Årets mest etterlengtede

Åtte år er lenge å vente, og i løpet av åtte år skjer det mye i de fleste menneskers liv, til og med i gringoenes liv. Kvintetten består, men to av medlemmene fra forrige utgivelse har takket av. Ting skjer, barn blir født, jobber dukker opp og andre saker opptar plutselig tilværelsen. Ivar Eidem, den eminente tangent-maestroen, har forlatt skuta, og overlatt plassen til den beinkule råtassen Ole Laurits Mosseby, kjent fra dritstilige Göttemia. I tillegg har bassist Robert Eriksen takket for seg, etter at A4-livet meldte sin ankomst. Etter et kjapt bandmøte ble de enige om å omskolere altmuligmann og multitalent Carl Fredrik Sandaker til en norsk Lemmy, og hanket inn selveste Cato Haakenby, mannen og myten bak Cato Lee's Country Combo, til å være ansvarshavende med seks strenger. Resten av bandet består, med andre arbeidsoppgaver for yngstemann, bokse-champion, super-mikser og rockhelt Carl Fredrik på bass. Her snakker vi faen steike om Norges svar på Kris Kristofferson.

Det betyr at hovedpersonen, den norske Greg Cartwright, mannen med den feteste stemmen og den inderligste vokalen, Haldens store sønn, Christian Sandaker, er til stede. Og dæven døtte som han er til stede i 2021-drakt. Eller hva skal man si når man elsket stemmen i 2013, og den har blitt spisset og eldet med stil de siste årene? Han harver som vanlig løs på gitar på alle spor, og tar seg tid til å trylle fram noen lekre melodilinjer der de er nødvendige, og har tydelig blitt en enda bedre gitarist med årene. Mon tro om han ikke har blitt truffet av korona-epidemien og endt opp med å øve en hel masse? Tipper det. Og på trommer har vi heldigvis, pris Herren og det som verre er, Stig Buckholm. Teknisk trommis? Mnja, vi finner nok de som er langt bedre enn Haldens trommemaskin. Masse finesser og dill-dall? Nix. Trommesoloer? Hah! Nei, med Buckholm får vi en klassisk, beintøff trommis som klasker til på de rette skinnene på nøyaktig rett tidspunkt. Som gjør jobben sin som Ringo gjorde for The Fab Four, og som er tilstede hele veien - tander der det må til, men i all hovedsak som en mann man kan stole på holder takt og tone på stell.

Karene har selv produsert skiva, og om jeg skal tippe har nok brødrene Sandaker vært de mest ivrige med knotter, spaker og skruing, og noen hvisket meg i øret at det er Carl Fredrik som har vært sjefsmixer. Chief Police gis ut av nystartede Siste Reis Records, som eies av mannen bak puben med samme navn, Carl-Emil Molin, og Messerschmitt-boss Mats Henrik Hansen. Rock-alibiet er det med andre ord lite å pirke på.

2021-utgaven av Gringo Bandido er ikke grådig langt unna det de gjorde for åtte år siden, men noen nyanseforskjeller er det. The King and I suste rett opp på min liste som et av de ti kuleste rock'n'roll-album gitt ut her til lands, og da er det rett og slett imponerende at karene har klart å foredle det de hadde innabords den gang. De låter enda mer skjerpet og samkjørte nå, låtene er hakket kvassere, og at et band som har bygd mye av pondusen sin på energi og spilleglede klarer å pøse enda mer på gjør meg rett og slett euforisk i rundt regnet 40 minutter. Vi snakker med andre ord om null hvileskjær, ingen antydninger til unødvendige sanger, og et band som er påskrudd fra skarptrommeslagene til Buckholm som banker i gang skiva, til fuzzgitaren til Christian fader ut på "The Straggler".

Tittelsporet "Chief Police" sparker ballet i gang. Skarptrommen er nevnt, slagene etterfølges av det som føles som et riff som har vært der hele livet, og som like gjerne kunne vært den glemte b-siden av en Sonics-singel. For å virkelig skape godstemning i stua så er brødrene Sandaker fryktelig enige om å starte bassgangen i samme sekund som Christian serverer er barskt "uhhh..!", og vi er i gang med det første sprellet. For det blir sprelling i stua av rock som dette - rock'n'roll-sprelling - med musikk det er umulig å sitte stille til. Så, her er det bare å pusse danseskoene til bandet kommer opp til Tromsø 24.juli, der de skal spille under Bukta i byen, på plassen utenfor Hålogaland Teater. Det blir årets musikkopplevelse, lett, om ikke Paul Westerberg og The Replacements plutselig finner ut at de skal ta turen til Senja å spille i stua mi. 

Når rock'n'roll-stemninga er satt lykkes gringoene med å stupe ned i rock-krukka, med fuzz-gitarer, et intenst komp, og en fyr som synger som den fødte rockeren han er. Christian Sandaker er vår egen Greg Cartwright, og vokalprestasjonen på "Cookie Jar" står ikke tilbake for det en heltent, gira og påskrudd Greg gjør med Reigning Sound. Så fuckings bra er det. Broder Carl Fredrik sa engang at han er en sjabby trommis, da jeg hørte ham slå trommer for Cato Lee's Country Combo, noe jeg var kronisk uenig i. Nå vil han sikkert si at han ikke er rare bassisten, og igjen tar han feil - beviset kommer ut av høyttalerne. Lytt forresten til det trommis Buckholm driver på med. Det er pinadø sånn det skal gjøres. Akkurat nok. Ferdig snakka. Hvem som står for gitar-herjingene vet jeg ikke, siden Carl Fredrik ikke bare spiller bass på skiva, men gitar på flere spor. Christian er definitivt bidragsyter, og muligens er Haakenbye en av heltene her. Gitarøs, harving på seks strenger, herjinger på strengeinstrument. Deilig. Og, her legger jeg virkelig merke til at Mosseby har blitt en integrert del av bandet, en viktig ingrediens, med tangentbruk som er alt annet enn forsiktig. Her skal det legges på monotone, fete toner, toner som pynter opp den rockfesten skiva er.

Gringo Bandido er for meg ensbetydende med den kuleste garasjerocken landet vårt har å by på, og er definitivt et av de beste bandene her til lands uansett sjanger. Men, bandet har så mye mer å by på en riffbasert rock'n'roll. Variasjonen i låter viser styrken til bandet, som ofte starter låtskrivingen med at Christian har et lyrisk tema med seg til resten av karene. Et riff eller ei melodilinje dukker opp i øvingslokalet, og så bidrar hele gjengen med innspill og forslag. "The Curse of Labour" kan få en stakkar til å tro at de i tillegg har hatt besøk av Helldorado, Chrome Cranks i americana-humør (haha!) og honky tonk-utgaven av Jeffrey Lee Pierce. Bassen humper og går, Buckholm må kjøre ei langøkt, orgelet durer hissig langt bak i lydbildet, og Christian Sandaker synger som en Gud med en gedigen G. Fingerpicking med fuzz-vri får vi pinadø også servert. Makan.

Nevnte jeg variasjon? Joda, og det er som sagt en viktig greie for at jeg virkelig skal servere klassikerstatus til ei skive etter kun måneder. "Garden of Eden" er en slags hybridlåt, en krysning mellom rockabilly i Stray Cats-ånd og boogie som Petter Baarlie og Backstreet Girls vil elske. Men, selvsagt er dette først og fremst 100% Gringo Bandido. Slidegitar, nok en vokalprestasjon det burde skrives poesi om, og denne underliggende spillegleden. Og som seg hør og bør er ikke dama det synges om den tryggeste du kan treffe på ute på byen.

And every now and then
I can't see, she's whisperin'
But she acts just so cool
---
She's the bloom in the haven
She's the snake in the garden of Eeeeeeeeeden!

Mer spilleglede, mer øs, mer harving, mer energi, og mer av denne deilige rocken fra Halden blir det med "Do The Shit". Her finner du ingen spissfindige akkorder, ingen jazzaktige rytmer, dårlig med mirakuløse instrumentale krumspring, og lite som får deg til å tenke "hva skjedde nå?". Det du får servert er rock som rock har vært siden 1955, essensen av det som gjør at vi elsker denne deilige musikkformen. Det samme kan på sett og vis sies om låten som avrunder side A på vinylen, "Youngbloods". En perle av en låt, med en nydelig gitarsolo, av sorten der de peker nese til oss alle og liksom sier "hey, vi kan spille vakkert, pent og dritbra om vi vil". Og innimellom vil de, uten at essensen i Gringo Bandido forsvinner i alt det flotte. Hvis det regner, blåser og er sure 10 varmegrader midt på sommeren - altså, bor du i Nord-Norge - så er låten medisinen som får stemningen og humøret opp sytten knepp.
 

Den første smakebiten jeg fikk fra Chief Police var "Watchman", også kalt den første singelen. Nå er ikke bandet snauere enn at de tenker at hver låt de skriver til et album skal kunne være en singel, noe jeg virkelig synes at de lykkes med. Når det ikke finnes dødpunkt på et album så er det lett å konkludere med det. Jeg hørte umiddelbart at de hadde hanket inn Göttemia-legenden Mosseby, og ikke minst hva han hadde å bidra med. Her legges det til elementer som er med på å løfte bandet de hakkene som gjør dem enda kulere enn ved forrige korsvei. Her er det tydelig at det ferskeste medlemmet har fått gjennom sine idéer, og det funker som snus. Eidem fikk sin verdige etterfølger, uten et fnugg av tvil. 

Jeg blir aldri lei av å påpeke vokalen til Christian, selv om det nok oppleves som hakk i plata, men faen altså. På "Dawn of the Beggar" driver han igjen på med spinnville greier. Her vrenges virkelig sjela, i takt med et stakkato riff, intens hamring og bassisering, og et hysterisk keyboard. Lydbildet er massivt, men stemmen bryter gjennom - lett. Når jeg er ferdig her på planeten skal jeg faen steike begraves med headset og ei spilleliste med alle vokalsporene til Gringo Bandido. På full guffe, så ingen høres prestens ord på kirkegården, ord som sikkert bare er rosemalt vrøvl og fanterier uansett.

Variasjonen kommer nok en gang til klokkeklart uttrykk på "The Smell From Hell". Her snakker vi om en rockballade nøyaktig som en rockballade skal være. Den tidløse introen kan lett sende tankene i retning The Animals og "House of the Rising Sun", noe som er festlig nok i og med at jeg skamløst plasserer Herr Sandaker i samme kategori som Eric Burdon - sjekk bare ut åpningsvrælet! Carl Fredrik spiller bassen sin med like mye følelse som storebror Christian synger. Her er alle ingrediensene på plass for det som burde bli en ihjelspilt låt på alskens radiostasjoner. Hører dere, folk i NRK! Vakkert, tøft og helvetes solid spilt, av fem haldensere som burde vært nasjonale rockhelter. Ja, så serveres det nok en sylfet gitarsolo, akkompagnert av et iltert orgel. Jeg blir varm om hjertet av mindre.

I pulled you in, and you dragged me out
By my arms and leggs you pulled with all your strength
Oh, you look so nice, in your dancing gown
Baby, I'm not the one who wears the crown

Med "Sweedish Pork" får vi nok en dose spinnvill boogie. rockefoten kan umulig sitte i ro om du blir utsatt for denne. Gringofisert rockabilly er alltid en spinnvill affære, og denne rakkeren er intet unntak. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg veddet begge nyrene og et øye på at det er Petter Baarlie som spiller slide her. Intense to minutter og tjueni sekunder. Mindre intenst blir det ikke med "Cool Cat". Mosseby byr på litt The Stooges-piano, monotont og fett, samt noen akkorder som gjaller i bakgrunnen. Buckholm slippes løs og hamrer på, stødig som et fjell, og Carl Fredrik får seg ei skikkelig kardioøkt. Christian synger som om han er røsket ut av 60-tallets heftigste garasjerockperiode, og karene virker å storkose seg. Fy faen, rock'n'roll er gøy!

Så roes det ned, albumet skal avrundes, og da gjør de det på Gringo Bandido-vis. The King and I ble avsluttet med vakre "Wounds", og denne gang topper de alt de har gjort tidligere på balladefronten. Hele bandet er fintunet, og "The Straggler" er en komposisjon enhver musiker ville vært mektig stolt av. Rock blir ikke stort vakrere enn dette. Buckholm tramper i vei, gitarene vrenges forsiktig, bassen fuzzer, og Christian synger med hjertet utpå t-skjorta, dongeriskjorta, skinnvesten og frakken. Jeg tror jeg skal felle en tåre når jeg hører dette overnydelige punktumet live for første gang.

Takk for musikken Christian, Carl Fredrik, Stig, Ole Laurits og Cato. Det her gjorde den åtte år lange ventetiden verdt det. Koronahelvete kan forresten reise til helvete 24.juli, da skal jeg pinadø klemme alle som er så uheldige å være nær meg, for jeg setter alle pengene mine på at jeg kommer til å være uhorvelig lykkelig og euforisk når dere skal sparke i gang stående konserter. Skål, dere deilige rockere! Og gratulerer med et vanvittig bra album. Terningkast? Hah! Drit i det.