Punk i alle sjangre

Husker du da punk var én sjanger, og langspillere (også kalt LP) var en sjeldenhet innen sjangeren? Husker du da punken egentlig var ganske uniformert og det var strengt hva som var punk og ikke? Du kan si hva du vil om utvikling, men at det er mye mer som er punk i dag, mer enn det som var snevert definert før, gjør vel punken mer punkete i attitude? Punken skulle liksom ikke ha regler, men den regelen er vel mer fraværende nå enn før? Uansett, Astmatisk Gapskratt fra Trøndelag bryr seg lite om reglene som gjaldt innen punken før. Og moro er det! Bare hør på debuten deres, Heller Fargerik Enn Kald!
Publisert: 24. juni 2020

Trøndelag har altid stått sterkt når vi snakker om punk og hardcore. UFFA og Ivar Matlaus har historisk klang for oss som har vandret på Jorda ei stund. Husker for eksempel samlere, Lilliedugg, Shakespeare In The Bush, Det Glade Vannvidd... vi kunne ramset opp lenge. Derfor er det ikke noen overraskelse at vi får band som Astmatisk Gapskratt, en kvartett som synger på norsk - men mest på trøndersk. Tekstene på Heller fargerik enn kald er opprørske punktekster som tar for seg samfunnet og personer/karakterer. Er du nostalgisk så les i vei!

Det som er mest punk med denne plata er at den ikke holder seg til én retning innen punken. Den spener over det meste av det som går under betegnelsen. Åpningslåta, Berømte isite ord, kunne vært hentet fra Anarki og Kaos, samleskiva som kom i 1992, og som bestod av band og låter som ble utgitt i perioden 79-81. Altså de mest punkete åra av punken, om du vil. Det starter fort, og det holder seg forsåvidt høyt i antall omdreininger. Låt nummer to, Schtøggen, er nesten Tre Små Kinesere på speed - eler kanskje heller karsk?

Astmatisk i aksjon

Deretter går det slag i slag med noen låter som lener seg mot California-punken på 90-tallet, noe litt Oi!, alle rett fram, uten bridge eller annet fjas som kommer i veien for punk-attituden. På en drøy halvtime sitter du astmatisk og gapskratter av tretten punklåter som stort sett sitter midt i trynet på deg. Her er det ikke rom for hvileskjær og digresjoner. 

Bandet henger godt i hop, og vokalen er passe skjev, i ekte punkånd, og rett som det er kores det flerstemt. Bassen har fått mye spillerom på denne plata, og det er flere av låtene som dras av bassisten - en jobb han gjør uforskammet bra. I det hele tatt er Astmatisk Gapskratt et band som høres ut til å ha det gøy sammen, og det går utover lytteropplevelsen. Selv om det spriker og slenger litt er det egentlig bare å ta det for det det er, morosm punkrock. Heldigvis er ikke punken så alvorlig lenger, og hledigvis er det noen som driter i sjangerestetikk - og det er vel akkurat DET som er punk? Akkurat som Astmatisk Gapskratt. Jeg rekker plata en gang til - høyt - før naboen rekker å ringe snuten.

Kategorier