Hjertemusikk fra Firenze

Jeg har kjent Håkon siden vi var kids i knebukser. Han vokste opp i Grønlandsveien på Tromsøya, i et område som heter Vesterlia. Selv var jeg en silkeramp fra Nordpolveien, i skille mellom Vesterlia og Sorgenfri. Avstanden mellom husene var neppe mer enn hundre meter i luftlinje, og når vi begge tilbragte stort sett alle ettermiddager på fotballøkka femti meter fra huset til Håkon, altså hundreogfemti meter unna der jeg bodde, så var det ikke til å unngå at vi tilbragte en del tid sammen i oppveksten. Håkon var keeper, jeg goalgetter, så ute på grusen var vi ofte beinharde mostandere. Jeg innbiller meg at jeg har noen tusen scoringer på karen som senere skulle bli kjent som trommeslageren i landets heftigste rockeband, Motorpsycho.

Andre sysler vi hadde var å spille mynt, og bak huset til Håkon var det et område som ofte ble brukt til dette formålet. I tillegg var vi psykelig opptatt av å bytte fotballkort, og etterhvert bytte LP'er, aktiviteter jeg føler meg ganske så sikker på at dagens unge ikke aner hva er. Men, det jeg virkelig husker fra tiden før vi ble tenåringer er "bandet" vårt. Mange tror at Håkon slo gjennom med Motorpsycho, men allerede i 1979 slo han fra seg med bassøksa si i vårt Kiss-"coverband". Øksa hadde jeg lagd på sløyden, av finerplater og spraylakkert så den skulle få den rette stålglansen. Han var med andre ord Gene Simmons i "coverbandet" vårt, mens jeg var Paul Stanley. Sammen med to andre kompiser var vi Vesterlias råeste Kiss-"tolkere", malt og stæsjet opp av mora til Håkon. Mora til Håkon var forøvrig Sør-Tromsøyas desidert beste saftblander, og stod nok for noen tusen liter saft levert på fotballøkka i løpet av en periode på to-tre år rundt 1980. Det var tider. 

Alle hermetegnene er ikke tilfeldige, for dette bandet lagde ikke instrumentelle lyder. De eneste lydene som kom fra oss var pesing og stønning, for greia vår var miming. Vi var et slags stumfilmband, og følte at vi var tøffe som få, der vi hoppet og peste i våre stillongser og malte fjes. Heldigvis for oss alle tok Håkon musikken videre. Jeg nøyde meg med fotball. Helt til rock'n'roll, jenter og festing tok over som favorittsyssel. Vel, nok om det, og over til det som er viktig i dag - Gebhardts nydelige, nye pop-album - Geb Heart.

Gebhardt bygde opp Das Boot Studio i Trondheim, hvor bl.a. Ida Jenshus, The South, Bertine Zetlitz, The Northern Lies, Åge Aleksandersen og Barren Womb spilte inn album. Da han og kona flyttet til Firenze i 2017 tok de like gjerne studioet med seg, og har fortsatt jobben der nede. Stian Fjelldal, DANG!!!, Osa og egen musikk er noe av det han har gjort siden kontoret fikk postadresse i Italia. Han har dessuten gjort en rekke gjesteopptredener opp gjennom årene, med band som Deleted Waveform Gatherings, Postgirobygget, Paperboys, Dipsomaniacs og Monster Blomster, for å nevne noen. Og, bare for å sementere hans posisjon i norsk musikk - Gebhardt har vunnet Spellemannsprisen hele sju ganger, i så ulike kategorier som rock (Motorpsycho), country (Ida Jenshus) og barnemusikk (NRK "Uhu!").

Geb Heart er selvsagt spilt inn i Das Boot Studio, med Håkon på alle instrumenter utenom bass, som kona Mari Simonelli spiller. Produksjonen, arrangementene og miksingen står han selv for, mens mastringen er gjort av Pieter Kloos i The Void Studio i Eindhoven, Nederland. Alle låtene er komponert av Gebhardt, mens tekstene har blitt til i samarbeid med Simonelli. Cover-kunsten er det Håkon selv som har gjort. Kollasjer satt sammen av gamle aviser, magasiner og plakater, gjort på samme vis som vi gjorde på skolen i gamle dager. De tre bildene - "Self Portrait", "Man With the Guitar" og "Wife in the Morning" - tyder på mange timer med klipping og liming, og er av sorten man kan ende opp med å stirre på i timesvis. Selve designet av omslaget er gjort av Legno. Albumet består av 14 låter og varer i 51:12, mens vinylutgaven som jeg har lyttet til kommer med ti sanger og klokker inn på i underkant av førti minutter. Geb Heart gis ut av bergenserne i Apollon Records.

Gebhardt er glad i visuell kunst, ikke minst video og film, og har satt sammen en heftig musikkvideo til åpningssporet på Geb Heart, "Breakup Breakdown". Videoen består av hele 3500 foto av kollasjer. I fire måneder var det papir og lim over hele studioet, mens han og Erik Todi jobbet med videoen. Før det hadde Håkon jobbet i seks uker for å finne det rette uttrykket. Alle foto, lys og filter er gjort på telefonen for å få den rette "råtne" effekten. Og for en effekt det ble. En strøken musikkvideo som kler låten, og albumet som helhet, perfekt. En manisk følelse kommer sigende, og det hele fremstår stressa og urolig. Noe oppbrudd og sammenbrudd har en tendens til å bli.

And it’s nothing that I did that was for real
And all the things I said to you, well none of it was true!
And I can't believe even if I try
And all the things that I did do, I can't explain to you

Albumet åpner med det som muligens er den sterkeste av de ti låtene, "Breakup Breakdown". Muligens fordi det er noen låter på Geb Heart  som definitivt er låter som vil vokse med tiden, og ikke minst fordi det er vanskelig å velge en favoritt når alle låtene har noe ved seg som er barskt, vakkert, elskelig eller bare bunnsolid. Det som gjør låten veldig lett å like er at den oser av Tom Waits, og da er jeg gjerne i den behagelige tåka umiddelbart, og er programforpliktet til å elske den. Jeg tenker at dette er låten Waits aldri lagde i perioden 1987-92, mellom Franks Wild Years og Bone Machine. I den perioden var det stille fra mannen som da valgte å styre med film, som Ironweed, Mystery Train, The Fisher King og Bram Stoker's Dracula, for å nevne noen.

Låten humper avgårde, passe stakkato og vindskeiv, som om Michael Blair spiller trommer, Waddy Wachtel tar seg av gitaren, Tom spiller orgel og Les Claypool kjører på med basslinjene. Da er det imponerende at det er Mari Simonelli som spiller de strøkne bassgangene, og like imponerende at Håkon tar seg av alt det andre. Når han i tillegg messer ut versene som en passe labil Waits, med en beintøff diftong-bonanza på endeordene, så tenker jeg at han har vært i Tom Waits-modus da låten ble til. At lyrikken tar for seg en rekke kontradiksjoner og selvmotsigelser er mat for en waitsianer, samt et refreng som synges styggvakkert og beskriver en fyr som sliter med ei dame som alltid gjør det motsatte av ham. Et disharmonisk forhold med andre ord, noe som kler låten perfekt. En kruttsterk start på skiva.

Jeg mer enn antydet at åpningssporet er min favoritt, men det var "None of This Is Mine" jeg la til spillelista mi, den som inneholder en låt fra alle 2022-utgivelsene jeg setter pris på. Her er lydbildet nærmest snudd på hodet. Det vindskeive er erstattet med lekre harmonier, stilrene pop-akkorder, og vi får servert en sukkersøt, småfunky lekkerbisken av en låt. Igjen kjennes det som om vi skal til rundt 1990, like før britpopen kom for fullt med band som Oasis og Blur. Litt Pulp, en anelse Suede, ganske så mye Cast, og store doser The La's. Jeg hadde ventet meg langt mer country, kanskje med noen hardtslående rockelåter, og muligens noen doser progrock når Gebhardt slapp sitt album, så denne rakkeren kom litt plums på. Og satte seg rett i hjerterota. Messingen og den brutale vokalen er byttet ut med tostemt og godlynt synging som kler Håkon veldig bra. I en låt som vel handler om å miste retningen i livet liker jeg spesielt verselinja "A world that’s filled with fireflies, lookalikes and stupid lies. Alone, proud, bold, so young, too old", og ikke minst måten han leker seg bak trommesettet. Mannen kan spille lett og ledig på trommene, for de som måtte være i tvil.

That day was like the others
Half-awake, half shaved, why bother
That day was like no other  
All in, far out, undercover  

Det slår meg ganske kjapt at Gebhardt er veldig dyktig til å leke med ord, og på "That Day" er dette veldig tydelig. Enderimene kommer på rekke og rad, han skaper en uptempo-effekt gjennom ulike repetisjoner, og samtidig klarer han å sy sammen ei troverdig historie. Denne låten, som ble sluppet som singel helt tilbake i 2016, handler vel i bunn og grunn om de der jævlige dagene som dukker opp av og til, da alt går til faen. Og som av og til følges opp av like jævlige dager. Da snakker vi fort om ei jævlig uke, en jævlig måned, et jævlig år, og til slutt et jævlig liv. Melodien kan interessant nok minne om et band han namedropper i låten, The Fall. Mark E. Smith var en mester til å skrive kryptiske låter i beste postpunk-gate, og elsket å fyre opp folk med sanger som raste i vei temmelig ukontrollert. Denne stemningen skaper Håkon med god hjelp av Mari, som jobber hardt med bassen for å henge med på tempoet. "That Day" har dessuten vist seg å være en perfekt låt å trene til, så bruksområdet er herved servert.

Noen av låtene på Geb Heart er så vakre at det bare er å konstatere at Håkon kan komponere behagelig pop bedre enn de fleste her på berget. At han ikke har den største eller beste stemmen i landet er noe han har til felles med cirka fem millioner andre nordmenn, men måten han bruker de stemmebåndene han har fått utlevert er imponerende. På vakre og funderende "I Want to Know" nærmeste hvisker han ut teksten, og den er mikset perfekt inn i den drømmeaktige melodien. Tandert og forsiktig filosoferer han over mulighetene i kjærlighetslivet, hva som var her før havet tok over, hvor vi havner etter døden, om det blir mer av det samme eller om vi blir "fri" fra den vi har vært, og konkluderer med at vi kun er "flesh and bones". Igjen tas jeg til tidlig 90-tall, til UK, og denne gang til The Auteurs. Luke Haines sitt band var den gang da barske nok til å implementere cello i oppsettet, noe som skapte ei helt spesiell stemning, og her synes jeg Håkon har lyktes med noe av det samme. I tillegg får Håkon vist fram imponerende ferdigheter med gitaren, eller kanskje enda mer, imponerende sammensetting av akkorder og framføring av disse. En bunnsolid låt er dette definitivt.

When it cracks, breaks the fence
And you’re trapped in a speech of self-defense
Not a truth or a lie, that you later can deny 
Came to be, close to me, coming closer

Jeg fikk min hvite vinylutgave i posten for en måneds tid siden, og på LP'en avrundes side A med "Monkey Sivert". Nok en "gammel" låt som ble sluppet som singel i 2017, og som allerede sitter som støpt her på Senja. En rytmisk gladsak som bør fjerne all sutrestemning du som lytter måtte kjenne på, med ei strålende arrangert koring, ei takt skapt for dans, og med meldinger som får meg til å gruble. Det er noe dobbelkommunikasjon jeg ikke helt får tak på her, men det er ikke så fryktelig nøye når ekteparet kommer opp med lyriske spissfindigheter som det som siteres over her. Jeg har en sterk mistanke om at Gebhardt har lyttet en del til Mark Oliver Everett, aka Eels, nå han jobbet med denne låten. Og det er aldri dumt.

Midt på 90-tallet slapp Jonny Polonsky et mini-album som heter Hi My Name Is Jonny, et av de popalbumene jeg har i samlingen min som er mest spilt. Når side B åpner med Beautiful Girl får jeg skikkelige Polonsky-vibber, og de vibbene er perfekte om man driver med pop-musikk, noe Håkon definitivt gjør her. En vakker melodi med et kjipt og tragisk tema er alltid noe som fanger oppmerksomheten min. Det er vanskelig å tolke teksten annerledes enn at dette handler om ei jente som dør altfor tidlig. Alt som skulle oppleves, alle viktige hendelser som skulle komme, alt som skulle gjøres sammen. Alt som ikke skjedde. En sterk låt om savn, gjort på vakkert vis.

The snow is pouring down
And I want to be with you
Cause you know all the tricks
And the things we have to fix

Igjen roes det ned, igjen kommer en vakker melodi, igjen hører vi disse nydelige harmoniene, igjen korer Håkon seg selv på eminent vis, og igjen er det et kryptisk tema vi får servert. "Fixing Things" handler kanskje om å fikse seg selv, sånn at han klarer å elske igjen. Snøen går igjen i flere vers, og er ofte et symbol på lykke og suksess. Det aner meg at lykken Håkon synger om her er nært forbundet med suksess med dama han vil være sammen med. Uansett hva budskapet er så er låten en suksess. Versene kan minne om det Mike Scott drev med på sine første soloutgivelser, mens refrengene kan sende tankene i retning det Bob Mould gjorde med Sugar på sine siste album. Nok en låt som lett kan sorteres under "favorittlåt på albumet".

"The Third Song" burde allerede vært en radio-hit. Låten ble sluppet på EP'en That Day for fem år siden, og hvordan P1, P3 og P13 har unngått den er et lite mysterium. Den har alle ingrediensene som skal til for å bli en låt folk går rundt og nynner til. Tema er fremmedgjøring og det å ikke kjenne seg hjemme noen steder. "So what’s wrong with me if this is the place to be?It’s nothing wrong with me, this is not my place to be" synger Håkon, selv om "alle" sier at det vil bli bra og han vil få det fint. Så, det tematiske er på plass, melodien er passe uptempo og dansbar, låten varer i 3 minutter, og popelementene er på plass. Perfekt for norsk radio, så her er det bare å vente på at de som a-lister musikk kjenner sin besøkelsestid. Det er aldri for sent å gjøre det rette.

Låtene til Håkon blir ofte til mens han sitter og klimprer på et instrument i sofaen. Gjerne et mini-instrument, av typen de lager til barn, og ofte etter å ha blitt inspirert av noe musikk han har hørt en eller annen gang. Ikke nødvendigvis en låt, mer ei stemning, noe som setter i gang kreativiteten. Derfor har han gjerne midlertidige låttitler som "Pixies", Hüsker Dü" og sannsynligvis "Tom Waits", "The Auteurs" og "Sugar". Det som er sikkert er at han hadde en låt som lenge het "Young", primært fordi den føltes som om den hørte hjemme på Harvest, men jeg vil tro Håkon, bevisst eller ikke, var inspirert av stemningen Neil Young skapte på sine tidlige 70-tallsalbum. 

"Distant Stars" kom som singel i 2020, og da ble videoen også til. Dukkene som blir brukt er forøvrig lagd av mamma Rønnaug. Igjen roes det ned, melodien er vakker som fy, gitarene som er lagt på i (minst) to runder er passe skakke og kule, som Shakey ofte likte i sine låter. Igjen kommer Håkon med en del stilige, vokale vrier, som hviskingen av verselinja "That you are mine, that we’ll be fine" etter å ha sunget om at han ikke kan hviske inn i øret til sin kjæreste lenger. Brudd er vanskelige og får ofte store konsekvenser, både sosiale og personlige, og dette synger altså Håkon om på nydelig vis.

Please don’t go away
All of me wants you to stay
If you close the door
You won’t come back no more
Please don’t go away

Siste låt på albumet er "Please Don't Go", i hvert fall om du spiller av låtene på platespilleren din. Spotify-versonen av Geb Heart består som sagt av fire melodier til, "Marimba Waltz", "Marc the Riffer", "Title Track" og "March of the Tortoise", som alle verdt å sjekke ut. "Please Don't Go" er nok en rolig sang om disse hersens forholdene som er så vanskelige, de som er tuftet på kjærleik. Melodien kunne ha vært fra den roligste avdelingen av katalogene til Micah P. Hinson, Arcade Fire eller Mark Linkous (Sparklehorse), og minner meg litt om ofte bortglemte The Black Heart Procession. Nå synger riktignok Håkon på et vis som minner mer om vår egen St. Thomas, og totalen blir en låt man ønsker å høre mange ganger på rappen. En vakker avslutning på albumet.

Albumet er dedikert til Håkons avdøde bror, Kristian, som jeg husker veldig godt fra oppveksten og fra tiden jeg jobbet på Blårock. Og til Mari sin bror, Jacopo, som også døde altfor tidlig. Selv om det er en del mørke i tekstene, så har Gebhardt og Simonelli klart å skape et album som hedrer brødrene på et vakkert vis, med melodier som skaper gode følelser. Akkurat det har nok vært viktig for dem. Nå er det bare å vente på oppfølgeren. Skal man tolke Håkons uttalelser i ymse intervjuer så er ikke den nødvendigvis så langt unna. Han har en rekke låter liggende, og med den kreativiteten og produktiviteten han får av å bo i Firenze sammen med sin kone, medsammensvorne og kreative partner, så tenker jeg vi slipper å vente i mer enn tjue år på det albumet. Vel blåst, vi vil ha mer!