Genial pop fra Øyvind Holm

Det har aldri vært lett å forstå eksakt hva popmusikk egentlig er, bortsett fra at den skal være populær og at den skal fenge lytteren og ta han/hun/hen med på en musikalsk ferd der letthet og den gode følelsen står sentralt. Og den kan gjerne være dansbar. Men mye av det vi ynder å kalle popmusikk i dag, er paradoksalt nok av den sorten som aldri slår helt igjennom kommersielt. Uttrykket kan være mørkt som døden selv, eller komplisert som hjernekirurgi, og det kan fortsatt kalles pop. Så begrepet eller sjangeren er åpen for tolkning. Jeg har forsåvidt bare én kriterie når det kommer til pop. Hvis det føles som pop, ja, så er det pop.

På Øyvind Holms nye album After the Bees, sitter jeg igjen med den gode popfølelsen, selv om mannen tekstmessig berører ting som ikke nødvendigvis serverer letthet og glede hele veien. Og nettopp det er en velsignelse. Jeg kan fint leve med She Loves You Yeah Yeah Yeah, når det kommer til pop, men blir ekstra fornøyd om vi kan bevege oss litt dypere enn det. Og det sørger vår mann for her. Han gjør det sågar fra første stund da han serverer oss den vakre og intense setningen:

Don't have to be a fucking poet, i know
To write a heartfelt song of love for you
There's poetry in my obsession
My desperation when i'm not with you

Og siden jeg kan være en hund etter poesi, så elsket jeg disse linjene fra første stund. For det er mer enn nok poesi i å understreke at man ikke trenger være poet for å trylle fram en kjærlighetssang der poesien ligger i besettelsen og desperasjonen. Jeg elsker måten dette albumet åpnes på. Både lyrisk og ellers. Øyvind minner meg umiddelbart om danske Tim Christensen, og kanskje særlig fra albumet Honeyburst. Det er et stort kompliment fra min side, for jeg er jævla glad i artisten fra København. Men nå er kanskje ikke det så jævla nøye, for Øyvind har sitt eget uttrykk, et uttrykk som er klokkeklart og rent som vannet i en fjellbekk en vakker vårdag. Med det mener jeg å si at Holm er en gjennomført og utrolig dyktig musiker, låtskriver og sanger. Helt på John Lennon og Paul McCartney nivå om du vil.

Etter hvert som jeg blir bedre og bedre kjent med musikken og låtene her på After the Bees, kjenner jeg noen musikalske dragninger mot velkjente folk som Elvis Costello, nevnte The Beatles, kanskje noen nikk i retning Todd Rundgren, og ikke minst den vidunderlige følelsen en fyr som Gene Clark kunne lokke frem. Den lekne popsensasjonen The Byrds serverte oss kan også kjennes i strukturen her, og jeg sitter igjen med en følelse av at vår mann legger igjen mye av seg selv i musikken, uten at jeg skal påstå at all lyrikken er selvbiografisk. Det er sikkert en del kunstnerisk frihet ute å går her, noe som er helt nødvendig når det litterære universet skal få en viss svung over seg.

Et eksempel på inspirasjon er kanskje strykerarrangementet i en låt som "Cartwheels", der følelsen av Gene Clarks No Other lurer i kulissene. Låta "Sail Away" har et drag av Beatles' White Album over seg, og ellers så kan det jo nevnes at den helt strålende "Double Windsor" beveger seg i terrenget mye av Elvis Costellos 70-talls epoke befant seg i. Når alt dette er sagt, så må det likevel være hevet over enhver tvil at hovedopplevelsen av dette albumet befinner seg i Øyvind Holms musikalske herredømme.

Jeg har mange favoritter på denne skiva, tittelsporet er en, og en låt som "Masterplan" der den helt utmerkede Ida Jenshus bidrar, en annen. Åpningslåta "Gut Feeling" er også en låt jeg vil trekke fram. Uansett så er det ikke et eneste svakt spor å finne på dette albumet som for meg fremstår som usedvanlig solid. Dette er et gjennomført og meget bra album. Holm lykkes med å gi låtene sine den drakten de fortjener, og rent lyd/produksjonsmessig befinner vi oss på den øvre delen av skalaen. Personlig så mener jeg at vår mann har meloditeften til Macca, og han har mye av den samme klangen i stemmen som salige John Lennon hadde. Litt nasal uten helt å være det.

Til slutt vil jeg bare legge til at jeg setter uhyre stor pris på Øyvinds tekster. De er fortellende og alltid brodert inn i melodistrukturen, og de passer de forskjellige låtenes stemning på en helt utmerket måte. Det er ingen overdrivelse å si at After the Bees er en aldeles suveren pop-plate. Den er intelligent, balansert personlig, og den er jævla fengende. Full av minneverdige melodier, hooks og fine fortellinger. The Wilhelmsens anbefaler denne skiva på det aller varmeste. Og du... mens jeg først har deg her; Vinylutgaven er som et smykke (som alltid når Crispin Glover Records er innblandet), et kunstverk.
Løp og kjøp godtfolk. Det er ingenting å lure på. Denne plata vil du ha i din samling.