Oberst Haaland leverer varene

Never change a winning team er et solid, gammelt uttrykk som har mye for seg. Det har heller ikke Colonel Roger gjort, i og med at debutalbumet var noe av det fineste Norge kunne by på i musikkåret 2017. Det betyr at Roger Haaland synger og spiller gitar. At det er snaut med bare en gitar er en sannhet alle med sans for rock vet, så øvrige gitarer tar Jan Morten Ferkingstad seg av, i tillegg til at han spiller på tangenter. Og, kompkameratene heter heldigvis fortsatt Tommy Larsen (bass) og Øystein Skjold (trommer, congas). Alle låtene er originalinnspillinger, skrevet og produsert av Roger selv, og innspillingene er gjort i Lydplaneten Studio i Stavanger. Mix-høvding er Ashley Stubbert, amerikaneren som bl.a. har jobbet med Helldorado, mens masteringen nok en gang ble utført av Ed Brooks, karen med imponerende navn som Walkabouts og Fleet Foxes på CV-en. Cover kan Colonel Roger, og med Susanne Traasavik med på laget ble det nok en gang strøkent. Her må det legges til at t-skjortene, totebagene og capsene bandet selger er direkte barske. 

Forrige utgivelse kom som julekvelden på kjerringa, men denne gangen forventet jeg et knallalbum. At jeg fikk tilsendt en dobbel gatefold-vinyl, nummerert #5 av 20, en 180 grams spesialutgave av en annen verden, med en lyd lekrere enn lekker, har gjort lytteropplevelsen enestående. Musikk låter ufattelig mye bedre i fysisk format på et anstendig anlegg, enn avspilt i Spotify på små lusne høyttalere, så er barsk low-fi rock'n'roll-americana noe for deg er ei investering i Rugged Trails vel anvendte penger.

My music is simple and honest, but reveals emotions that goes deep in my thoughts. For the most parts it's sad, but that's not always easy to see.

Du tror kanskje at dette er en del av presseskrivet til Rugged Trails, eller kanskje et utdrag av et intervju med Roger Haaland? Men, nei, dette er åpningsstrofene på "Vision Blurred", låten som starter det hele, og som attpåtil er en grei analyse av albumets lyriske innhold. Allerede fra det sekundet Haaland slår lett over strengene på kassegitaren aner vi at dette blir noe annet enn i 2017. Og i løpet av de neste 4 minuttene og 30 sekundene kan vi konstatere det. Ferkingstad har vokst betydelig som gitarist, og må ha studert 70-tallskatalogen til Neil Young de siste fire årene. I tillegg er bassgangene langt mer avansert i 2021-utgaven av Colonel Roger, og sammen med trommis Skjold overbeviser Tommy Larsen med sine fire strenger. De få verselinjene som serveres er av det dønn ærlige slaget, en slags selvransakelse over hvor han står som artist, hvor Haaland innrømmer at han ikke alltid er fokusert eller bryr seg så veldig om saker andre bryr seg om. Akkurat dette er det lett å høre gjennom hele albumets nesten timelange musikalske reise. Det er tidvis uryddige akkorder som kommer ut, lydbildet er rufsete, og vokalharmoniene ikke alltid helt synkronisert.

Et annet poeng med Colonel Rogers tretten ferske låter er spennvidden og variasjonen. Etter første gjennomlytting tenkte jeg at det hele låt veldig likt, mye på grunn av manglende fokus fra min side. Men etter 2-3 runder begynte enkeltlåtene å stå fram, noen festet seg skikkelig, og det utviklet seg til nynning og storkosing i godstolen. "Weed Out Your Weakness" kan stå som et glimrende eksempel på den eklektiske tilnærmingen Haaland har til låtskriving. Her dras vi tilbake til 90-tallet, til powerpop og den såkalte indiebølgen som preget mye av musikken som huskes fra det tiåret. Jeg tenker The Olivia Tremor Control-feeling i de mest "ufokuserte" partiene, mens jeg innimellom hører litt Matthew Sweet i gitarpartiene. En herlig låt.

Herlig er tittelsporet óg, en låt som ble sluppet som singel tidligere i år, og som har rukket å bli skikkelig varm i trøya. "Rugged Trails" er en av låtene på albumet som sender tankene tilbake til St. Thomas, denne strålende musikeren som dessverre forlot oss alt for tidlig. Skakk gitarplukking, skeiv vokal type Neil Young, og et ganske så skranglete band i beste Crazy Horse-stil. At låten handler om et vrient forhold, en sommer som blir til høst og kommunikasjon som går så der føles veldig riktig her. "Flying High" avrunder side A, en låt som er av det virkelig tidløse slaget. Hadde jeg hørt denne låten på Turn! Turn! Turn! eller Running On Empty så hadde jeg ikke blitt sjokkskadet. Eller, jeg hadde jo det, om en Colonel Roger-låt plutselig hadde vært på ei The Byrds- eller Jackson Browne-skive. Låten kler tema veldig bra, og er nærmest skreddersydd når det synges om hvor viktig musikken man ble kjent med i ungdomstida er for den musikalske reisen var drar ut på.

B-siden åpner med rolige, nydelige "Muir Woods". Bassist Larsen styrer begivenhetene sammen med Ferkingstads fingerspill, mens refrenget gir meg assossiasjoner til R.E.M.s "What's the Frequency, Kenneth?". "Predictions" endrer definitivt stemningen, med et lystig og sprekt komp, gitarer som durer på, og ei slags snodig blanding av americana og gladpop. Litt The Creeps, litt Tom Petty-gitar, og ei fortelling om ei dame som sparker en kar ut, for så å kommandere ham tilbake. B-siden avrundes med litt seige, litt monotone og noe underfundige "What's On Your Mind". Tema virker å være av "Godfather"-slaget, type "when I thought I was out they pull me back in", om en fyr som blir plassert i front, et sted han absolutt ikke vil være. Gitarene preger definitivt låten, som avrundes med fire minutter gitar-angrep.

En ny vinyl hentes ut, side C skal til pers, og igjen blir det en stilendring. "The Fall" er en låt som gir meg flashbacks til tidlig Dinosaur Jr, en lett variant av J Mascis tidlige produksjon, og et band som Sugar. En lett skranglete rocker, med andre ord, og en kul sak som har blitt en liten favoritt her i huset. Hva den handler om er jeg sannelig ikke sikker på. Er det et spark til dagens politiske ledere rundt om på kloden, eller er det en kilevink til oss vanlige borgere som er blitt passive i vår egen velstand? Tja, tror nesten Haaland skriver disse "åpne for tolkning"-tekstene for å få oss til å tenke.

You saw the way ahead, and pointed out my fear
You told the truth and helped me to care
I am a better man, free from my pain

"Faded Away" handler definitivt om en mann som har en bedre halvdel som faktisk er bedre. Og melodien som går sammen med historien er av det behagelige og eteriske slaget. Haaland synger vakkert og ømt, fingerspillet er behagelig og tandert, mens kompet forsiktig humper avgårde. En låt for de sene nattetimer. "Roots" er låten som burde hete "Soundtrack of My Life", og som kan minne litt om bandet med -nesten- det samme navnet. Et enkelt riff akkompagneres av en sologitar som gjør låten til en skikkelig partysak som bør spilles høyt. Igjen synger Haaland om denne musikken som former oss som mennesker, musikken vi blir introdusert for i de formative år.

Side C avsluttes med "Cross Country Road Trip", en låt om å legge turen ut i naturen, med bil. Igjen serveres et nikk til St. Thomas. Haaland synger som Thomas, og den litt stakkato låten brytes opp av en knakende flott gitarsolo. Noen nødrim om "better" og "weather" passer perfekt, og det skranglete kompet kler låten.

"Travel" får tempoet i gang igjen, og kan beskrives som en lystig Jason Molina-låt, nok en artist jeg vil tro karene i bandet setter pris på. Låten handler om å slippe alt man har i hendene og reise, bli verdensvant. Jeg vil tro at dette er om en selvopplevd reise til Japan, en reise som fungerte som en "øyeåpner" på mange vis. Side D består av kun to låter, og hovedgrunnen til det er at avslutningslåten, "Star", varer i nesten ni minutter. Låten føles som et epos, bare uten de mange ordene. Ordene er erstattet av gitarer, og et komp som maler på. Ferkingstad får briljere her, med alskens idéer og innsmett. Larsen og Skjold henger seg på, mens sjefen ligger elegant i bakgrunnen og byr på akkorder, som ei stjerne som lar de andre skinne. Et mektig og stilig punktum på et album som virkelig burde få opp øynene til musikkelskere som liker varierte rock-uttrykk, gitarer og fokus på låter og ikke innpakning.

Colonel Roger har virkelig blitt et band å regne med, og jeg gleder meg virkelig til fortsettelsen.