Stein hugger sin poesi ut i stein

24. april slippes altså Øvre-Ål Toneakademi som er spilt inn i Amper Tone Oslo og Studio Intim Oslo. Dette er som sagt den sjette soloplata til Bjella, og som på de tre første, er det Kjartan Kristiansen som sitter bak miksebordet.
Etter å ha hørt denne nye låta et titalls ganger, må jeg bare slå fast at den hører hjemme blant Bjellas aller beste sanger. Det er også litt stilig at det er Bjellas datter som spiller bass her (tror jeg i alle fall), og det gjør hun meget bra. Hun setter øyeblikkelig sitt preg på låta som er så fullpakket av hjerteskjærende poesi.

Bjella har et steinansikt, et ansikt som fint hadde passet sammen blant presidentene som er hugget inn i Mount Rushmore, og om jeg skal få lov å si det, så er Bjella vår tids lyriske president. Manner ER poesi. Han makter gang på gang å servere oss sanger der ordene kan være som den første hestehoven en tidlig vårdag, eller det siste løvet som faller til bakken en sen høstdag. Hans ord er valgt med omhu, og han treffer alltid spikeren på hodet, noe som kanskje er en selvfølge for en mangesysslar.

Hvis denne låta er toneangivende for hva vi har i vente 24. april, er det bare å merke av dagen og satse på at det fortsatt er lov å kjøpe seg en flaske vin eller to sammen med albumet. "Mitt namn er Stein" gikk rett i hjertet på meg, og da jeg så han på Lindmo i går, klarte jeg kunststykket det er å felle en tåre. Det skjer ikke ofte under sånne fjollete talkshow. Det er ikke bare teksten som gjør inntrykk her, det gjør også den lekne og helt vidunderlige melodien.
Stein hugger sin poesi ut i stein, og det er lurt siden den har kommet for å bli.

The Wilhelmsens har ikke for vane å omtale singler/enkeltlåter, men av og til må det gjøres unntak, og siden hele verden er i unntakstilstand, så... Ja, dere skjønner.