Motorpsycho – Verkstedhallen – 24.10 2020

I bryggerilokalene til E. C. Dahls starter kvelden med en røkt brisket og Motorpsychos eget ølbrygg, S.T.G, brygget i restaurantens naborom. Man kunne tro den er oppkalt etter en av deres mest kjente låter, Sonic Teenage Guinevere, fra det legendariske og spellemannsprisvinnende albumet Blizzard (1996). En alternativ tolkning, som Bent har bidratt til, er at vi snakker om Sterkt Trøndersk Goill, og en hyllest til ølstilen export. Vi gjør det vi kan for å sette oss i den rette stemningen. Uten en festivalsommer i blodet er tørsten sterk etter å oppleve den gode konsertfølelsen.

Etter en kort spasertur fra bryggeriet ankommer vi Verkstedhallen. I dag er det lørdag, og konserten er den tredje og siste i rekken av utsolgte konserter med en begrenset kapasitet på 200 sjelefrender. Med beliggenhet i Trondheims «lille Amsterdam» blir vi plassert som tulipaner. Med en gartners nennsomme hånd blir vi marsjert inn i rekker og rader, og nøye plantet i en liten åker av sittende, håpefulle mennesker. Det er fullt. Så fullt som det kan bli i disse covidske tider. Med kjapp servering på det lille bordet ved vår side hvisker en kompis meg i øret at han kan bli godt vant til sånn service.

Vi forventer en avrunding av noe som kanskje senere vil bli kjent som Gullvåg-trilogien? Hvem vet… Det sammenfaller jo også med Tomas Järmyrs inntreden i bandet. Det er mange likhetstrekk mellom de tre albumene The Tower, The Crucible og The All is One. Symbolikken i Håkon Gullvågs pensel smelter godt sammen med Motorpsychos mytiske univers. De er alkymister som forvandler jern til gull. I tillegg har det vært utstrakt bruk av gjestemusikere, som Kristoffer Lo på The Tower og Lars Horntvedt på The Crucible. «Vennene» Ola Kvernberg og Lars Horntvedt var med på bestillingsverket til Olavsfest, hvor det under konserten ble vist kunstvideo inspirert av Gullvågs arbeider. Noe av dette låtmaterialet blir jo også gjenbrukt på The All is One. Og man kommer selvsagt ikke utenom Reine Fiske som har vært fast innslag på høyre flanke den siste tiden. Vi har vært med opp på fjellet og ned i dalen. Nå skal det kulmineres. Og selvsagt er vi spent på hvordan de skal løse fraværet av Ola Kvernbergs fiolin på innspillingen fra The All is One.

Det starter veldig bra. Allerede som første låt får vi servert The Crucible, og vi får den intense følelsen vi har savnet så lenge. Vi får sveve høyt, og de lar oss lande silkemykt, før vi raskt er oppe og flyr igjen. Sømløst blir vi tatt gjennom et nydelig kuratert utvalg som spenner over fem-seks ulike album, et foreløpig høydepunkt byttes raskt ut med det neste. Kan det låte større enn Psycotzar? Nei det kan ikke det! Kan vi få nakken til å slenge hodet innenfor hele den angitte kvadratmeteren vi har fått tildelt under W.B.A.T? Nei det kan vi ikke, men det er sannelig ikke langt ifra. Kan man unngå å fylle rockefoten med melkesyre mens man forsøker å holde tritt med No Evil? Neppe! Kan man gjøre en indre tidsreise tilbake til 1998 like effektivt som med Hey Jane? Nix. 

Slik slites vi frem og tilbake helt til N.O.X. blir dratt i gang. Dette tre kvarter lange beistet med fem hoder som det er umulig å beskrive. Den har en veldig lang rullebane, og er det noe Motorpsycho kan så er det å bygge opp til et klimaks. Når du føler du er der, ja da kommer det sannelig et lag til. Reine Fiske trakterer gitar og mellotron, på tangenter og strenger utfyller han utmerket den hellige treenighet. Han gjør flere imponerende soloer på gitaren. I enkelte partier så duger ikke flymetaforen lenger. Vi tar steget ombord på et langt indisk tog som driver og tøffer seg. Tomas Järmyr tar plass som fyrbøter, det er altså et driv av en annen verden. Når bass og trommer er så samstemte henfaller vi til en transelignende tilstand. Den effekten når bassen hopper en oktav, den er så grum. Endelig sitter vi der igjen og får en fysisk musikkopplevelse, bass og trommer som dundrer inne i brystkassen, hjerterytmen justeres til riktig takt.

Tre timer går fort, og så var det gjort. 17 låter på 180 minutter, det gir en snittid på drøye ti minutter per sang det. Man kan selvsagt diskutere fordeler og ulemper med sittende konserter, men i kveld så vi mange med haken nede på brystet og med kroppen lett vuggende frem og tilbake. Messende, dansende og motstandsløst dratt inn i et univers ikke mange andre band er i stand til å dele. En konsert i albumformat, en konsert som en 180 minutter lang komposisjon, en urfremføring av 180 minutter som ingen andre noen gang skal høre maken til. Hele konserten henger sammen. Overgangene er sømløse, kun avbrutt av ovasjoner og verbale utbrudd fra publikum. Sjelden har vi opplevd et mer ekstatisk publikum etter at siste strofe er satt. Vi er alle på samme bølgelengde. Vi er alle en.

Setliste fra setlist.fm

1. The Crucible
2. The All Is One
3. The Magic & The Wonder (A Love Theme)
4. Psychotzar
5. W.B.A.T.
6. The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy)
7. The Magpie
8. Bonny Lee
9. No Evil
10. Hey Jane
11. N.O.X. I: Circles Around The Sun Pt.1
12. N.O.X. II: Ouroboros (Strange Loop)
13. N.O.X. III: Ascension
14. N.O.X. IV: Night Of Pan
15. N.O.X. V: Circles Around The Sun Pt.2
    Encore:
16. Manmower
17. Like Chrome

Foto: Esben Kamstrup