-vokalist, og det er nydelige saker de synger om. Alle er unike, ingen er bedre enn vi sjøl til å være oss, en påminnelse til alle de som prøver å leve opp til et ideal skapt av media, reklamebransjen og oss selv. Andy Snitzer blåser helt fortreffelig i sin tenorsax, og skaper tidvis en slags springsteensk stemning.

Med "Suse Avsted" får vi lyrikk som er et resultat av Ragnar Olsens samarbeid med både Roar og Sif. Med 80-tallssound og en Holmstad-Solberg som korer, strykere og discobass har dette blitt en låt som skiller seg ut fra øvrigheta. På en god måte. Albumet får et litt mer eklektisk tilsnitt, noe som bare blir heftigere med "Stjernestøv". Nok et samarbeid over samme lest som "Suse Avsted", og nok en låt som er full av instrumenter og med et kult arrangement. Strykerne er riktignok erstattet med saksofon, gitarene er litt heftigere, og vi snakker om en låt som er mer rocka enn noe annet Roar Dons har gjort tidligere. Sax-riffet er direkte stilig, og Roar er røffere i uttrykket enn vi har blitt vant til. Det kler ham, og låten har blitt en av de sterkeste han har i katalogen sin.

Traff en fyr. Han sa: Hei,
Kan du hjelpe mæ på riktig vei?
Æ går feil. Du vet best.
Førr æ e

Kongelig, konge i å feile

"Kongelig" sørger for et møte med sønnen til Roar, Mathias, som er en meget solid slidegitarist, utdannet i London og en som i dag livnærer seg som gitarist. Låten er av det ironiske slaget, og det eneste som er aristokratisk med protagonisten er hans evne til å feile stort, med høyere grad enn klossmajor, og som mester i å falle har han lært seg å lande stødig. Så er det slutt med låten jeg lett velger meg om jeg må plukke ut kun én låt. "Nattmann" er den mørkeste låten Roar Dons noensinne har spilt inn, og med et band som virkelig kan spille i moll har dette blitt en strøken låt. Jeg får litt følelsen av Tom Waits innimellom, og da skjønner alle at jeg mener alvor. Andy Snitzer blåser i sin sax som Ralph Carney, mens trompetist CJ Camarieri låter som "Hollywood" Paul Litteral.  På toppen av det hele bys det på gitarsnadder som kunne vært plassert av Marc Ribot. Om det er Mathias Dons eller Chris Cubeta som står for det vet jeg ikke, men skikkelig stilig er det.

Nå er Roar Dons i studio igjen, og det er ikke lenge til "Snart E Morran Her" følges opp. Her vet jeg at Steve Gadd (Steely Dan, Paul McCartney, Frank Sinatra, Paul Simon, Chet Baker, Bee Gees, Kate Bush m.fl.) dukker opp bak trommesettet. Det kan bli veldig fine saker, spesielt om resten av skiva holder samme nivå som singelen "Sånn E Det Alltid Med Oss" holder. Sjekk den ut der du streamer musikk.

Vi gleder oss til fortsettelsen.