Prosaisk Urettferdighet

Tor Ærlig & Detektivene er ett hardtarbeidende norskspråklig band som liker film noir og pene farlige damer, i hvert fall om vi skal tro de fem karene som utgjør bandet. Nå kan man jo spørre seg hvem som ikke liker kriminalhistorier som utspiller seg i storbyer i sene nattetimer, eller pene farlige damer? Det blir litt som da Supersuckers åpnet La Mano Cornuda (1994) med meldingen "This album is dedicated to the good fuckers and those who want to be good fuckers." Hvem er ikke det, liksom? 

Tor Erling Naas er sjefen for dette ensemblet av middelaldrende menn som liker å spille musikk sammen. Jeg visste at han er tegneserieskaper og en av ildsjelene bak kulturhuset Oransj i Brevik utenfor Skien. Og selvsagt at han er gitarist og vokalist, samt låtskriver. Nå vet jeg at han er en aldri så liten essayist óg. Coveret på Poetisk Rettferdighet er et sant kunstverk, og om coverart noensinne har fortjent å bli opphøyd til en kunstform så er det nå. 

Jeg ante at dette coveret var noe spesielt allerede da jeg så fronten, et bilde av de fem herrene som har fått "maleri"-behandling. Bildet er tatt i omgivelser som virker hundre år gamle, minst, med bekledning deretter. Karene driver og blander en eller annen form for eliksir med stor interesse, og virker å være alt annet enn lystige. Det er med andre ord drama på gang. Baksiden av coveret er et bilde av ti glassbeholdere av sorten man fant på apoteket i gamle dager. I disse glassene er det ymse planter, frø og rester av treverk, med etiketter pålydende - nettopp - låttitlene. En elegant liten vri.

Men, det er når coveret brettes ut, for dette er selvsagt et utbrettscover, at det åpenbarer seg en ny verden av coverart. Ei novelle, eller lettere sagt ei kriminalnovelle, som involverer alle i bandet og er skikkelig "noir", utspiller seg på disse to sidene. Vi snakker om et kjærlighetsdrama av den klassiske sorten, der den eldre og kyniske Dommeren (Tor Erling) ønsker hjelp av den drapstiltalte massemorderen Apotekeren (Kim Wild - trommer, perkusjon, kor) til å finne Kremmeren (Frank Robert Thomsen - keyboard, banjo, mandolin, kor), som kan skaffe til veie noe han trenger. Og det Dommeren trenger er en helt spesiell type gift, for han har funnet ut at den veldig mye yngre kona har fått en elsker bak hans rygg. Med giften i lomma begir han seg videre til sin aller beste venn, Doktoren (Gjermund Ulvang Hagen - gitarer, kor), som skal sørge for at den spesielle gifta havner i både Dommeren og hans unge kone. Den siste som involveres i den intrikate drapsplanen er Graveren (Carsten Holt - bass, kor). Hvorfor må du nesten finne ut av selv, ved å kjøpe skiva. 

Poetisk Rettferdighet er spilt inn i Klyve Lydstudio sammen med lydtekniker Per Sælør. Miksingen tok Kid Andersen seg av i Greaseland Studio, mens Morten Lund hos Lund Lyd står for mastringen. Andersen spiller dessuten keyboard på de tidligere utgitte låtene, for blant de ti sporene er det fire "gamle" sanger. Det er dessuten en rekke andre musikere som bidrar med fioliner, kor, sang, saksofon og trompet, i tillegg til at et barnekor dukker opp på en låt. De flotte bildene er tatt av fotograf Sigurd Håkon Øyvang, sammen med assistent Annette Holm Øyvang, mens Guro Dale fra Uhu Design har vært kostymeansvarlig. Ansvaret for at coveret ser så vanvittig lekkert og kult ut har Sten E. Moe hatt, denne vanvittig talentfulle digitale designeren som bl.a. har lagd logoen til The Wilhelmsens. Hatten av for jobben!

https://www.facebook.com/458847000930365/videos/2137893643178289/

Åpningssporet "Som På Film" er den perfekte starten på albumet. Videoen som ble filmet i Brevik bymuseum og er en hyllest til gamle filmer og lettkledde damer presenterer våre herrer i sine viktorianske kostymer. Lenken over her sender deg rett til den, og den bør sjekkes ut. Dramatikken slår mot oss fra første akkord, en banjo lurer i bakgrunnen, Gjermund spiller en enstrengers melodilinje, Kim shaker ut ei takt, kassegitaren går gjennom hele låten, og Tor Erling har tatt på seg dramatikerens stemme. Barnekoret på tampen kler låten og skaper en slags The Wall-stemning, i en låt som ellers er rock i tradisjonen til De Fire Store. Litt Jokke på tekstsiden, litt DumDum Boys i låtstrukturen, og litt Raga i framføring. Vi snakker tross alt om fem typer som kan sin rockhistorie.

Jeg går gjennom livet uten en rynke
Jeg holder meg flytende for jeg kan ikke synke
Jeg er Titanic, jeg er Titanic

"Titanic" er det óg lagd en nydelig video til, og vil du se den så finner du den på den samme Facebook-siden jeg har linket til over her. Igjen snakker vi om en låt som står med begge bein, armer og sjel solid plantet i den fine norske rocken vi fikk på 80-tallet, men med innslag av kul 60s-koring, en glimrende bro, fin-fin "la-la-la-ling", og et seigt og alvorlig presist komp servert av kompisene Kim & Cesh. Ja, så leverer Gjermund en gitarsolo av sorten jeg elsker. Kort, presis og blodfet. Tor Erling messer som en brisen pastor, og styrer skuta trygt rett i isfjellet.

Så roer de ned noen hakk, med vakre og nostalgiske "Tidevann". Arrangementet er nydelig, Gjermund har ekkoboksen i gang, Kim banker dramatisk på gong-gongen, mens Signe Salvesen duetterer deilig sammen med Tor Erling. Teksten treffer innertier med tanke på tiden vi lever i nå, med koronavirus, hjemmesitting og en framtid ingen kjenner. Men, vi er ikke deppa lenge, for med lykkepillen "Fryktelig Lykkelig" kjøres tempoet opp, og det som fort er Tor Ærlig & Detektivenes feteste låt er et faktum. Igjen synger Salvesen, Gjermund lirer av seg noen fete riff, Thomsen lager ei semi-sakral stemning med sitt keyboard, taktsjefene Cesh & Kim hamrer løs, og Sjefen synger med sin fineste røst. Man kan bli fryktelig lykkelig av mindre.

Det er en ny sykdom som herjer i vår by
Skaff deg tak over huet og kom deg i ly
Du trodde visst du bodde i Annerledeslandet
Men nå må du lære deg å puste under vannet
For når vannet stiger trenger du en venn som du kan stå på.

"Egoland" ble gitt ut som b-siden på en singel for et par år siden, og er nå pimpet opp i anledning Poetisk Rettferdighet. Blåserne kommer på banen, og stemningen blir rett og slett funky. Cesh herjer med bassen sin, mens Kim må jobbe for å henge med. Thomsens tangentspill løfter låten mange hakk, og sørger for at det blir umulig å sitte i ro. Sjefen synger og prater om egoisme så dramatisk han kan, og som den dramatikeren han er så blir det heftig. Vinylen snus, og a-siden av den samme singelen, "Jeg & Meg", er i gang. Tema er igjen egoisme, og kun se seg selv i verden. Sjefen tar på seg selvdiggerdrakten, proklamerer at han kan alt og det han ikke kan lærer han seg selv. Særlig. Teksten burde vært oversatt til engelsk og sendt til Trump, uten at jeg tror det er fare for at han hadde tatt noe lærdom av det.

"Ti Tusen Timer" og avslutningssporet "Tidløs" ble sluppet på EP'en Columbo i 2016, og ble anmeldt den gang. To fete låter, og jeg skjønner lett valget med å inkludere disse på Poetisk Rettferdighet. "Blaff" er albumets vakreste øyeblikk, akustisk, med mandolin, banjo og Tor Erling som synger en ettertenksom og det jeg aner er en selvbiografisk låt på imponerende vis. Særlig hvis det viser seg at han er fargeblind og er interessert i film, poesi, kunst og kultur. Ja, og liker indisk mat.

"Kjære Siri (Det Har Landet En UFO)" åpner som en Elton John-ballade fra den tiden Elton var interessant, men er langt mer enn en ballade. Nå er det riktignok fiks og vakker koring, en bassgang ingen andre enn Carsten "Cesh" Holt kan komme opp med, og en dreining mot en popmelodi etter minuttet, men låten er så mye mer enn det. Vi snakker om en rakker av en sang med flere taktskifter, tema som endrer seg hele tiden, en gitarist som tar av, en keyboardist som herjer som om han har fått i seg samme tranen som John Lord, og fritt fram for Kim & Cesh. De siste par minuttene av låten kan lett karakteriseres som en rockopera, og jeg får både Queen- og Cheap Trick-vibber, av den gode sorten. En kruttsterk låt, rett og slett.

Tor Ærlig & Detektivene har med Poetisk Rettferdighet levert et kunstverk av et album, både sonisk og visuelt, med sanger om hverdagslige øyeblikk. Prosaisk poesi av ypperste merke, og urettferdigheten kommer inn når jeg tenker at dette er gjort av fem fabelaktige, seriøse musikere som knapt nok er lagt merke til utenfor sin egen krets. Musikken er av sorten som NRK burde spilt jevnt og trutt, og som definitivt har potensiale for et stort publikum, i alle aldre. Det mangler en null i antall følgere på Facebook, og kun to av seksten låter er spilt av mer enn tusen ganger i Spotify. Men, sånn er verden, og akkurat det endrer neppe COVID-19 på. Jeg håper bare at de har det så morsomt at de fortsetter å lage musikk, gi ut album, og i hvert fall glede undertegnede. Takk for musikken, mine herrer!