Norges nye, gamle rock'n'roll-helter

Jeg må tilstå at jeg har sittet på denne sjutommeren siden slutten av juli, da Robert Dyrnes og Kari Westergaard var innom Senja i forbindelse med en liten musikkhappening her oppe. Disse to hedersmenneskene står bak en rekke utgivelser her til lands. Westergaard Records er på sett og vis Karis hjertebarn, et plateselskap som sørger for å servere deilig garasjerock, 60s rock, psykedelia og annet snadder. Kari har et særdeles godt øre for kvalitetsrock hvor fuzz, vreng og ekko er viktige ingredienser, så når hun fikk nyss om Thee K-Otics sin fødsel var hun ikke i tvil om at dette måtte gis ut av Westergaard Records.

Så hvem er Thee K-Otics, i tillegg til nevnte Marius Kromvoll? Jo, her snakker vi om rockere som har tilbragt tiår i kjellere og garasjer, gitt ut en rekke livsviktige skiver med ymse band, musikere som har vært sentrale i det å gjøre 60s rock til en norsk øvelse, og som alle lever og ånder for rock. Thor Erik (Signor) Havn er gitaristen som står bak mye av det melodiske og soundet, karen som gjør enhver Los Plantronics-konsert til en studie i nydelig gitarføring. Thanasis (Than) Therianos er den andre gitaristen i bandet, og har blant annet fartstid sammen med Signor i Los Plantronics. I tillegg kjenner vi han jo fra fin-fine band som High Octane Boys og The Laundrettes. Trommisen i bandet er en kar folk vil kjenne igjen fra det spinnville bandet For The Love Of Ivy, Cramps-elskerne som var et syn på scena da jeg så dem for noen år siden. Pelle (Swedish Adult) Løsch Enebro hamrer som vanlig trommer, noe som gjør seg i Thee K-Otics i og med at bassisten er Geir (Geirrr) Fredriksen, kjent for alle som har hørt norsk garasjerock de siste par tiårene. Med en CV som bl.a. inneholder band som The Mobsmen og High Octane Boys er bassiseringen i trygge hender.

En gløtt på coveret forteller oss at band-logoen er av sorten jeg og mange med meg drodlet ned på ungdomsskolen når undervisninga ble kjedelig, med lyn, skyggelegging og skeive bokstaver. Bandbildet er tatt av Anita Andrzejewska, Marius sin kjæreste, mens selve opptakene av låtene er gjort av ingen ringere enn Paul Daniel, den hardtslående og smilende Quarter Wolf- og White Trash Blues Band-trommisen fra Australia. Selveste Christer Krogh står for mixingen, så her er det kun fintfolk involvert, noe som sementeres når vi ser at Didrik Lund (Grand Café, Los Plantronics) bidrar med keys og Bendik Brænne blåser i saxofonen sin. For ei stjernerekke av godtfolk.

"Hah-hoo-hah-Ohhh!", gitarer som fyres av fra hofta, kompet som smeller inn i samme øyeblikk, en gitarsolo før låten er skikkelig i gang, og Marius som synger som en blanding av Elvis og Jon Spencer, med ispedd vræling som om han er Gerry Roslies norske kjærlighetsbarn. A-siden heter "Coast Guard Girls" og er er en høyoktanrocker av sorten som får føttene til å røre seg taktfast, hjertet til å slå 20-30 slag ekstra i minuttet, og tankene til å rase rundt i skallen. Dette er fett som fy, men hva minner det meg om? Svaret er at det ikke er viktig, for dette minner om all fet rock'n'roll fra 1964 til 1985, og kunne ha vært en glemt perle av The Sonics, The Kinks, The Saints eller The Cosmic Dropouts. Saxen til Bendik Brænne er det snasne krydderet som gjør at låten fort skiller seg ut fra mengden av kule garasjerocklåter, som tar det intense og nærmest hysterisk heftige tempoet i låten det lille hakket opp til superhysterisk fett nivå. Nå gjør Signor og Than en utmerket jobb med melodien, soloinnslagene er strøkne, og måten de utfyller hverandre på er et resultat av mange år i samme øvingsstudio og hundrevis av konserter på samme scene, men av og til er en sax det som mangler. Det har Thee K-Otics gjort noe med. Trenger du en definisjon på hva som ligger i begrepet "en tight låt" så trenger du ikke gjøre mer enn å lytte til denne rakkeren av en sang.

"Last Time Around" er B-siden som legger seg en anelse inn i boogieland, men som fort avdekkes som den deilige rockeren den er. Jeg får alvorlige MC5-vibber 15 sekunder inn i låten, og tenker i mitt stille sinn at dette er noe av det feteste jeg har hørt på denne siden av 2020. Tangentjobben til Lund er strøken og intens, saxen til Brænne er skummelt dyp og vakker (!), og Thee K-Otics står virkelig fram som bandet å følge de neste årene. Swedish Adult er som skapt til å hamre på trommeskinnene til låter som dette, Geirrr med tre r'er vandrer så mye opp og ned på halsen til bassen at det framstår som umulig å stå rolig på en konsert med bandet, og gitaristkompisene er direkte strålende i samfulle 4:22. Og så synger pinadø Herr Kromvoll med en pondus av en annen verden. Han har alltid bagen full av Jon Spencer-triks, men har så mye mer med seg. Elvis has entered the building, tenker jeg, og med ei koring av ypperste merke i ryggen er dette akkurat den festen av en låt jeg hadde drømt om å høre av Thee K-Otics. Hatten, lua og capsen av!

At bandet kommer til Tromsø førstkommende fredag blir et av høstens virkelige konserthøydepunkt, og selges ikke Bastard ut blir jeg flau på vegne av Tromsø som rockeby. Nå blir det selvsagt utsolgt, om det ikke er det allerede, og det blir interessant å se om folk kan sitte rolig på stolene sine gjennom hele konserten. 

Sjekk ut Thee K-Otics, folkens. Det vil dere ikke angre på.