RUSH (alle studioalbumene rangert)

Vi skal tilbake til 1983. Det var den våren jeg først ble oppmerksom på bandet, og det var gjennom deres fjerde studioalbum 2112 at min gryende kjærlighet til kanadierne tok form. Etter det så skaffet både min bror og jeg flere av skivene som var kommet så langt, det vil si fram til Signals som dukket opp i 1982. Etter det så fulgte jeg bandet tett ved hver utgivelse helt fram til og med Presto, men så falt jeg av, og jeg hørte bare sporadisk på skivene jeg hadde gjennom hele 90-tallet og inn til cirka midtveis inn på 2000-tallet. Så da fulgte det en periode i mitt liv da Rush på mange måter var de gamle skivene. De jeg allerede hadde.
Men, så skjedde det noe da Snakes and Arrows dukket opp i 2007. Jeg var innom en platesjappe på Finnsnes hvor jeg bodde på den tiden, og på "siste nytt" i sjappa sto den da ferske Rush-skiva og lyste mot meg. Jeg tok en aldri så liten sjanse og kjøpte skiva uten å lytte til den på forhånd, for jeg tenkte nok i mitt stille sinn at tiden nå var inne. Det var på tide jeg sjekket ut hva de gamle heltene holdt på med så mange år etter at jeg først forelsket meg, óg etter at jeg "ga de opp", i alle fall hva nytt materiale angikk.

Som dere sikkert kan gjette så bar det rett inn i Rush-universet med meg igjen med Snakes and Arrows , så dagen etter dro jeg ned på platesjappa som hadde massevis av Rush stående i butikken, og jeg skaffet meg de skivene jeg hadde gått glipp av siden jeg hoppet av med 1989s Rupert Hine produserte Presto.
Jeg har altså elsket Rush i 37 år as we speak, og gjennom denne perioden har det vært store variasjoner rundt hvilke album jeg til en hver tid har satt høyest. For det er jo sånn det funker.

Kjærligheten til disse tre jordnære og fine fyrene, den har bare vokst og vokst. Det er ikke mange band jeg kan komme på i farta som kan sammenlignes med Rush når det kommer til ydmykhet og brorskap. Det finnes ingen store ego i denne trioen, bare dedikerte musikere og gode venner - folk som setter musikken i forsetet og som hele tiden jobber for og med hverandre. Gjennom årene har jeg sett og lest utallige intervjuer med gutta, og det som hele tiden utkrystalliserer seg, er brorskapet mellom Alex, Geddy og Neil. Det er utrolig lett å bli glad i disse menneskene. De er så ekte som det er mulig å bli. Så usnobbete, lite tilgjorte, og rett fram herlige og ikke minst troverdige typer. Det hjelper selvsagt også at de er musikere av ypperste merke.
Rush er et band, eller dessverre, var et band i ordet rette forstand.

Vi som elsker Rush skjønte vel at det var over da nyheten om at trommeslager og lyriker Neil Peart måtte legge stikkene på hylla på grunn av fysiske utfordringer, og da det utrolig triste budskapet kom om at Peart hadde forlatt tiden - for noen uker siden, var det ingen tvil. Rush var plutselig historie. Litt uvirkelig.

Det var med stor sorg jeg mottok meldingen om Neils bortgang, og på mange måter var det ufattelig trist, og på mange måter ubegripelig, at jeg ikke lengre skulle gå rundt å vente på neste Rush-album. Men sånn er livet. Ting vi bare må akseptere skjer enten vi vil det eller ikke.
Så i denne konteksten tenkte jeg det var helt riktig å starte denne litt nye varianten av det vi så langt bare har kalt "Katalogen", med nettopp Rush.
Heretter blir katalogene rangert fra minst fantastisk til helt fantastisk, og ikke i den typisk kronologiske rekkefølgen. Har tro på at det kan bli trivelig.

Dette vil si at når jeg nå skal ta fatt på de i alt 19 studioalbumene, så blir det med en liste som i aller høyeste grad er ferskvare. Det er egentlig ikke så viktig hvordan denne rangeringen ender opp, for de små variasjonene ligger latent i mitt DNA. En topp 5 liste er kanskje sånn nogenlunde spikra (kanskje), men derfra og ut kan det forekomme variasjoner fra den ene måneden til den neste. De svakeste utgivelsene er nok de jeg er mest sikre på hva plassering angår, men der stopper det.
De fleste utgivelsene kan bytte plass på stigen alt etter humør og i hvilken livsfase jeg er i. Og du. Jeg misliker ingen av utgivelsene til Rush. La det være sagt. Jeg digger de fleste, og noen digger jeg ikke fullt så mye.
Uansett. Dette er ståa sånn det ligger an for øyeblikket. Og husk. Dette er min personlige vurdering. Om dere som er fan av bandet er helt uenig med meg og finner favorittskiva langt nede på min liste, så betyr det bare at vi oppfatter musikken forskjellig. Det er sånn det skal være. Vi har alle våre helt unike måter å oppfatte musikken på. Det viktigste er at vi prater litt om denne fantastiske trioen, eller om de andre som potensielt vil dukke opp her under lupen hos oss i The Wilhelmsens. Om dere har egne rangeringer, så legg dem gjerne inn i kommentarfeltet under artikkelen. Det hadde vært stas.

OK. Here we go:

Hold Your Fire må dessverre bli den skiva jeg liker minst i katalogen. Jeg husker fortsatt skuffelsen da jeg var innom platesjappa og lyttet til albumet tilbake i 1987. Den har et par minneverdige låter, og "Time Stand Still" er én av dem. Ellers så blir det et litt for hult lydbilde etter min smak, på denne utgivelsen. Masse ekko og masse synth, lite gitar, og låter som nektet å feste seg nevneverdig.
Dette er en plate jeg ikke finner helt ut av. Jeg misliker ikke plata nå i dag, for jeg liker den faktisk litt bedre nå enn hva jeg gjorde da den kom. Men, den har altså ikke det jeg forventer av en skikkelig bra Rush-skive. Den blir rett og slett for dvask og baktung, og den klarer ikke helt å holde fatt i meg de gangene jeg skal gi den en ny sjanse og sjekke om det er noe jeg kan ha oversett. Det ender som regel med at jeg må spille skiva i flere omganger - noe som sier sitt. Det er en OK skive, men langt fra en klassiker her i huset.

Presto er en spesiell Rush-skive. Den første av to som ble produsert av Rupert Hine, som jeg er en stor fan av. Men det er ikke alltid slik at møter mellom to forskjellige krefter jeg er stor tilhenger av nødvendigvis funker helt som forventet, og dette er litt tilfelle her. Albumet fremstår som hardt, litt spinkelt og temmelig kaldt. Dette skyldes først og fremst lydbildet og atmosfæren det skaper. Det er mange tøffe og til dels fengende låter på albumet - jeg kan nevne "Show Don't Tell", tittelsporet og "Superconductor", men når alt kommer til alt, så blir helheten for utydelig. Det er for mange låter på skiva, og den henger ikke helt sammen. Det er en god del mindre synth på denne enn det var på forgjengeren, uten at det hjelper så mye, for godstemningen og helheten uteblir. Det er som sagt flotte enkeltlåter her, og gutta spiller som vanlig helt avsindig bra, men når følelsen er spinkel, hard og kald, ender det aldri opp der jeg forventer meg at Rush skal være. For Rush skal være en engasjerende og næringsrik opplevelse. En slags fornøyelig reise der alle sansene får noe å bryne seg på, i positiv forstand. For meg skjer ikke dette på Presto. Det blir for fargeløst og tilfeldig etter min smak, selv om jeg selvsagt er litt glad i denne plata. Vi snakker jo tross alt om RUSH.

Jeg digger råskapen og det hardtslående gitarbaserte uttrykket på Vapor Trails - som på ingen måter er et dårlig album. Med låter som "One Little Victory", "Ghost Rider" og "Earthshine" sier det seg selv at mye fungerer her, men som med Presto og Hold Your Fire, føler jeg at også her mangler det en helhetsfølelse. Nå forholder jeg meg til utgaven fra 2002, og ikke den nye der de har ryddet opp i et lydbilde som har fått en del kritikk opp gjennom årene. For, for meg er det denne utgaven som gjelder. Lydbildet er til dels brutalt, og du får det på mange måter rett i trynet som et knyttneveslag. Dette er nok det hardeste albumet til Rush, og jeg digger det i små porsjoner, men som album faller det litt i gjennom. Det er mer enkeltlåtene som gjelder her, og når vi snakker om låter, så er det etter min mening litt for mange av dem her. Albumet kunne med fordel vært trimmet ned med to, tre låter. Det brutale lydbildet fungerer nesten som en rustning her, noe som igjen gjør at låtene ikke slipper skikkelig inn. Det er mulig jeg burde studert den remastra utgaven litt nærmere, men det er den første originale jeg har og kjenner, så da blir det som det blir.
Vapor Trails er tidvis genial, men som album i sin helhet er utgivelsen på ingen måter Rush av beste merke. Det blir for distansert og brutalt etter min mening. Men for all del, jeg ville ikke vært albumet foruten.

Herfra og hjem må jeg bare si at jeg elsker alt. Det er her det begynner å bli skikkelig vanskelig å rangere Rush. Men siden jeg har bestemt meg for å gjøre det, så gjør jeg det med stor kjærlighet til musikken, og jeg gjør det ut fra hva de respektive albumene betyr for meg. Rekkefølgen forandrer seg som sagt litt fra tid til annen, men etter dager med grubling og lytting har jeg funnet at nydelige Roll the Bones havner akkurat her på lista.
Dette er oppfølgeren til Presto, og også denne er produsert av den fantastiske eksentrikeren Ruper Hine. Her lykkes han litt bedre enn på sitt første forsøk, selv om følelsen av lydbildet fortsatt er litt fjernt fra der jeg mener de bør være. Men la nå det ligge. Produksjonen er som den er, og det vil si god, men ikke optimal. Albumet henger bedre sammen enn de foregående på min liste, og det er tydelig at gutta er mer inne i musikken her, både når det kommer til sedvanlig eksperimentering, og når det kommer til låtmateriale.
Alex leker seg og serverer gitarnytelse fra øverste hylle, Geddy er på sitt beste vokalt og ellers, og Neil skriver med hode, sjel og hjerte. Han serverer selvsagt rytmer av en annen verden, og alt er helt topp. Åpningssporet "Dreamline" sørger for en frisk start, og neste ut, vakre "Bravado" etterfulgt av det noe eksperimentelle tittelsporet, setter skapet i en litt ny avdeling hva Rush angår. Det er ingen tvil om at det er Rush av godt merke vi får servert, men det er likevel åpenbart at gutta leker litt med forskjellige sjangere denne gangen - og de gjør det uanstrengt.
Roll the Bones føles mer som et komplett album enn hva de foregående på min liste gjør, og når vi først skal snakke om album, så er det viktig at ting henger sammen. Denne skiva kunne fort havnet et par plasser lengere opp, men sånn som ståa er nå, føles det riktig å plassere den her i lendet. Jeg elsker denne utgivelsen, selv om den har en vei å gå når vi snakker Rush på sitt ypperste. Plata er full av minneverdige øyeblikk, og den pirrer oss som setter pris på detaljer og musikalske ferdigheter. Bra skive.

Jeg har alltid vært glad i Rush' debutalbum. Dette er det eneste albumet uten Neil Peart. På denne tiden var det nydelige John Rutsey som satt bak trommene. Han var en jævla god trommis, men kanskje en noe mer "ordinær" en, sammenlignet med Neil (hvem er ikke det). Debuten bærer preg av, og er naturlig nok meget inspirert av forbildene gutta hadde først på 70-tallet. Her kan man lett finne elementer som peker direkte mot band som Led Zeppelin og Cream, for å nevne et par. Dette er før de hadde funnet seg selv helt, og før de kom til det punktet at de hadde et eget uttrykk. Når det er sagt så må jeg fort legge til at albumet er velfylt med fete låter som ikke står tilbake for noe fra denne tidsepoken, og jeg tenker at de som opplevde denne debuten da den dukket opp nok skjønte at de hadde å gjøre med et nytt knallband - et som definitivt ville sette sine spor.
Med låter som "Finding My Way", "Here Again" og "Working Man" kan vi lett forstå at dette er å regne som en klassiker. Det er dessuten noe herlig og uskyldig naivt over denne skiva som fyller meg med litt ekstra kjærlighet. Og når vi vet hvordan bandet har utviklet seg siden den gangen tilbake i 1974, så er det jo bare én ting å gjøre... Vi omfavner denne debuten. Jeg vil påstå at den ligger ganske høyt på lista mi over tidenes debutalbum, men det er en annen historie.
Liker du vaskeekte hardrock fra 70-tallet, ja så liker du denne. Vi snakker om en utmerket skive, selv om den kanskje mangler noe av det vi elsker mest med Rush. Men som sagt. Dette var før de fant sin sanne retning, og det var før Neil Peart. I rest my case.

Det var altså her, i 2007, at jeg gjennoppdaget Rush, eller i hvert fall opplevde at trioen fikk en ny vår hos meg - en renessanse.
Da jeg denne maidagen, som jeg husker krystallklart her jeg sitter, kom, og vandret uvitende og hungrig på noe ny musikk inn på platesjappa, visste jeg lite om hva som var i ferd med å skje. Men etter at jeg kom hjem med Snakes & Arrows, forsto jeg at Rush, mitt gamle gode Rush, fortsatt pustet, og at de fortsatt holdt på med det de kan best: Skape ny progressiv og høyst interessesant musikk.
Jeg hadde tatt en sjanse for gammel kjærlighets skyld, og jeg fikk betalt så det sang etter. På min utgave av albumet fulgte det dessuten med en aldri så liten dokumentar, og etter å ha sett den, var jeg som nyforelsket igjen. Gutta i Rush var de samme gamle ujålete og nydelige menneskene, og de sparket røv like godt som noen andre. Så var det musikken. Dette albumet viste seg å være fullpakket av nytt og meget spennende materiale, og jeg ble så inspirert at jeg måtte løpe meg en tur ned på Rimi for å kjøpe noen bokser med forfriskende pils etter første gjennomlytting. Så ble hele kvelden preget av Rush. Mest av denne nye oppdagelsen med låter som "Far Cry", "Armor and Sword", "Spindrift" og "Good News First", men også av de gode gamle platene. Det ble en perfekt aften, og da jeg slo opp gluggene neste morgen, som var en lørddag, måtte jeg ta turen ned til platesjappa igjen for å skaffe meg mye av det jeg hadde gått glipp av siden jeg la de litt på hylla i 1989.
Jeg ble helt fra meg av glede etter hvert som Snakes & Arrows satte seg i kroppen og fant sin vei inn i mitt Rush-hjerte, og bare det å registrere at gutta nå om mulig var enda bedre rent teknisk, var en sann opplevelse.
Dette albumet henger meget godt sammen, og det har en sjel som sammenflettes gjennom Pearts lyrikk, og bandets fantastiske evne til å ta oss med inn i musikken. Disse gutta er kompromissløse, og de gjør det de må gjøre når de skal uttrykke sin kunst.
Jeg takker den fine maidagen tilbake i 2007 da skjebnen førte meg inn i Rush-universet igjen for siste gang. Nå er jeg der til mine dager er talte.
Jeg elsker RUSH, og jeg feller sågar en tåre for gutta som sitter igjen uten sin blodsbror og sjelevenn - Neil Peart.

Hadde du spurt meg for bare et års tid siden, ville nok Test for Echo ligget  et hakk lengere ned på denne lista. Hadde du gjort det samme for fem år siden, ville den ligget på bunnen. Men i dag kommer den som nummer 13 i trioens imponerende diskografi. Som du da sikkert nå allerede skjønner, vokser albumet stadig på meg. Kanskje den hopper opp et par hakk til om jeg skal rangere skivene om 10 år. Hvem vet.
Dette er uansett et av bandets best produserte album. Her snakker vi top noch - prima lydbilde. Det er Peter Collins som har hatt hovedansvaret her, og det har han lyktes med til fulle. Men nå er det en gang sånn at det ikke holder med en suveren produksjon, det hjelper, men det viktige er alltid låtene og albumet sett i sin helhet.
Her finner vi 11 låter på et album som tikker inn på drøye 50 minutter.
Dette er det siste albumet før Neil Peart mistet sin datter i en bilulykke, og sin kone som døde av kreft et knapt år senere - noe som naturlig nok resulterte i at bandet havnet i et vakuum i 6 år.
På denne skiva er Neil Peart utrolig bra på den lyriske fronten, samtidig som bandet er i toppform. Albumet er variert med mange innslag av pop, men også en del heftig riffing som ligger litt i proglandskapet. Det er en melodiøs skive, og en skive jeg har brukt en del tid på å få skikkelig tak på. Men nå som jeg har fått den under huden, må jeg bare krype til korset og si at det er en strålende plate full av perler og instrumentelle detaljer for oss som digger sånt. De ligger ikke alltid helt oppe i dagen, men når du oppdager dem, så er det en belønning du ikke ville vært foruten.
Test for Echo er en annerledes Rush-plate, en plate man blir glad i om man viser litt tålmodighet. Den kan virke litt uinteressant til å begynne med, men tro meg, den er alt annet enn uinteressant. Vi snakker om en skjult skatt her. Med Låter som "Driven" og min favoritt "Time and Motion" er dette en skikkelig flott plate å trykke til sitt hjerte.

Power Windows er et meget balansert og vakkert album, og jeg minnes den litt regntunge høstdagen i 1985 da jeg dro til favorittsjappa i min hjemby Tromsø og kjøpte albumet. Dette var den andre gangen jeg kjøpte et Rush-album på utgivelsesdato, eller nær nok utgivelsesdatoen. Jeg husker også godt mitt førsteinntrykk da jeg vel hjemme igjen satte på LP-en med forgjengeren Grace Under Pressure friskt i minne. Det dystopiske kalde, men meget forlokkende lydbildet fra forgjengeren var nå erstattet med et varmt og meget behagelig et, og låtene var langt mer popdrevet enn hva de var på Grace Under Pressure. Jeg likte skiva umiddelbart, og særlig de luftige partiene med masse bass og flotte passasjer. Dette var vel det første albumet produsert av Peter Collins, og som vanlig med den mannen på knottefronten, låter det fett som bare faen. Dette er en skive jeg anbefaler folk som ikke har prøvd det før - å bare guffe på med litt volum gjennom gode hodetelefoner. Det er en sonisk opplevelse å gjøre så med låter som "The Big Money", "Grand Designs", "Manhatten Project" og "Mystic Rhythms", for ikke å nevne samtlige åtte låter.
Det er noe magisk med denne skiva som hele tiden er av det behagelige slaget - fullpakket av instrumentelle krumspring og nydelige tekster. Denne skiva henger skikkelig godt sammen, og er lett et konseptuelt stykke musikalsk poesi.
Etter 35 år med denne skiva kan jeg bare si at vi snakker bunnsolide saker med sine New Wave-aktige poplåter der progrocken rett som det er tikker inn. Skiva kunne ikke vært laget av andre enn Geddy Lee, Alex Lifeson og Neil Peart, det er helt sikkert. Dette er en perle å ha i sin platesamling i likhet med så mange andre fra denne enestående trioen.

Det er bare helt utrolig at et album som Clockwork Angels havner helt nede på plass nummer 11 på denne lista. Men la deg ikke lure, for Rush har skrudd sammen en hel drøss med klassikere, og de må havne foran denne, fant jeg ut.
Det er noe poetisk over alt som skjer her sett i lys av dagen i dag og alt det som har skjedd fram til nå. Det stormfulle blodrøde coveret med en klokke stilt inn på 21:12, og følelsene dette vekker. 2112 var plata som vel må kunne regnes som bandets endelige gjennombrudd, så her går tankene i flere retninger. Med denne referansen opp mot at dette albumet skulle ende opp med å bli bandets svansesang, er det nesten så jeg mistenker gutta for tulle litt med oss. For er det noe de kan, så er det å tulle. Kanskje de visste at dette skulle bli finalen på studiofronten. Det er sannelig ikke godt å si hva de tenkte da de satte sammen dette første virkelige mesterverket - på denne lista. Uansett hva som er tilfellet, så er det ren poesi i min sjel.
Som Rush-fan har jeg ingen problemer med å kalle denne og de resterende skivende for mesterverk, for det er nettopp det de er. Både i sin tid og retrospektivt. I alle fall for meg, og det er jo jeg som sitter her å mener nå.
Det er viktig for deg som fortsatt henger med å leser, å ta inn at dette kun er én manns mening og intet annet.

Jeg hadde flyttet til Oslo sånn cirka ett år før dette albumet kom ut, og dagen da det dukket opp hos Platekompaniet i Oslo City, sto jeg der å klorte på gitteret da de åpnet sjappa. Akkurat som jeg kunne gjøre det da jeg var en 11 år gammel kid i knebukser - i gode gamle Tromsø.
Hm... Er mann en musikkentusiast, ja så er man det.

Clockwork Angels er et imponerende album. Gjennom 66 ekstatiske minutter tas vi med på en ferd få andre i rockeverdenen makter å diske opp med. Det er hardt, det er vakkert, det er tøft, tungt, rørende og jævlig intelligent. Alle de 12 låtene har noe å fare med, og det er ikke et bortkastet øyeblikk å oppdage i løpet av den drøye timen albumet varer. Dette er gode gamle Rush som nikker tilbake til da det startet, og det er en trio som rett og slett bare demonstrerer sin posisjon i en verden av progrock og mye mye mer. For Rush var et band helt utenom det vanlige. De var på mange måter en sjanger i seg selv. Små øyeblikk av forførende pop, finner vi her, og tunge heftige passasjer med voldsom dynamikk og en kraft hentet fra Gud vet hvor.
Hvis et band vil gå ut med stil, så er dette måten å gjøre det på. Rush gjorde det.

Rush sitt andre album - Fly by Night - det første med legendariske Neil Peart bak trommene. Skiva er en stor favoritt blant mange svorne Rush-fans verden rundt, og det er lett å forstå. Dette er en oppvisning i hva det er mulig å få til med tre dedikerte unge menn klare for å erobre verden. Nå skjønte riktignok ikke den store verden dette helt da skiva dukket opp midt på 70-tallet, men noen gjorde det. I alle fall mange nok til at Rush ble et band for framtiden. Det er her de første progrock elementene dukker opp i bandet, og mye av det kan vi nok takke den nye lyrikeren og trommeslageren for. Med Neil Peart på laget gikk det bare én vei, og det var oppover (om vi ser bort skiva som dukket opp som den neste der plateselskapet var på nippet til å gi de opp).
Det er alltid en sann fornøyelse å forsvinne inn i 70-talls skivene til Rush. For det er det som må skje om det skal fungere. Du må slippe alle hemninger og jage vekk eventuelle forventninger/fordommer og bare la musikken komme å ta deg. Det er som med god Jazz. Slipp garden og la musikken ta deg dit den vil. Om du gjør dette med Fly by Night, ja så har du en venn for livet. Et lite sted der du kan ferdes helt alene med lukkede øyne i din kjære alltid etterlengtede favorittstol. Slukk lyset og bare eksister. Glem alt og Rush sørger for å ta deg med inn i en verden av lyd og imaginære bilder skapt i en kombinasjon av fantasirik lyrikk, og eminente musikalske ferdigheter både hva komposisjon og ferdigheter på instrumenter angår.
Med låter som "Anthem", "By-Tor & the Snow Dog" og "Rivendell", for eksempel, er det ingen tvil om at Rush var kommet for å bli og at du kunne vente deg store ting fra dem. Jeg liker i alle fall å tro det når jeg tenker på folka som oppdaget bandet i sin spede barndom. Det er sånn i mitt hode, og når jeg glemmer tid og sted havner jeg tilbake i eksempelvis 1975 da jeg var ni år gammel, der jeg prøver å sette meg inn i hvordan ting opplevdes i sanntid. Dette er rett og slett et mesterlig album, noe enhver Rush-fan vet meget godt.

Jeg er utrolig glad i Counterparts. Jeg elsker Counterparts. Det er nok mange som vil heve øyenbrynene litt når jeg plasserer dette albumet så høyt på lista. Sikkert ikke alle, men mange. Og sånn skal det være.
Jeg vet jo ikke om det er sånn, men siden vi sjelden eller aldri hører noe om denne skiva, så kan jeg jo anta det.

Counterparts er en av skivene jeg skaffet meg dagen etter at jeg kjøpte Snakes & Arrows - nærmest på måfå den vakre maidagen jeg fortalte om tidligere i denne teksten, og det er godt mulig at dette var den virkelige propellen som sendte meg direkte tilbake inn i Rush-universet i 2007, da min andre og siste Rush-bølge skyllet over meg. For da jeg kom hjem med et knippe Rush CD-er denne skjellsettende lørdagen, hadde jeg også med meg en aldri så liten flaske med Jack Daniels (i know, i'm a believer). Det er alltid lurt, og ikke minst stas og ha litt ekstra ammunisjon tilgjengelig når man skal dykke inn i ukjent terreng prestert av et band som en gang var store favoritter. Ikke at Rush noen sinne ikke har vært favoritter her i kaféen, men som sagt så hadde jeg hatt en lang pause fra kanadierende da 2007 var året og jeg kun hadde hørt på deres gamle utgivelser fra tid til annen gjennom perioden 1989-2007.

Da jeg satte på Counterparts som den andre av de jeg skaffet denne nå mye omtalte dagen, var det som jeg ble helfrelst og født på ny i løpet av noen få euforiske minutter. Jeg hadde klemt i meg et par pils på puben (Otto's) før jeg gikk hjem, og vel hjemme tok jeg et par til før jeg satte på skiva (etter Test for Echo, om jeg husker rett) og skjenket meg en Jack.
Det som møtte meg denne tidlige lørdagskvelden da sola hang lavt på himmelen, satte sine spor i meg. Åpningslåta "Animate" animerte meg øyeblikkelig, og jeg ble kjapt forandret til et slags levende luftgitarstativ. Da låter som "Stick it Out" og "Cut to the Chase" åpenbarte seg ble jeg lys levende og grundig påslått.
Instrumentalen "Leave That Thing Alone" er noe av det mest fornøyelige gutta har skapt om man legger litt musikalsk humor i det, dessuten.

Ah... jeg husker det som om det var i går, og mang en gang har jeg ønsket at jeg var tilbake i dette øyeblikket som etter hvert ble til mange timer.
På dette albumet finner vi mange av mine favorittøyeblikk med bandet, og ikke minst mine absolutte favoritt riff og soloprestasjoner av Alex Lifeson. Jeg nekter å nevne hvor disse solopartiene befinner seg, for de skal du sannelig fortjene å finne selv. Det er bare et par låter på dette albumet som gjør at det ikke havner høyere opp på min liste, og de er ikke skrekkelige i det hele tatt. Bare litt svakere enn resten. Her er også "Nobody's Hero" som er en av mine favorittballader - om det går an å kalle låten en ballade.
Jeg merker her jeg sitter at jeg på mange måter sliter med ordet ballade, og da slår det meg at jeg er allergisk mot ballader. Så, "Nobody's Hero" er bare en jævla fin låt med en god tekst. Og Counterparts... Fantastisk plate.

Så er turen kommet til Caress of Steel som fikk en heller dårlig mottagelse da den kom høsten 1975. Rush' tredje album, sluppet samme året som andreskiva Fly by Night, var et tungt og langt skritt bort fra den bluesbaserte hardrocken, og inn i det vi må kunne kalle den heftige progrocken som på den tiden, óg nå for så vidt, skulle være fullpakket av forskjellige temaer og helst i et slags fantasifullt konsept. Låtene skulle være lange og denne trenden på rockefronten gjorde at mange mistet troen på rock i det hele og det store.
Men ikke alle gjorde det. Jeg kan forstå at det kan bli for drøyt for den som liker musikken sin kjapp og fengende, og jeg er glad punken dukket opp sånn cirka året etter dette, men faen skal vite at jeg elsker god prog. Og etter min mening er Caress of Steel god prog. Et kaldt og hardt kjærtegn kan hende, men også en reise i toner og nydelig historiefortelling - gjerne i terrenget vi liker å kalle science fiction.
Jeg digger det tungt.

Neil Peart var en mester her, spør dere meg. Hans lyriske universer tolket gjennom Geddys særegne sangstil, slynger seg som en humleplante rundt de musikalske strukturene. Temaskiftene i "The Necromancer", og hele side 2s fabelaktige "The Fountain of Lamneth", er som kortfilmer satt sammen til et scenario som kun kan finne sted i vår egen fantasi. Med musikken og lyrikken som drivstoff, selvsagt.
Jeg skjønner at skiva solgte dårlig om man forventet seg mer typisk bluesbasert hardrock, óg at det var like før Mercury vendte våre venner ryggen, men for min egen del da jeg hørte den for første gang hele åtte år etter at den kom, så var skiva en definitiv suksess. Det var Johnny min broder som kjøpte dette albumet i kjølvannet av vår oppdagelse av Rush og 2112, og jeg mener å minnes at han ved en anledning kalte skiva sin Rush-favoritt. Dette er lenge siden, så jeg er ikke helt sikker, og det samme kan det være.

Jeg for min del har bare oppdaget at jeg liker albumet bedre og bedre for hvert år, og mye av grunnen er at den kan være utfordrende om du dukker dypt nok inn. Utfordrende og jævlig belønnende.
Albumet er da også en sann klassiker i Rush' backkatalog. Ingen tvil om det om dere spør meg.
Jeg føler også for å legge til at coveret på dette albumet er en av disse som virkelig kan gjøre meg nostalgisk og sende meg tilbake til den tiden da The Wihelmsens holdt til under samme tak, og ikke hadde anelse om at vi en gang i fremtiden skulle sitte der å mene noe om musikk i full offentlighet. Men sånn ble det altså. 
Jeg elsker Caress of Steel, og nå videre på lista, er løpet så jevnt at den nesten har vært smertelig å gjøre sine vurderinger.

Jeg har alltid vært svak for Signals som var det andre albumet jeg kjøpte med Rush etter at jeg oppdaget dem våren 1983. Det var ikke mange ukene etter 2112 at den kom i hus, og siden den gang har den alltid vært en del av min musikalske bevissthet. Albumet som er noe helt annet enn 2112, traff meg øyeblikkelig første gangen jeg hørte det, noe åpningssporet "Subdivisions" får ta mye av æren for. Den låta er fortsatt en ev mine favorittlåter med bandet. Jeg finner den helt uimotståelig, og jeg får aldri for mye av den.

På dette stadiet i sin karriere var gutta godt i gang med å utforske synthens mange muligheter til å påvirke lydbildet med, og som få andre på den tiden, lyktes de fullstendig med akkurat det. All bruk av synther og effekter på denne skiva, og i Rush-sammenheng generelt, er mer vellykka enn det meste andre prøvde på. Det finnes selvsagt band fra den tiden som var tuftet på synther og lydeffekter, og som skapte mye fet musikk, men når det kommer til band som kom fra rocken og prøvde seg på 80-tallets produksjonsbravader med alt tilbehør, og gjorde så med hell, så kan disse telles på én hånd. Det er jeg sikker på.
Men Rush fikk det til uten å skremme alt for mange fans bort. Jeg tror heller de skaffet seg flere i tillegg til de trofaste som allerede var der.

Signals er et gjennomført og imponerende bra album jeg tar fram rett som det er. Låter som "The Analog Kid", "Digital Man", og "The Weapon", er låter jeg må høre med jevne mellomrom.
Signals ble den siste skiva produsent og venn Terry Brown produserte, og det gjorde han meget bra. Men Rush de ville videre i en retning som krevde sine grep, så da ble Terry erstattet etter et samarbeid som hadde vart helt siden begynnelsen.

Denne plata er et album i ordets rette forstand. Låtene kler hverandre og den er mesterlig på mer enn bare noen få måter. Skiva er så godt som perfekt, men ikke like godt velskrevet og velkomponert som de gjenstående på lista mi, selvsagt. Det er dessuten på sin plass å gi kudos til gutta som turte å prøve noe helt nytt etter suksessen de hadde med forløperen, men hvis du kjenner Rush, så vet du at de er "in it for the Music", og da er videreutvikling en viktig del av pakka. Man må stadig være på leit etter nye impulser i landskapet hvor Rush hører hjemme.

Det var 2112 som sørget for at jeg forelsket meg i Rush. Jeg skal ikke dra den historien flere ganger nå, for jeg tror jeg har væt innom den nok allerede her på The Wilhelmsens. Og alle som kjenner meg har nok hørt historien til det kjedsommelige.

I korte trekk skjedde det da jeg skulle kjøpe mitt første skikkelige stereoanlegg. Hifi-sjappa spilte 2112 for fulle mugger, og da kvelden kom satt jeg på gutterommet med både Rush og nytt anlegg.

Dette albumet vil for evig tid være en del av meg. Tittelsporet som fyller hele side 1 med sine syv akter, gjorde et formidabelt inntrykk på meg da jeg var 17 år, og til og med i dag, når jeg skriver om dette, kjenner jeg den voldsomme følelsen jeg fikk da jeg satt der hjemme å spilte plata for første gang helt mutters alene.
Dette var utvilsomt et nytt kapittel i mitt musikalske univers. Hele albumet gikk rett hjem, og jeg spilte plata til den var helt utslitt.

Denne fjerde utgivelsen fra Rush var den som satte fart på karrieren. Den reddet platekontrakten som hang i en tynn tråd etter Caress of Steel, og så vidt jeg vet solgte den bra og høstet meget bra mottagelse blant kritikerne.
Rush hadde definitivt funnet sin vei med dette albumet, og herfra og ut ble de bare større og større på verdensbasis, for å si det litt enkelt. Jeg spiller ikke skiva så mye lengre, for jeg har den innprentet i mitt DNA.
At vi her snakker om et mesterverk er det ingen som helst tvil om. Her blomstrer gutta ut i full blomst, og bedre skulle det bli - tro det eller ei.

Så var vi plutselig inne på min topp 5 liste. Her har samtlige album vært min favoritt på et eller annet tidspunkt. Vi snakker om udødelige klassikere her, alle som en.
Permanent Waves er bandets første steg inn i 80-tallet, og det er tydelig at en ny retning er på gang. Det er fortsatt masse prog som det var på 70-tallet, men nå er låtene litt mer tilgjengelige, noe åpningskuttet "The Spirit of Radio" er et godt eksempel på. Det er en fantastisk låt bandet hadde med seg på veien stort sett gjennom hele karrieren.
Så har vi "Freewill", og fantastiske "Jacob's Ladder" - for ikke å snakke om "Entre Nous". Vi har "Different Strings" og sist men ikke minst "Natural Science". Fytte rakkern for et album.

Det er rett og slett umulig å bli lei denne skiva, og tro meg jeg har prøvd. Gutta spiller som faen, og tar fram sine ypperste kvaliteter gjennom hele skiva som tikker inn på drøye 35 minutter. En kort skive til Rush å være. Albumet bugner over av lekre detaljer, og rett som det er må en stakkar bare riste litt på huet i en slags ren forvirret begeistring.
Det verste av alt er at jeg ikke rangerer denne som deres beste, men det er gode grunner til det. Dette bandet hadde jo så utrolig mye helt fantastisk materiale å by på.

Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal si mer om denne skiva, og når sant skal sies, så begynner det å verke litt i kroppen etter timesvis foran tastaturet.
Vi snakker fortsatt progressiv rock, men snart skal det forandre seg litt, selv om det progressive aldri slapp helt taket i Rush. Men heretter skulle de utvide sin musikalske bredde.

Hemispheres er på mange måter den perfekte progrockskiva. Dette er et album jeg aldri blir helt ferdig med, og det er en utgivelse jeg kun setter på år jeg er helt alene.
Jeg slår av alle lysene, klemmer på meg mine Grado Labs, og forsvinner ut av virkeligheta for en stakket stund - 36 minutter og 8 sekunder for å være helt nøyaktig.

Dette albumet har så mange minneverdige øyeblikk, så mye fet tromming, bassing og gitarspill... at det nesten er teit. Geddy Lee synger virkelig bra og hver minste lyd er en nødvendighet.
Denne skiva er imponerende rå. Den er formidabel på alle måter. Jeg mener... Et hvert album som avsluttes med låter som "The Trees" og "La Villa strangiatio", er et album helt i toppklassen, og når herligheta åpner der forgjengeren A Farewell to Kings slapp... Jeg mener hallo..."Cygnus X-1 Book II: Hemispheres". Hvilken orgasmisk ørefik vi snakker om. Hallelujah og herregud.

Hemispheres er ikke det albumet jeg tar fram når jeg skal lyttet til Rush en liten stund. Hemispheres er albumet jeg tar frem når jeg har lyst på en reise der jeg slipper å stå i kø, og der jeg slipper irriterende turister som maser i alle retninger. Hemispheres er en privatsak for meg. Punktum. En mesterlig en. Det er en plate jeg vil ha helt for meg selv.

Grace Under Pressure er Rush-skiva jeg tar med meg på den øde øya. Jeg kan ikke og vil ikke leve uten dette albumet. Det er perfekt.

Temmelig nøyaktig ett år etter at jeg kjøpte det berømte stereoanlegget og med det oppdaget Rush, dro jeg til byen en vårdag i 1984 - 18 år gammel og glad som en laks. Jeg skulle kjøpe mitt første Rush-album når det dukket opp i butikkhyllene. Og det var noe der folkens. Det å få klørne i et album selv ikke den gamle fansen har hørt ennå.
Nå i ettertid har jeg registrert at noen hoppet av da de fikk høre skiva, og jeg kan forstå det om du er avhengig av gitarvreng og masse trøkk. Til og med jeg som var en relativt fersk fan av Rush skjønte at her dreide det seg om en ganske så annerledes utgave av trioen, men jeg elsket det. ELSKET det. Fra første lytt gikk skiva rett inn i mitt hjerte og ble der. Den kjølige atmsfæren som likevel er full av musikalske varme. De dystopiske tekstene, de fantastiske lydene fra Lifesons gitar, de nesten Stewart Copeland-aktige rytmemønstrene til Peart, og herr Lees Fantastiske bass -og synthspill... Det var en slags himmel å komme inn i for en 18-åring som plutselig hadde lov til å kjøpe sin egen vin...

Jeg nevner ingen låter, for alle er helt ekstremt perfekte. Og jeg digger Peter Hendersons særegne produksjon. Det er ingenting ved dette albumet jeg ikke elsker. Coverart, atmosfære, instumentbehandling, lyrikk - alt. Jeg mener det bør være påbudt å ha denne skiva i samlinga si.

Jeg trenger aldri å høre "Tom Sawyer" igjen. Den geniale låta er for lengst ihjelspilt, men den er like viktig i mitt hjerte som da jeg hørte den for første gang i 1983.
Ja hva skal man si om et så episk album som Moving Pictures? Det er en oppvisning i hvordan man skal hamre ut et perfekt og meget næringsrikt album.
Dette er en maktdemonstrasjon fra kanadierne  - og det helt uten at de prøver på det.

Jeg tenker på en barndoms/ungdomsvenn hver gang jeg lytter til Moving Pictures. Jeg tenker på da han fikk sin første bil og vi kjørte rundt overalt med skiva på opptakskassett.
Ja, dette er en skive du tar opp i sin helhet. Og det gjorde jeg. Jeg tok den opp til 3-4 kamerater.
Den festet seg til mitt DNA, og nå trenger jeg ikke spille den mer. Den går av seg selv der inne et sted. Alle låtene i tur og orden. Trenger jeg si mer? Nei. Jeg trenger ikke det. Jeg vil, men lar det være.

Dette er den beste Rush-skiva.
Kjøp den.
Hvis du aldri har hørt Rush - kjøp A Farewell to Kings.
Liker du den ikke har du kastet bort dine penger, og det fortjener du sannelig.
Det fortjener også skiva.
Det blir simpelthen ikke bedre enn dette, det har jeg bestemt meg for.
Det blir aldri bedre enn dette... A Farewell to Kings er en matriell legende. Et album å ta med seg inn i evigheten.

Til slutt vil jeg bare si:

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på disse gutta. De to som mistet sin blodsbror, sin sjelevenn og kamerat, og han som så alt for tidlig vandret heden. Takk for musikken.
Tusen hjertelig takk - Geddy, Alex og Neil.

Under her følger en spilleliste som fint illustrerer det denne artikkelen handler om. Gjennomgangen av studioalbumene, og hyllesten til den fineste trioen i Melkeveien 1.
Og her er et dikt fra meg til Neil. Sikkert helt unødvendig, men jeg vil:

RYTMEMANNEN

Jeg kan se en stjerne på nattehimmelen
Det er du
Neil Peart
Du titter ned på oss
Slik du aldri gjorde da du var her i blant oss
Du skriver et siste farvel der oppe
Før du knipser cymbalen
Og lar stjernestøvet falle ned
På oss
Som søker
Alltid søker
Ny musikk
Og som aldri glemmer
Den du var med på å skape