Regnhunden har slitt seg

Mitt første musikalske møte med Ole Johnny Stensland var i november 2009, da han spilte under den første Tom Waits-festivalen i Gryllefjord på Senja. Jeg var hyret inn som DJ den kvelden, mens Stensland gjorde sine kruttsterke tolkninger av Waits. At han var og er en blodfan av mannen fra Pomona, California skjønte jeg kjapt da vi slo av en prat etter konserten. Det er ikke ofte jeg treffer folk jeg kan nerde om Tom med, men Stensland var definitivt der. Da han spilte "Make It Rain" skjønte jeg dessuten at han var ekte vare som musiker. Siden den gang har han slått seg på lag med Ole Jonas Storli, og sammen har duoen turnert under navnet Raindogs Celebrating Tom Waits, til stor glede for oss som elsker Waits.

I februar ble jeg tipset om at han hadde sluppet en singel, "Shadows Fall", og skjønte etter ti sekunder at dette var noe for meg. Det resulterte i en kjapp konsultasjon med mannen bak herligheten, og etter noen sekunder hadde jeg hele albumet i Dropbox'en, klar til nyting. Når jeg nå sitter med albumet på vinyl snakker vi med andre ord om en LP jeg allerede kjenner veldig godt, og som jeg føler det er viktig å skrive noen ord om. Viktig fordi dette er altfor bra til at musikken skal forbigås i stillhet. Folk må sjekke ut en av de fineste låtskriverne og musikerne Nord-Norge har å by på, og med ei presse som ikke akkurat prioriterer albumomtaler av norske artister som ikke heter Karpe eller har et damefornavn så føler vi for å framsnakke Stensland. Når så VG presterer å omtale "albumet" til Durek Verret i den allerede pressede spalteplassen så skjønner man hvor lite viktig det har blitt for landets største avis å skrive om seriøs musikk.

I 2010 var Stensland vokalist og låtskriver for bandet Samuel Tramp, og de slapp da albumet Lucy, et album jeg spilte mye da det kom, men som dessverre for min del hadde gått i den berømte glemmeboka. Liker du Dark Valley Blues er det fare for at du vil like Samuel Tramp, så sjekk for all del ut. Nå, tolv år senere, har Stensland med seg noen viktige musikere på laget. Først og fremst mangeårig samarbeidspartner Ole Jonas Storli, som i tillegg til å ha produsert skiva spiller piano, pumpeorgel og Hammond B-3. Første gang jeg merket meg produsenttalentet til Storli var da han gjorde jobben for Ricky Komori (Dagfinn Gløersen) og hans album The Hillside Stranger (2016). Med tangenter er han rett og slett magisk. På bass har han med seg samuel tramp'eren Andreas Hamre, kjent fra bl.a. bandene Pistolero og Tuna Laguna. At han har spilt inn musikk med Åge Aleksandersen og The South burde være et greit bevis på at mannen kan sine fire strenger. Hamre spiller dessuten litt gitar og korer på noen av låtene. På trommer imponerer Ole-Thomas Kolberg, noe han også gjorde på albumet Radikal Merkelighet 2 med Hva Er Det Som Spiser Meg Om Natten. I tillegg har han spilt i band som Cadillac og Moving Oos, samt at han spilte for jazz-saksofonisten Sonny Simmons, da han sensasjonelt nok ga ut tre album på norsk label for rundt regnet tjue år siden. Ja, så var han óg en del av Samuel Tramp.

Linken til Tom Waits, aka Far, er klokkeklar straks du sitter med albumet i nevene. Coveret er komposisjonsmessig en solid blanding av Mule Variations og Orphans. Fotografiet er Anders Stensland Olsen sitt verk, mens selveste Sten. E. Moe står for designet. Jeg har en mistanke om at sepia-filteret er lånt av folkene som fikset covrene til Waits, og i alle fall er Ole Johnny sin positur inspirert av Gamlefar. Alle låtene er komponert og skrevet av Stensland, Storli har produsert og mikset albumet, mens Arnstein Fossvik har mastret det hele. Selve innspillingene ble gjort i Storli Studio i Trondheim. I tillegg til Hamre så korer Cecilia Dyrøy og Simen Løberg på noen låter.

Well it's evening for the others, but it's morning for me
It's already dark out on the empty street
I don't know what I did yesterday
I guess it was something bad once again

Dark Valley Blues åpner med "Valley of Unrest", og det levnes liten tvil om at vi skal inn i de mørke krokene av tilværelsen. I løpet av første vers møter vi en kar som er fremmedgjort og løsrevet fra resten av samfunnet. Han våkner opp til fulle askebegre og med et tomt hjerte, med ei samvittighet som ei søppelfylling, og opplever nettene som kjipe drømmer og dagene som mareritt. Adressen hans er altså Urodalen, og han står i det berømte veikrysset som Robert Johnson en gang kom til. Det ørlille håpet vår mann har er at han ikke allerede har solgt sjela si, men samtidig sliter han med å velge riktig avkjøring. Denne kølsvarte åpningshistoria er akkompagnert av et mollstemt riff hvor Stensland har en gitarlyd veldig lik den Waits har på sin gitar på Mule Variations, for eksempel på "Cold Water". Storli kommer kjapt inn med sine tangenter, og karene som står for kompet konstaterer fra start av at det er i stødige hender. Vokalen kan nok sammenlignes med Far sin stemme, men det er mer til den enn som så. Stensland har så definitivt sin egen stemme, og den er imponerende breddfull og innholdsrik, noe han virkelig får vist fram i løpet av de knappe førti minuttene Dark Valley Blues varer.

Allerede på "Shaddows Fall" viser Stensland fram den vokale variasjonen han kan slå i bordet med. Her sendes tankene i retning Mark Lanegan, og da særlig Lanegan i "pop"-modus. Vi har muligens vel så mye å gjøre med en nordnorsk Mark Lanegan som en arktisk Tom Waits. Uansett, Stensland synger vanvittig sterkt, og det han synger om føles både dagsaktuelt og viktig. Det er tydelig at psykisk helse er et viktig tema for han, noe det så definitivt bør være, særlig i disse tider. Albumet kan lett høres på som en innføring i hva psykiske lidelser og det å ha det tøft i hverdagen gjør med mennesker. Isolasjon og følelsen av at man aldri får den livsnødvendige søvnen beskrives utmerket med verselinjer som "if you can't get any rest, the ghosts are always round your bed", og med "please wake up, don't be a fool, we don't live twice" får vi et kjerringråd solid som bare kjerringråd kan være. Bandet lykkes veldig bra med å skape ei tvetydighet gjennom å spille en passe lystig og poppa melodi til den alvorstunge tematikken, og akkurat denne kræsjen skal Storli ha sin del av æra for med sin tangenttraktering. Og det at Hamre og Kolberg har vært ute ei vinternatt før er fryktelig lett å høre. Disse karene er proffe og bunnsolide og gir låten akkurat den støtta den trenger.

Om jeg tenkte at Stensland driver på i grenselandet mellom Waits og Lanegan, så kan jeg bare legge de tankene vekk når "Silver Moon" kommer ut av høyttalerne. Etter at par gjennomlyttinger følte jeg at Dark Valley Blues var et flott album, godt plantet i americana-sjangeren, og hvor låtene var gjort over mer eller mindre samme lest. Men, etterhvert som jeg har gitt albumet spilletid og antall runder har blitt tosifret, så er konklusjonen at dette er ei eklektisk skive som virkelig får vist fram Ole Johnny Stenslands store talent som låtskriver, og ikke minst som lyriker, for dette er stor låtskriverkunst. Her får jeg øyeblikkelig den samme, gode følelsen jeg fikk den gang jeg hørte Sheffield-musikeren Richard Hawley for mer enn to tiår siden. Baryton-røsten til Stensland står ikke tilbake for mange, og sidestillingen med Hawley er det ikke mange som fortjener. Her synges det om selvmedisinering i form av alkohol, og det synges altså så vakkert at man kan bli rørt av mindre. Låten er av det vakre, mollstemte slaget, og igjen pyntes gitarspillet til Stensland med orgel og vakre akkorder.

Med "Shelter" tas det hele ned til et minimum, med kun Stenslands akustiske gitar og noen pianotoner innimellom som følgesvenn. En av de vakreste, men samtidig mørkeste låtene på albumet. Her hører jeg veldig mye av Far, spesielt fra Alice- og Blood Money-perioden. Jeg hadde tålt tjue vers til, og låten kunne gjerne ha vart i en halvtime. Minst. Dette er så vakkert og harmoniene så lekre at jeg tar meg å synes at dette er fryktelig fint, selv med ei avslutningsmelding som "Now we only want to sleep, we are lost here in the deep, we only want to fade away".

All of the mortal beings/will struggle and fight to live
There's no one in this world/that really wants to die, I'm sure
Except for you my friend/who hears his voice again
His poisoned words are clear/I'm gonna take you away from here

Mer waitsisk, mer mørke, og mer om mental helse. Åpningsstrofene sier vel det meste, om en kar som virkelig har problemer med tilværelsen på denne jord. Uten å diagnostisere en fiktiv person for mye, så er det lett å tenke schizofreni og tvangstanker her. Giftige ord , derav tittelen, kan komme på mange vis, men når de kommer fra eget sinn er det alltid fare på ferde, og det synger Stensland om på sterkt vis. Trekkspill fra start, jazz-stikker fra Kolberg, og stakkato akkorder fra el-gitaren, alt limt sammen av en bassgang stødigere enn et fjell. Låten avslutter side A på vinylen, og når LP'en vendes er det mer av samme sort. "Round the Bend" føles nesten som en fortsettelse av "Poisoned Words". En venn som aldri svarer telefonen, angst, et voksende ubehag, og ei elv som vil sørge for at det hele endelig ender. Det lefles med selvmord, et tema altfor få våger snakke om, og som har blitt et stort samfunnsproblem. Vi trenger artister som setter fokus på dette, vi trenger album som Dark Valley Blues.

"Evil Birds" er et av albumets høydepunkt, igjen er det Richard Hawley som dukker opp i mine tanker. Referansen er umulig å overse, samtidig som det jo er Stenslands stemme, hans merke på låtene. Låten flyter av gårde på et deilig komp, vi får servert en sjelden og melodisk gitarsolo, orgelet til Storli durer nydelig litt bak i lydbildet, og koringen er rett og slett utsøkt. En lykkepille av en låt, der det synges om å drikke seg fri på billig vin, miste alt man eier og gleden i livet består i å vandre ned "memory lane". Alt kan være en lykkepille om bare miksen og fremføringen er riktig.

Well no one knows where our spirit goes
When our wicked life is through
Some people will enter heaven
If they have been good and true
But I didn't get in because I've been too bad
I'll have to wait in the borderline

Med "Limbo" får vi en skikkelig murder ballad, i beste Nick Cave-stil, hvor vår mann har havnet i forhelvete pga oppførselen mot kona si. Straffen er at han må leve i huset til kona uten at hun merker at han er der. Det er straffen sin, det. Stilskiftet gjør sitt til at jeg nok en gang blir fylt med gode, nostalgiske musikk-vibber. Her er det dype spor i retning The Great Crusades, og da spesielt albumet The First Spilled Drink of the Evening (1998), et album jeg hørte mye på da det kom ut. En av de fine effektene av god musikk er at man sendes ut på en mental jakt etter de gode albumene man nesten har glemt, og i så måte er Stensland en mester i faget. "Limbo" er kølsvart i sin drakt, det kores på dystert vis, og kompet er seigt og drøyt. Alt mens det utøves stor tangentkunst. Arrangementene på Dark Valley Blues er alt annet enn tilfeldige, og akkurat denne låten synes jeg er et godt eksempel på dette. Den lille "brua" på tampen, der vår mann lurer på hva som er på den andre siden, er et lite mesterverk. Og refrenget? Det er så bunnsolid at jeg blir varm om hjertet.

Tittelspor har en tendens til å være blant de sterkeste låtene på et album, og så er definitivt tilfellet med "Dark Valley Blues", som forøvrig ikke er noe standardisert blues, men en uptempo rocker. Ei lett og kjapp takt, litt buldrebass og to vers avlevert før låten sparker skikkelig i gang med refrenget. Blir du ikke lett til sinns av denne låten så er du definitivt ikke et lykketroll, men en skikkelig surpomp. Her er det virkelig lys i enden av tunellen, riktignok etter å ha rømt fra den kjipe dalen. Men, av og til er flukt den beste måten å slippe unna det som ikke er bra. Det eneste minuset jeg finner med denne låten er at den får meg til å ønske flere låter i denne gata, men det får vente til oppfølgeren er klar, forhåpentligvis før det har gått tolv år.

Voices are calling from our miserable past
When we go down, oh Lord, let it happen fast
We may lose our life, but we'll keep the secret

Dark Valley Blues avrundes med et siste seilas, "Corpse in the Cargo", og selvsagt er det et seilas som ikke kommer til å ende bra. De ser ingen havner noen steder, kapteinen er full, de har lik i lasten, lik kapteinen har holdt hemmelig, og det føles som en god idé å bare hoppe på havet. Håpet er at døden kommer fort når skipet endelig går ned mot den mørke bunnen. Låten er nok først og fremst skrevet for piano, for her er det Storli som får boltre seg med piano og keys. Kolberg slår taktfast på skarpen mens Stensland finner fram den dystreste baryton-røsten sin, den som kan minne om Mark Lanegan. Vi snakker definitivt om et verdig punktum på et mektig album.

Selv om Ole Johnny Stensland har holdt på med musikk i en rekke år, så er dette på sett og vis hans debut. Litt som Stein Torleif Bjella som hadde styrt med musikk i mange år før Heidersmenn kom ut, ei sammenligning som helt klart er på sin plass. Begge skriver sterke låter, mental helse er tema, mørket ligger tykt over låtene, samtidig som de er balsam for sjela. Nå gleder jeg meg virkelig til å se dette bandet på ei scene her i nord. I november spiller de i Kabelvåg, Skutvik og Bodø, men turen bør absolutt gå videre til Troms. Og gjerne Finnmark. For dette er musikk folk bør få med seg.