Best på vinyl, selvfølgelig. Mathias har rett!

Matias Hilmar Iversen er mannen du hører fremst i lydbildet i Ila Auto. Som låtskriver i et bluegrassband skriver man tydeligvis låter som ikke passer inn der, og da er det bra det er noe som heter å gå solo! Mathias har samlet ni låter på debuten sin, og vi hører hvor han kommer fra musikalsk, men det er ikke nødvendigvis Ila Auto du tenker på når du koser deg med Best på vinyl.

Jeg skal innrømme først som sist at jeg beveger meg på farlig tynn is når jeg skriver denne anmeldelsen, for dette er ganske langt unna min musikalske komfortsone, eller i hvert fall langt fra mitt ekspertområde, hvis jeg har noe sånn. Men, så er det som The Cramps proklamerte i sin tid: I don't know much about art, but I know what I like. Og det er vel slik det er med musikk; plutselig liker vi noe vi ikke trodde vi kom til å sette særlig pris på.

Musikalsk ligger dette i landskapet til visesangerne fra 70- og 80-tallet, i gata til Trond Granlund, Anne Grethe Preuss og Stein Ove Berg, men det er noe mer islett av Country/Americana. Og så skal jeg påstå at det er såpass med både rock og soul i mye av dette, at sjangermessig er det en liten nøtt.

 Mange vil kanskje nevne Di Derre når de skal beskrive dette, men det synes jeg er litt bom, selv om likhetene er der. Tekstmessig er dette litt dypere enn Nesbø, så det er litt mer substans i det lyriske hos Matias. Det er mye nostalgi i tekstene, litt sånn jenter som kommer og går-temaer, men er det ikke det vi menn i en viss alder er opptatt av? Stort sett tenker vi vel på de som glapp eller slapp? 

Plata begynner ganske tungt, med litt seige Den andre veien hjem, en litt angrende mann på vei bort, før den nostalgiske Grateful Dead, om DEN sommeren - den har vi alle opplevd. Best på vinyl er vel det nærmeste vi kommer country på plata (kanskje låta som faktisk heter Country & Western er hakket mer C&W?), og den er enten selvransakende eller angst for at man skal bli kejdelig. Jeg kjenner ikke Matias, så hvilken som er sann, vet jeg ikke.

Det mest rocka på plata er Redd, en annen tung og seig sak, men her drar fuzzgitaren låta, og er kanskje favoritten min på Best på vinyl. Det hele avrundes med God natt, en rolig låt som kanskje er platas svakeste spor, uten at den faller igjennom av den grunn. 

Det går ikke an å snakke om dette albumet uten å si noe om produksjonen! Lydbildet her er så glassklart, men samtidig oppleves det veldig analogt. Alle elementene er så tydelige og langt fremme i lydbildet. Ta på deg head-set og gå deg en tur med denne på øret, så får du en lydopplevelse av rang! Spille den høyt i stua, elsker slik produksjon!