Hva Er Det Som Spiser Meg Om Natten

Erling Ramskjell har lenge vært en av de store musikalske heltene til The Wilhelmsens. En godt bevart hemmelighet er at Klish har hatt den samme posisjonen innen rap og hiphop de siste 5-6 årene, nærmere bestemt siden Ramskjell gjorde en deilig versjon av låten "Aldri, Aldri" fra albumet Røyk og Speil på tampen av 2016. Det er gjerne sånn at jeg oppdager nye artister gjennom coverversjoner utført av favorittmusikere. Uansett, Klish er en vanvittig kul musiker fra Prestvannet på Tromsøya, som tidligere i år ga ut et lite mesterverk i albumet HGDFM, eller Hver Gang Dere Forlater Meg, om du vil. Mesterverket var et bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge i 2019.

Hva Er Det Som Spiser Meg Om Natten (HEDSSMON) gjorde på samme vis ei bestilling til Varangerfestivalen 2022 med sitt album Radikal Merkelighet 2, men har skjønt at verden trenger disse låtene nærmest umiddelbart. Da urframføringen av dette verket fant sted på Kooperativet Kulturscene i Vadsø var undertegnede godt plassert foran hovedscena i Tøyenparken og så Nick Cave spille for de heldige på Øyafestivalen. Men, jeg måtte telle på knappene for å ende opp med den avgjørelsen. Nick Cave er en av mine virkelige favorittartister, en av de største, og det sier rimelig mye om hvor fantastisk jeg mener at Ramskjell og Klish er sammen. Det som fikk pendelen til å vippe Cave sin vei var at HEDSSMON spiller konserter rundt om denne høsten, og står på scena på Driv neste helg, nærmere bestemt 9.september. 

Nok om Cave, Varangerfestivalen og valgets kvaler. HEDSSMON har som sagt blitt til etter at de to hovedpersonene har gjort cover av hverandres låter de siste årene, samt at de i 2018 gjorde et annet bestillingsverk, Omstilling, for Hamsundagene. Karene trives rett og slett i hverandres selskap, og når musikken har vært plattformen for det vennskapet som har vokst fram så måtte bare låtene de hamret ut bli solide. En forsmak på det fikk vi i singelen "Grusomt Fort" på forsommeren, en forrett som fikk meg til å lengte etter tirettersen jeg visste var i vente. Når de i tillegg spilte inn en akustisk versjon av låten skjønte jeg at dette ville bli et av årets virkelige høydepunkt.

Ramskjell/Klish er den kreative kraften bak HEDSSMON, men bandet består av flere viktige deler, ikke minst de som står for de instrumentelle bidragene. Kåre Riibe Ramskjell er ansvarlig for alt som handler om tangenter, og sørger for at lydbildet får det særpreget som kjennetegner Erlings album. Den mannen kan tangenter. Hallstein Sandvin sjef for bassiseringen, og som Erlings musikalske bror har han dessuten vært med å produsere albumet, samt vært både mixer og master. Den viktige jobben bak slagverket er gjort av Ole-Thomas Kolberg, lofotværing bosatt utenfor Bodø. Som alltid når Erling er i sving finner vi Martin Losvik i kulissene, eller nærmere bestemt - han er kulissene. Losvik står for all fotografering, og er oftest omtalt som Master of Aesthetics. Foreløpig finnes ikke albumet i fysisk format, men det er lov å håpe at det skjer noe med akkurat det. Plateselskapet Westergaard Records står bak denne utgivelsen, og de gjør alltid det de kan for at så skal skje.

Det kjennes ut som ryggraden skal krype seg ut av nakken
Hjertetegn og grip dagen skal få meg rett tilbake (ER)/ned fra krakken (K)
Jeg e en lydsensitiv jetjager som ikke takler nothing
Trykk på knappen, "mute" den lyden, ser bare lepper uten snakking
Enda ei ripe i lakken, ser lyst på alt til det svartna
Hender inne på andres eiendom, kontoene blir snart tappa
I mitt eget univers er Han Solo Chewbacca
Men hva er det som spiser meg om natta?

Radikal Merkelighet 2 åpner med orgeltoner, toner som sender oss inn i et kirkerom, Erling kommer inn med rytmegitar samtidig som han gjør tre forsøk på å komme i gang med syngingen, og vi har en låt. "Selvtitulert" heter låten, og den tar oss gjennom en del av tankegodset bak denne utgivelsen. At Klish synger samme verset igjen etter refrenget er en vri jeg liker veldig godt, og vi kan nyte de vokale forskjellene allerede på første spor. Låten er av det spreke slaget, ei slags rockevise som halveis tripper avgårde, munter og fornøyd. Langt ifra det mørke og alvorstyngede jeg hadde forventet, selv om det selvsagt ikke er bra at man blir spist om natta, eller at ryggraden kommer krypende ut av nakken. Her går det i både dur og moll, Erling vet hva som fortærer han om dagen og synger ut om det, mens Klish rapper seg gjennom det faktum at han ikke kan gå beint. Og begge undrer seg over hva som spiser dem om natta. Fellesnevneren kommer tydelig fram allerede i åpningssporet. Vi snakker om to herrer som funderer over vår tilværelse, det å være menneske, med en slags ærefrykt for livet. At låten avrundes i beste Jon Spencer Blues Explosion-stil er både overraskende og beintøft.

Der åpningssporet etter første lytt føles ganske så ramskjellsk er "Grusomt Fort" ditto klishsk. Autotune, Rage Against the Machine-gitar, rapperen Klish i fokus, et monotont orgel-riff, mer autotune, sinnsykt fett, vanvittig kult. Låten het "Pyroman" første gang jeg hørte den, men siden navneskifter med årene har blitt enkelt her til lands så var det en smal sak å ombestemme seg og om-døpe bastarden. For det er det vi snakker om her. Bastarder i beste mening. Bastarder der vi får det beste fra to verdener. Erlings visepoprock og Klish sin hiphoprap. Lausungerock? Hybridpop? Halvblodsrap? Hiphopkjøter? Jeg lander på at dette er verken fugl eller fisk, det ene eller det andre, men hedssmon'sk. Igjen kjenner jeg på denne lystige effekten de har på meg, selv om det tas Imovane for å lure fram søvn og bakken er av ild. Mismatchen mellom det lyriske og sluttproduktet er interessant, for her er det sørgmodige toner, det jaktes etter penger, cruises mot ingenting - et tomt og overfladisk liv - og så ender man opp med et glis rundt kjeften. Musikk er heftig.

Den første låten jeg hørte med HEDSSMON var "Oi", og jeg ble rett og slett slått i bakken av det jeg hørte. Et intenst og hissig riff backet av et seigt riff og dramatiske synth-akkorder, Klish som rapper på sitt barskeste mens Erling korer med sin veneste stemme. Noen låter får meg til å føle meg tøff, og dette er definitivt en sånn låt. Jeg tolker tema dithen at det synges om ansvarsfraskrivelse. Litt sånn "oi, jeg kan ikke noe for det. Personligheta mi fikk meg til å gjøre det. Kreativiteten min har skylda". At jeg ender opp med å tenke at dette er en låt Tom Waits kunne ha lagd i 2022 er sannsynligvis det beste superlativ jeg kan dra opp av hatten, men det gjør jeg virkelig. Det er noen utrop her og der som er av Tom-klasse, teksten er absurd nok med ordspill av typen "grave meg ned i utide", og om det å være Johnny Depp i 1984 - som alene er nok til å sende meg inn i grublemodus rundt George Orwell og sommerens store, amerikanske parodi på en rettsstat. Ja, så er det coolness nok i låten til Erling, Klish og Tom.

Skal spille 3D-ludo med hår og hud, og split-singla blir splitt og hersk
Men du har kanskje ikke tid lille venn, og æ e kanskje ikke lenger så fersk
Æ bare vet ikke ka æ har gitt meg imot, men æ skal tære ned noen system
Så kan vi snakke om i-landsproblem, og spise ordan mine på buffé
Æ bare overgjort den ene drammen, og bruke låneord fra over dammen
Æ sa noen corny store ord, og ramle helt ned til siste plass fra pidestallen
Og du kan være - mitt forferdelige forbilde

"Mitt Forferdelige Forbilde" er en steike fin låttittelen, og en absurd aktuell en, i en verden der folk ser opp til Andrew Tate'er og det som verre er. Låten åpner lystig med brødrene Ramskjell på piano og gitar, mens Klish lager vokale lyder. Her har Klish regien på fortellingen, men det er allikevel denne usedvanlig kule samsyngingen og koringen som treffer meg rett i solar plexus, hjerterota og skallen. De kler hverandre perfekt, og endelig har jeg opplevd autotuning som et effektivt og kult hjelpemiddel. En solid tommel opp for Kåres traktering av piano. Han herjer som en Nick Cave med tangentene, og driver låten fremover mens autotuningen pågår i bakgrunnen.

Det som forhåpentligvis blir avslutningssporet på den kommende vinylen, "Sånne Som Oss", er en deilig, sakral og høytidelig sang om det å være annerledes. Erling synger nydelig og tandert, mens låten beveger seg forsiktig av gårde. Klish rapper seg gjennom sin del av låten, langt mer aggressivt enn sin kompis, og det er bare å konkludere med at Herr Masternes er en alvorlig kul fyr med fullstendig kontroll på ordene. Erling skyr ikke ilden, roter rundt i aska og ser like godt på natta som om dagen, mens Klish ikke kan se opp uten å bli svimmel, og holdes oppe av medisiner. To raringer? Tja, jeg tenker at de egentlig bare poengterer at vi alle har noe ved oss. Men, vi andre har ikke den kreativiteten og det talentet Ramskjell/Klish sitter inne med. Heldigvis har de funnet sammen, og halvveis gjennom Radikal Merkelighet 2 kan jeg konstatere at dette er et album som kommer til å følge meg lenge.

En lang vei å gå fra selvtillit til selvinnsikt
En vei som ofte gås baklengs
En lang vei å gå fra selvbedrag til velbehag
Den fantes hvis ikke på kartet

Den imaginære LPen vendes, og første rakker ut på side B er en ordentlig sinnatagg. Et beinhardt riff, tunge trommer, seig bassisering og ei heftig melodilinje, før det messes om "Ekte Stygghet Kommer Innenfra" som om det er Lucifer som holder et foredrag for sine demoner. Den onde latteren i bakgrunnen passer selvsagt perfekt til tema, og er en skikkelig kjip stemningsskaper. Så blir det autotune-bonanza av en annen verden. Hadde Cher og Bon Iver fått i seg et kilo amfetamin, havnet i partymodus, løpt inn i et studio og plugget inn alt av vokale effekter, så hadde de hatt en liten mulighet til å låte noe i nærheten av dette. En liten mulighet. Kun i nærheten. For Klish bruker denne vokal-effekten på et vis jeg ikke har hørt før, og sammen med det seige riffet har vi albumets råeste låt. Og jeg digger tosidigheten, med Erlings tydelige, rolige avtrykk på refrenget (og den koringen til Klish så langt bak i lydbildet at jeg kun hører den med hodetelefoner på - wow!), som står som ei motvekt til "galskapen" til Klish. Jeg gleder meg voldsomt til å høre HEDSSMON live, og denne låten blir garantert et høydepunkt.

Så er det duket for den låten jeg sannsynligvis kommer til å spille mest i 2022, "Motrus". Tittelen i seg selv er heftig nok til å ane at her kommer det dype tekstlinjer, og de kommer, i et tempo en halvgammel gubbe sliter med å følge med på. Klish peprer ut meldinger, og jeg henger ikke med i svingene før Ramskjell roer litt ned i refrenget. Låten er av det poppa slaget, Kåres tangentspill ligger deilig i bakgrunnen, mens Erling koser med strengene, som for anledningen skifter mellom store doser klang og passe mengder vreng. Så har jo Hr. Sandvin en finger med i spillet for å skape det kule og kompakte lydbildet, mens Kolberg har fullstendig kontroll på den coole, laidbacke og funky takta. Dette er låten jeg vil høre når jeg setter meg i bilen, finner radiokanalen min og suser mot konsert et eller annet sted. Jeg kommer i den rette stemningen hver gang denne låten dukker opp. Perfekt pop. At Aslak Heika Hætta Bjørn fra Ondt Blod dukker opp og synger et vers er nydelig, og det gjør han på et vis jeg ikke ante at han kunne. Rolig, kontrollert og vakkert. Innertier, og godt mulig vi snakker om årets låt her.

Hjertet på feil sted, alt annet enn hel ved
Halve plassen borte, sjekk hva jeg reiv ned
Ambulansen henter meg når hodet får stans, 
så uansett hva du gjør ikke finn på å dans

"Dø i Dag?", eller kanskje i morgen? Hvem vet, og det er vel tema her. Livet er skjørt, ingen vet hva morgendagen bringer, kanskje får du et piano i hodet på vei til jobb, eller blir overfalt av en rabies-gaupe på fjelltur. Det kan ikke synges nok om å leve livet i nuet, noe mange er særdeles dårlig til. Det planlegges for fremtiden, boliglån skal bankes ned, naboen er ikke så viktig, i hvert fall ikke de som bor i andre verdensdeler. En tankevekkende låt som inneholder alt fra egne problemer til de mer universelle, tonesatt på ramskjells vis med Kåres klassiske orgelakkorder, den fete basslyden til Sandvin, og Erlings distinkte gitar. Så er det jo beintøft at det er Klish som virkelig setter sitt preg på låten med sin barskeste rapping, tøffere enn toget, og så fremoverlent at han er i fare for å tryne. Men, han holder seg på beina, og herjer rett og slett.

Pixies har en låt på sitt beste album, Doolittle (1989), som heter Hey. HEDSSMON har en låt med samme tittel, men har selvsagt et utropstegn bak. De mener alvor med "Hey!". Erling høres mer alvorlig ut enn noensinne, og det bør være en grei indikator på at de ikke tuller her. Låten er passe kaotisk i sin struktur, men med de folka de har med på laget er det en smal sak å samle kaoset. Ei heftig takt, Erling og Klish deler tidvis på førstestemmen, og jeg må bare innrømme at akkurat dette er så kult at det er lett å bli avhengig av stoffet. Klish synger vanvittig kult når han ligger langt bak i lydbildet og synger i sitt høyeste toneleie. Erling bosser seg gjennom låten, Klish rapper her og der, og selv om kaoset hersker, så lander de låten perfekt, med Kåre sitt klassiske postludium. Den mannen kan virkelig spille piano.

Æ gjør de samme stupan svalan gjør,
snakke førr dem som ikke e talefør - æ e talerør
Nu kommer alle veggan nærmere, klare ikke å prate mer
Bare å førrnærme dæ
Du sa at æ førrnærma din intelligens, 
haha, nei, kan ikke førrnærme nå som ikke finns

Blir plottet tjukkar nu, så stivna det

I tetkampen om å ha lagd årets låt hører "Plottet" hjemme. Denne perfekte blandingen av rap, pop, rock, Ramskjell, Klish og et band med et særpreg få i dette landet kan vise til. Her hører jeg ikke bare klare referanser til kule band, men til ulike tiår og sjangre fra musikkhistorien. Erling er en vanvittig mye bedre gitarist enn han selv gir inntrykk av at han er. Har hørt han kalle seg for en nødgitarist, en reserve med seks strenger, og en som egentlig er bassist. Nei, Erling er egentlig en djevelsk kul gitarist, særlig når han kobler strømmen til og kjører på med ymse bokser. Og, Klish har fått en ny superfan på Senja. Jeg har likt det han har gjort tidligere, og digger HGDFM, men Radikal Merkelighet 2 er den perfekte match mellom to briljante musikere med veldig ulik bakgrunn. Han rapper, synger og korer som en jævla helt i 37:48. På "Plottet" kommer alt dette klokkeklart fram, fra åpningen "Bliiiiiiiiiiiiiiiir plottet tjukkar nu" (faen, det er mange som har glemt hvor viktig intonasjon og kul uttale av ord er), via flere stilige "rarararara'er", maksimal fuzz, det stakkato pianoet, det fete groovet, den akustiske gitaren som kommer inn på tampen, ølboksen som åpnes. Skål. Amen,

I skrivet fra Westergaard Records, ført i pennen av Ramskjell og Klish, påstår de at de vil være Norges svar på George Harrison og Ringo Starr, noe som selvsagt er skrevet ironisk, men samtidig er det noe sannhet bak det. De er ikke to karer som stikker hodet fram og roper på oppmerksomhet, men trives akkurat der de er, unna det verste rampelyset mens de jobber med musikken sin. Eller, de vil være serveringsdama i "Fire Walk With Me", den mest normale i den skrudde Twin Peaks-serien, noe som overrasker mer. Heldigvis møter vi ikke herrene bak en kafé-disk mens de serverer kaffe, men gjennom musikken de presenterer på Radikal Merkelighet 2, et album som har blitt en klassiker her i huset etter kun tre-fire uker, men med nitidig lytting. Jeg rett og slett elsker skiva, og finner veldig lite av det forhåndsannonserte mørket i de ti låtene. Mulig årsaken er pandemi, krig og vill prisøkning som har gjort meg immun mot elendighet, men låtene får meg i særdeles godt humør. Jeg føler meg rett og slett vel med musikken til Erling og Klish, og med Kåre, Hallstein og Ole-Thomas på laget har de gjort meg nærmest avhengige. Jeg har blitt en HEDSSMON-junkie. Kan ikke få nok av skiva.

Så, kjære leser - gi skiva en sjanse, spill den, men vær klar over at du kan bli en junkie du óg. Skulle du være fra området rundt Hamarøya, Tromsø, Harstad eller Bodø, så gjør du fryktelig lurt i å legge turen til konsertlokalet. Æventyrsalen Hamsunsenteret (8/9), Studenthuset Driv (9/9), Harstad kulturhus (10/9) og Sinus - Stormen konserthus (16/9) er stedene å være. Meg finner du fremst på Driv førstkommende fredag, med bøttehatt, hettegenser og innøvd Yo-hilsen.