Aurora - Olavshallen - 19.11 2022

Pust inn, befaler yppersteprestinnen, mens resten av presteskapet oppfordrer kulten til å puste ut. Som en Sirene kaller hun på oss; min kjære, kom nærmere, forstår du hva som skjer, spør hun. I stormens øye sitter vi helt rolig mens kaos og galskap virvler rundt oss. I et blått stjernelys, litt kaldt og tilslørende, hvor frostrøyken skjuler alt annet enn sentrum, lokker hun oss nærmere. Sittende langt der oppe på galleriet roper jeg «krise!», men hun hører meg ikke, og igjen spør hun hvem som roper. Med hele kroppen kaller hun nå på oss, armene veiver og hun svikter litt i knærne, snart helt frem på scenekanten, mens hun innstendig ber oss om å puste inn.

Aurora starter konserten med den tematisk innrammende The Forbidden Fruits Of Eden, introen fra hennes siste album The Gods We Can Touch. Neste låt ut er Heathens fra samme utgivelse før Infections Of A Different Kind. Tre sanger som kanskje viser at vi ikke har fulgt helt med i timen, som viser oss hvor Aurora er musikalsk i øyeblikket. Vi opplever en mer moden, eller skal vi si voksen, Aurora. Vi må selvsagt ta noen forbehold, det er fortsatt mye barnlig vimsethet og tilsynelatende ufiltrert babling mellom sangene, men musikalsk er det dempet, ofte kun støttet av en akustisk gitar og koring. Dette går på ingen måte ut over intensiteten eller energien, tilstedeværelsen er enorm, sjelden har 1 300 publikummere vært så stille sammen. Det er hypnotiserende å få være så nær, se så mye innlevelse og å få høre vokalprestasjoner uten at noe forstyrrer.

Churchyard, Cure For Me og Queendom markerer et foreløpig vendepunkt i konserten, de tunge rytmene treffer hardt. Snart i fare for å ramle ned fra galleriet, sterkt tiltrukket av dette vesenet som står der midt på scenen. Om jeg bare kunne gripe tak i den utstrakte hånden som vinker mot meg, om ikke annet et lite tak i skjørtekanten. Om jeg bare kunne komme nærme nok til å bli beskyttet av den atmosfæren hun omgir seg med før stormen blåser meg til intet. Desperat strekker jeg meg etter mer, jo nærmere jeg kommer, desto mer vil jeg ha av henne. Jeg vil drikke henne, jeg vil spise henne, jeg vil sluke henne, putte henne i munnen som et drops, sette tennene rundt henne og knase det i ett tygg. Manisk glemmer jeg alle andre og tråkker på dem i min vei mot henne. Idet jeg er på vei til å hoppe over kanten og få et tak i henne, hører jeg henne si; du skal ikke ta mer fra denne verden!

Denne lille blå klinkekulen i kosmos, vår alles verden, som snart blir slukt av vår grådighet. En dag blir vi tvunget i kne, som kravlende krabater, og vi må innse at vi må gi slipp. Gi slipp på forbrukeren, på bruk og kast. Forbrukerens samfunn som har blitt til misbrukerens samfunn, der ting er laget for å gå i stykker. Måtte gudene og gudinnene le av vår dårskap. Vi burde heller jakte på kjærligheten, i stedet for å fylle livet med ting som ikke varer. Eia vi kunne leve på luft og kjærlighet, en kjærlighet som ikke smerter, men en kjærlighet som gjør oss fri.

Vi fjerner oss stadig vekk fra naturen, og dyrker ikke lengre den respekt og kjærlighet som den trenger og fortjener. Vi er alle barn av naturen, men noen av oss synes å ha beholdt en nærmere kontakt med vår hellige jord. Nemlig de som tør å slippe seg løs i sin kjærlighet. De som ikke føler at det er en bestemt grense for den helheten de føler seg som del av. Vårt samfunn dyrker den kortvarige lykken, som gjør at vi glemmer å investere i den langsiktige, som en kjærlighet til naturen gjør. Aurora er så naturlig og ekte denne kvelden, og vi finner en rød tråd mellom Auroras urkraft, budskap og de mange musikalske referansene til ulike urfolks musikktradisjoner. En norrøn urkraft som tydelig kommer frem i samarbeidet med Wardruna. Hun beveger seg ofte i en naturtoneskala, eller folkemusikktonalitet. Vi finner verdensmusikk fra en verdensartist. Det er sådane tanker som settes i sving denne lørdagskvelden i Olavshallens største sal.

Etter 30 år med fest og morro var det et slitent kulturhus som tok et selvvalgt intermezzo for å sikre den langsiktige lykken det er å oppleve god musikk. Renovert og oppgradert har «nye» Olavshallen vært i drift i ett års tid nå, men den offisielle gjenåpningen har latt vente på seg, mye grunnet ufrivillige smittebegrensende timeouter. Olavshallen er Trondheims største kulturhus, og denne helgen skulle det markeres. Selv med mer enn 40 fargerike arrangementer for store og små på seks forskjellige scener, så er det liten tvil om at Aurora er det spektakulære nordlyset som fanger alles oppmerksomhet fra fjern og nær. Man skulle kanskje tro at dette polarlyset holdt seg til den nordlige halvkule, men i sin grenseløshet forekommer det både som borealis og australis. Hun favner hele verden, for vi vet med sikkerhet at det har kommet langveisfarende til kveldens konsert fra flere kontinenter.

Hva er nøkkelen til hennes eventyrlige suksess undres vi. Kan det være noe med hennes personlighet som gjør at hun oppnår en sånn enorm oppmerksomhet? For vi synes hun er både snedig og rar, ord som riktignok i vårt vokabular har en positiv konnotasjon, og derfor synes vi hun fremstår som både spennende og unik. Forsøksvis beskriver vi henne i innledningen som ei yppersteprestinne, og kanskje er hun ei vestalinne, men med hennes siste album The Gods We Can Touch friskt i tankene, er det andre beskrivelser som kanskje er mer adekvate. Vi burde ta i litt mer og si at hun er ei gudinne fra det greske Pantheon, og der er det jo mange å velge i mellom. Demeter og Persefone, Artemis og Afrodite, Hera og Gaia, Atene og Rhea, Selene og Eos, Hekate og Io, Leto og Iris, og så videre og videre. 

Vi liker alle vi, men samstundes tenker vi at det er litt tidlig i karrieren å bli opphøyd til en gudinne allerede nå. Vi aner at Aurora har mer å by på, for Kronos har enda ikke tikket en hel runde siden hun ble født. Etter en del frem og tilbake lander vi på at hun kanskje kan være en skognymfe? Disse naturåndene er perfeksjon i seg selv. De har melkehvit hud og langt hår, de lever i trær og tar formen av unge vakre kvinner. Fredfylte og ydmyke vesener som hjelper og beskytter naturen. De har ingen tro på ekstravagant sløsing og ødsling, og er enkle vesener som nyter de små ting i livet. Skulle de føle seg truet kan de bli formidable, for de evner å kontrollere og manipulere elementene. Vi fristes til å konkludere med at hun er skognymfen Callisto, hadde det ikke vært for at Zevs forvandler henne til en bjørn. Pokker, her kunne det blitt en god bingo, hvis bjørnen var en ulv, skulle vi mene.

Denne oppgaven hadde vært så mye enklere, hvis vi bare kunne fått Aurora til å ta sin egen kviss, som ble lansert samtidig med hennes siste album. Det er fortsatt mulig å ta kvissen, hvis du er nysgjerrig på hvilken gud eller gudinne du er i det greske pantheonet. Vi ble Gaia og Prometevs, hvis noen skulle lure.

Tilbake til lørdagens konsert, så vil vi fremheve hennes dyktige band. Det er en sammensetning som fungerer veldig bra tatt i betraktning hennes settliste og scenen hun opptrer på. Vi synes dette fungerer særs flott, spesielt koringene er verdt å fremheve. Med to dedikerte korister, Thea Wang og Amalie Holt Kleive, får vi oppleve noen gåsehudfremkallende harmonier. Samspillet med gitaristen er utsøkt. Det er tydelig at Aurora har god blikkontakt i den retningen. Slagverket vet å porsjonere ut de tunge og harde slagene, og vi frydes når han sitter stille lenge, bare for å slå hardt et par ganger. Keyboardet med sine uante muligheter fyller de rommene som mangler, for det kan være både bass, harpe og strykerekke der det trengs. På en måte er den sentrifugalkraften som holder konstellasjonen roterende rundt denne nymfen i midten. Vi mistenker at Aurora fant det litt merkelig å spille for et sittende publikum, og vi undres litt om både setliste og noen arrangementer bar preg av dette. Flaks for oss tenker vi i så fall, for det har vært en sann glede å oppleve Aurora akustisk på konsert. Når det er sagt, så trenger ikke nummererte sitteplasser bety at en nødvendigvis må sitte på angitt plass. Utover i konserten er det flere som finner seg en liten flekk langs sidekorridorene som det kan danses på. Med Running With Wolves så topper det seg, og ikke alle som ønsker det får plass til å være så fysisk utsvevende som de nok gjerne skulle ønsket seg. Etter en kort pust i bakken entrer Aurora scenen igjen for ekstranummer. Sittende på kne, badet i varmt gult lys, får vi en nydelig akustisk versjon av Exist For Love. 

Til slutt vil vi oppsummere våre refleksjoner om artisten og komponisten Aurora med å si at hun er eksempelet som levendegjør Arne Næss sin livsfilosofi om å beholde barnet og leken i seg gjennom hele livet. Uten å konsultere Orakelet i Delfi, mener vi dette er en eminent måte å forholde seg til livet og dets streben på. En oppskrift på noe godt, og vi krysser våre fingre for at Aurora fortsetter leken og vil åpne ei ny eske om ikke lenge. Vi har på ingen måte fått nok av Auroras esker. Denne sprudlende stemmen med det store registeret, så uimotståelig søt og fortryllende i det høye registeret. Forøvrig ønsker vi oss at hun aldri må begynne med sko på scenen, for vi tror kanskje at hun har vikingblod i sine årer som kan spores tilbake til Magnus Berrføtt. Det er såklart et norrønt drag her også, ikke bare gresk, men det får ligge til en annen gang. For vi føler oss på ingen måte ferdig her.

Foto: Esben Kamstrup