Befriende naturlig

Vibrasjonene denne relativt korte (en halvtimes tid) debutskiva genererer kan absolutt produsere litt ekstra livslyst hos enhver av oss, og det er som alle vet på sin plass nå. De mørke skyene i horisonten forsvinner som dugg for solen og erstattes av vakker musikk. Selv når unge Kirkeng er sorgtung og lengtende kjennes verden som et perfekt sted. Det har selvsagt noe med mannens stemme å gjøre, hans uttrykk og ikke minst den akustiske instumenteringen som her utføres av det norske svaret på "The Wrecking Crew"; Hal Blaine, Leon Russel og Glen Campbell er erstattet av Erland Dalen, Nikolai Hængsle og Geir Sundstøl, for å nevne noen. Musikalsk ligger vi i landskapet og miljøene rundt California tidlig 70-tall. Jeg kan godt nevne Jackson Browne, men lar det ligge... For dette er Ole Kirkeng, en norsk artist som definitivt overbeviser i første takt, første tone og første velvalgte ord.

De åtte låtene som strekker seg over 31 minutter har alle en rettmessig og selvskreven plass på dette debutalbumet. Det er ingen "stinkere" her, tvert imot og langt i fra

.
Og det er alltid festlig når det dukker opp artister som dette. Ujålete trubadurer som skriver sine sanger og som synger dem ut åpent og klokkeklart uten å skjule eventuelle svakheter bak en vegg av arrangementer og kanskje bak en overdreven og svulstig produksjon. Det er selvfølgelig produsert og arrangert dette og, men det er gjort smakfullt og i takt med sangenes naturlige vesen - noe som tilsammen gjør at vi her snakker om en innertier. Bulls eye. Hva annet kan jeg si... Ingenting om jeg skal være ærlig.

Det hører med til historien at Kirkeng hentet hjem en spellemannspris for sin glimrende EP "Rocking Chair" tilbake i 2021, så det går vel an å påstå et forventningene til dette første albumet har vært skyhøye. Det er ikke hverdagskost at debutanter kliner til med sånt noe på første forsøk, skjønt jeg tviler sterkt på at dette var et forsøk av noe slag. Jeg tror ikke Ole Kirkeng hadde klart å unngå disse sangene selv om han hadde prøvd på det - noe som selvsagt hadde vært helt idiotisk å prøve på.

Jeg føler meg ganske sikker på at gamle langstrakte furet værbitt har fått en singer/songwriter av et kaliber vi har all grunn til å forvente mye av. Kanskje er det ufint å slenge sånt rett i fjeset på en debutant med tanke på eventuelt press som kan oppstå, men på en annen side kan han ikke vente annet når han holder på på denne måten. It comes with the territory, om dere skjønner hva jeg mener (klart dere skjønner).

Med sine herlige spissformuleringer, sine vittigheter (tenk Randy Newman), og jeg vil si, godt gjennomtenkte og fine tekster plassert i låtstrukturer det oser ren klasse av, er jeg pent nødt til å gi denne utgivelsen full pott - topp karakter, baby. Ole Kirkeng gjør det valget så jævla lett med "Still Not Lost". Et gjennomført og overbevisende stykke popkunst (misforstå meg rett) produsert av mannen selv og sjølvaste Geir Sundstøl. Jeg sitter med følelsen av at denne karen er en vi kan vente oss mye av i årene som kommer. Det er i alle fall lov å håpe, ikke sant. Og det er definitivt på sin plass å gjøre det, så jeg er frekk nok til å håpe på en norsk versjon av Gram Parsons. Jeg mener, når en først skal håpe. Vi er ikke så langt unna, føler jeg. Ikke i det hele tatt.