Ola Kverngergs Steamdome II – Byscenen – 29.04 2021

Lyttekveld

For vår del startet denne sagaen om Ola Kvernberg og hans nye album Steamdome II: The Hypogean på Moskus, Trondheim bys mest sjarmerende bar. Med sitt grandiose lydanlegg ble vi servert en lyttepremiere på albumet som det luktet svidd av. Kvernberg selv var fremme og introduserte stolt, snudde plater underveis, og justerte opp volumet da noen synes det ble litt lavt. Det var ikke for lavt volum altså, bare så det er sagt, men både anlegget og musikken tålte så uendelig mye mer. Og med platens dramaturgi så fikk vi også mer, mye mer. Da vi kom til side tre og Devils Worm, singelen som vi allerede kjente til, så skulle det vise seg å være vanskelig å sitte lyttende på barkrakk til dette rytmiske eposet. Rundt oss hørte vi spontane utbrudd og så akrobatiske forsøk på å danse sittende. Vi følte oss priviligerte der vi satt sammen med en håndfull andre gjester under spisepliktens harde krav for å nyte god drikke. På slutten av kvelden overkom vi vår sjenerthet, og fikk selveste artisten med på en liten passiar om noen umiddelbare inntrykk av helheten. For som alle gode albumformat så må denne høres fra start til slutt. Ekstra priviligerte var vi som fikk forhåndskjøpe signerte eksemplarer av den doble LP’en, vi ivret etter å komme oss hjem for å lytte.

Hjemmekveld

Kanskje kan Steamdome II best beskrives som en trøndersk vår? Med tre årstider på en og samme dag, som stadig smelter sammen og skiller seg igjen. Det er en kompleks og variert opplevelse Ola inviterer til på Steamdome II. Og like komplekst som det kan være å kle seg til en trøndersk vårdag, kan det være utfordrende å finne et fysisk og mentalt tilfluktsrom for å nyte denne gode timen som har så mye å by på. Løsningen på utfordringen ble til slutt en kombinasjon av noise reduction headset eller air pods, kombinert med lange gåturer og mye hagearbeid, samt intens lytting på stereoanlegget hver gang anledningen bød seg. For dette er en krevende plate, den evner å trykke på alle knappene i det sensoriske apparatet, den leverer høye målinger på den euforiske skala. Men, som en god vin trenger den luft, man må rett og slett ha litt rom rundt seg, det er vanskelig å sitte stille.

Konsertkveld

Men dette var altså bare en forsmak på hva som ventet oss på Byscenen en drøy uke etter. Inntrykket fra kvelden på Moskus var massivt, hjemme har vi fått bekreftet kvalitetene. Endelig er kvelden kommet, det er ikke uten forventninger vi møter kveldens scene. Det sedvanlige spørsmålet om hvilken konstellasjon som vil møte oss fra scenen blir flittig kastet frem og tilbake i timene før konsertstart. Er det mulig å samle hele stjernelaget? Vi finner vår plass helt der fremme, og før vi har rukket å få en øl servert på bordet blir vårt sedvanlige spørsmål raskt besvart når en ivrig gjeng er tidlig ute for å kjærtegne sine egne instrument. I gullskrift vil vi fremheve alle som tok del av dette verket sammen med Kvernberg:

• Erik Nylander - trommer
• Øyvind Blomstrøm - gitar
• Nicolai Hængsle - bass
• Daniel Buner Formo - piano
• Martin Windstad - trommer
• Olaf Olsen - trommer
• Kirsti Huke - vokal (kun Diamondiferous)

Og vi vil også trekke også frem to med vesentlige bidrag på platen:

• Stian Carstensen - gitar (kun Hypogean)
• Cenk Erdogan - gitar (bonusspor plate)

Enkelte ganger så stemmer uttrykket jo flere kokker, jo mere søl. Men dette gjelder så absolutt ikke i kveld. For alle er tydelig underlagt Ola sin taktstokk som på magisk vis får alle til å trekke i samme retning. Vi synes han er i svært godt selskap, og da tenker vi ikke på oss selv og de 100 andre priviligerte som har fått plass. Faktisk så velger Ola å fremheve hver enkelt i ensemblet ved to anledninger denne kvelden. Vi tolker det som at han selv også er godt fornøyd med konstellasjonen. Ja, for her er alle sin egen stjerne.

1 Arpy

Siden kveldens kapellmester åpner med kirkeorgel, så er det med litt fantasi og forestillingskraft at vi ser for oss domen, selveste Nidarosdomen. Det begynner pent og pyntelig, men etterhvert som vi nærmer oss, så endrer Arpy karakter. Det legges til flere og flere rytmiske elementer. Lag på lag bygges det, og vi nærmer oss dørstokken. Gjør døren høy, gjør porten vid! Og så snubler vi overrasket inn i et helt nytt univers. Tre minutter og 57 sekunder tar det hvis man skal være nøyaktig. Det er som om vi har beveget oss fra et geistlig preludium til et verdslig og syndig vorspiel. Dette er så rytmisk suggererende, ingen vekkelsespredikant kunne fått oss på beina like effektivt. På sakralt vis rundes låta av med det som er Kvernbergs signatur, melodien og fela.

2 The Vault

I hvelvet blir vi stående fast en liten stund på dørstokken, er vi kommet inn i Domen? En engel i skinnende silkedressjakke lokker oss med harpe. Den vinker til oss, stadig litt raskere, og vi følger på tempoet som settes mot neste låt.

3 Get Down

Get Down! Her er det ikke noe å lure på. Denne går rett på sak. Get Down! Vi har kommet til en trapp som tar oss nedover i Domen, som i en vindeltrapp øker beruselsen litt for hver runde. Igjen legges det lag på lag, heldigvis er det også noen platåer her og der, slik at vi får trekke litt pust. Men det er aldri tvil om hvilken retning dette går i, vi spinner raskere og raskere. En ellevill bassgang dunker og skubber, mens lekende synther løfter og viser vei. Nå er vi ved point of no return, det eneste vi vil er å få bli med videre. Kroppslig er vi bundet til stolen på Byscenen, men mentalt deltar vi i et hemningsløst raveparty. Nå er vi også spente på hva som skjuler seg bak neste dør. Vi har fått ferten av noe, men avslutningsvis blir vi litt mørkredd. Hvor ble det av den deilige rytmen???

4 Carbonado

Der var den igjen, hjerterytmen. Fargen i ansiktet kommer gradvis tilbake sammen med litt piano, og når også fela er tilbake så gjenkjenner vi veien. Den forlater oss imidlertid snart og lar oss bli værende igjen alene med den forførende bassen som dytter oss videre mot neste rom. For etterhvert kan vi høre at det er noen fremmede lyder som kommer og blander seg inn. Her er det ingen dørstokk som det kan snubles i, men vi ramler likevel ned i knestående. Dæven, dette var tøft! Den overgangen på 3:40 kan man bli religiøs av. Vi har kommet til en dom i domen. Det er øst og vest som møtes. På mystisk vis blandes de sammen til en helhet som er større enn sine deler. Nå damper det formelig av svovel. Vi blir nesten tomme for ord i en lengsel etter å komme nærmere. Carbonado avslutter som den starter, med den pulserende bassen.

5 Hypogean

Nå har vi kommet så langt på vår ferd inn i Domen at vi får smake på livet som oppstår når øst møter vest. Det starter forsiktig med litt gitar, det tar noen takter før fingrene setter fart. Den kjente og kjære fela fra vesten ønsker velkommen og maler i kjent spor før rytmeseksjonen drar oss mot øst. Øst og vest smelter sammen og det krystalliseres en underlig egenart. Det er funky rytmer, det er energi i sin reneste form. Det er litt som om Hypogean vil vise oss hvor bra det virkelig kan være når vest møter øst. Det er ikke mulig å være passiv til dette, låta virvles opp til ekstatiske partier, og vi får en åpenbaring. Med dansende fot over alle sine lydbokser velger Ola knappen for jamaicanske ståltrommer. Med lekenhet fingerspiller han på fela som om den var en gitar. Alt er visst mulig inne i dette rommet.

6 Devil Worm

Med opptakt hos slagverket før bassen kommer med, får vi tid til å sette oss ned og ta denne Domen litt nøyere i ettersyn. Etterhvert følger synthen med noen lange akkorder, de sniker seg frem med økende styrke, og modulerer seg opp- og fremover. Etter den heseblesende dansen i forrige låt sitter vi nå på bakken med haka løftet opp mot hvelvingen i Domen. I undring så krummes nakken mer og mer. Kanskje vi får øye på et oculus i senter av domen, eller er det kanskje det tredje øyet som har åpnet seg. Det kan jo hende at det er noen uidentifiserbare objekter som svever der oppe. I en overnaturlig atmosfære aner vi at Domen har strukket seg helt til Hessdalen. Avslutningsvis dukker fela opp og får oss på bena i en fandenivoldsk dans før de takker for seg og forsvinner fra scenen. 

7 Diamondiferous

Men festen er selvsagt ikke over enda. Dette må avrundes på en verdig måte. Når den mest følsomme hånden til Ola stryker strengene med buen fremkaller denne åpningen en sterk lyst til å holde kjærlig rundt noen. Den eminente bassist Nicolai Hængsle skal visstnok være den som akkompagnerer Kvernberg på gitar på plateinnspillingen, men når vi nå løfter blikket ser vi at det er Øyvind Blomstrøm som har denne rollen på scenen. Etterhvert som låta utvikler seg blir behovet for å holde hverandre enda sterkere. Diamondiferous er dedikert Olas datter og manifisterer en fars kjærlighet, den høyeste form for kjærlighet. Som barn av denne stjernen legger vi hodet på fanget til sidemannen og lar oss villig lulles inn i en verden av drømmer. Dette er så uendelig vakkert! Den fuktige dansen er over, dampen har flyttet seg til øyekroken. Når aftenstjernen kommer og konjunkterer Ola er opplevelsen komplett. Kirsti Huke skinner som en juvel som du har mest lyst til å henge rundt halsen på. Domen har nå sprengt alle grenser og flyter ut i uendeligheten. Nå ser vi kun stjerner, og lite er bedre enn det. Tiden forsvant inne i denne Domen.

Epilog

Vi vil kommentere et par sitater fra Ola Kvernberg (fra Facebook 23. april 2021):

For me, spending the better half of last year on this album wasn't just the daily going-about making music; it was my opportunity to hold on to the same thought - for LONG periods of time.

Dette med å holde på tanker over tid er noe også vi verdsetter, og som dette verket gir oss anledning til. I en stadig mer fragmentert hverdag der vi haster frem og tilbake mellom arbeidsoppgaver som knapt varer ett minutt, er det deilig å også være en lytter og konsument av Kvernbergs lange tankerekker. Det er godt å stå i noe over tid, noe som gir motstand, og noe som premierer innsatsen vi legger ned i lyttingen.

2020 proved to be perhaps the most inspiring year to date for me, with learning curves as steep as when I was discovering jazz as a kid in the late 90s. Inspiration was through the roof!

Også våre tanker tar oss tilbake til slutten av nittitallet, nærmere bestemt 1997. Da utga Nils Petter Molvær det banebrytende albumet Khmer som trekker den elektroniske populærmusikken inn i jazzen. Men der Molvær benytter et svært langsomt tempo i sine rytmer, går Kvernberg motsatt vei i sin jazzfusjon med en rytmeseksjon på anabole steroider. Skal vi beskrive forskjellen mellom Steamdome I og Steamdome II med ett ord, så må det være at toern er mer elektronisk, særlig i melodilinjene. Sammenligningen er muligens litt søkt, men det er ikke usannsynlig at Steamdome II kan bli en døråpner inn til jazzen for dagens unge slik Khmer i sin tid var det for oss. Og når vi nå sitter her og kverner på våre lange kvernbergske tankerekker, så dukker det opp en trang til å børste støv av et annet formativt verk, Peaches En Regalia av Zappa. Vi synes å høre litt av dette både hist og her, men kanskje først fremst går tankene til Zappas verk The Black Page, som fikk navnet sitt fordi notearket var så fullt at det ble helt svart. Disse tankene kan nok også komme fordi vi i et facebook-innlegg av Ola Kvernberg fikk se Pro Tools-filen han jobbet med, det er ikke svart, men på et noteark kunne det nok blitt det.

Og så dukker den russiske litteraturforskeren og kulturfilosofen Mikhail Bakhtin (1895-1975) opp i tankene mens vi sitter her med Kvernberg, Zappa og Molvær. Bakhtin var opptatt av dialogisme i litteraturen, og om hvordan all litteratur er i dialog med tidligere utgitte så vel som fremtidige verk. Med en slik tilnærming til musikken så er ikke kronologien så viktig, for nå kan vi igjen lytte til både Molvær og Zappa for å høre hvordan Khmer og Peaches En Regalia har blitt påvirket av Steamdome II.

En omtale basert på: 

• Lyttekveld på Moskus 21.04 2021.
• Konsert på Byscenen 29.04 2021.
• Albumet Steamdome II – The Hypogean.

Foto: Esben Kamstrup