Dagny – NEON – 09.06 2023

Dagny begynte å yppe seg på hitlistene i 2016 med Backbeat, og har siden jevnt og trutt levert kvalitetspop i spennet mellom indie-pop, electro og dance. Med seks Spellemannsnominasjoner er det trygt å si at Tromsø-jenta har etablert seg som en nasjonal pop-skatt, og fra sin base i London vinner hun stadig internasjonalt terreng. Hun har varmet opp for storheter som Elton John, Bryan Adams og Sting, spilt på festivaler som Isle of Wight og nærmer seg 2,5 millioner månedlige lyttere på Spotify. Det er også verdt å nevne at en akustisk versjon av Backbeat er med i en episode av Grey’s Anatomy, hun har samarbeidet med artister som SeeB og The Wombats, og hun er kreditert som songwriter på Kathy Perrys Never Really Over. Her hjemme kan hun vise til samarbeid med Astrid S og Kygo.

Det har blitt mange singler, men foreløpig bare et album fra Dagny. Strangers/Lovers kom i 2020, og tematiserer paradokser rundt det at man starter som fremmede før et kjærlighetsforhold etableres, og til man rent statistisk ender opp med å bli fremmede for hverandre igjen. Inntil videre så vil jeg si at Dagny og jeg befinner oss en plass midt mellom å være fremmede og å være i et kjærlighetsforhold, selv om Dagny nok er lykkelig uvitende om min eksistens. Hennes siste singel er Heartbreak In The Making, så vi får vi se hvordan forholdet vårt utvikler seg. Ja, dette er en festival som tiltrekker seg mange unge, og er vel årets sjekkeplass såvidt vi kan se. Vi observerer at det er mange som trenger et gjerde å hulke mot. Det er ikke like lett å se hvem som lykkes med sjekkingen. De har kanskje gjemt seg i en busk, eller gjelder det alle som smiler så bredt? Her er det i hvert fall mange som smiler, og en som synes å smile konstant er Dagny.

På scenen i kveld gir hun full fyr fra første strofe, og nærmest en hitparade inntil halvspilt konsert. Vi får bangers som Fool’s Gold, Brightsiders, og Wearing Nothing, for å nevne noen. Det er jo ikke fritt for at en føler seg litt gubbete på en festival som dette, men vi sender et anerkjennende nikk i retning scenen med ujevne mellomrom. Det er noe med den energiske poppen som spilles på trommer, bass, gitar og en synth som resonnerer godt i oss med rockefot. Ekstra stilig er det at Dagny har med seg kordame, det er et krydder som gir herlig trøkk. Som syvende låt for kvelden får vi urpremieren på Same Again for Love. Den sitter godt med pyroeffekter og strålende sol. Dagny holder et forrykende tempo på scenen, tilsynelatende uten koreografi. Hun hopper frem og tilbake, bøyer seg flørtende mot 18 000 publikummere, og tar runden rundt scenen med et smil til alle i bandet. Selv føler jeg meg som vanlig litt oversett her jeg står midt mellom bandet og publikum, og det hjelper ikke at hun sender et geip i min retning.

I vår relasjon så er også scenen hennes domene. Dagny roer ned og tar en liten pust i bakken når vi kommer til kveldens niende låt, Highs and Lows. I sin svarte og hvite dress setter hun seg ned og hviler seg litt mens hun synger. Samtidig får vi se både sjakkbrett og biljardkule nummer åtte som bakgrunnsmotiver. Lurer litt på hva det er med denne tematikken. Vet ikke helt hva det går i, men en kan jo spekulere litt. Det er en sterk kontrast, som natt og dag, som lykkelig og ulykkelig, og med åtterballen så kan du enten vinne eller tape. Dagny er som dagen, men som oss andre så har også hun to sider, selv om vi bare får se den ene smilende siden. Hennes første låt Silence, som hun skrev som femtenåring, handler om kjærlighetssorg og den uhyggelige stillheten som senker seg på senkvelden før natta kommer. Som hun sier i intervjuet med Costume, så var det da de kjipe tankene kom. Det er mange kloke hoder som har hatt noe å si om stillheten. Einstein mente stillheten stimulerte kreativiteten, og Schiller var av den oppfatning at store sjeler lider i stillhet. Ja, noen ganger så sier stillheten mer enn noen ord, ifølge Emily Dickinson.

Derfra og ut er det igjen ren energi. På Coulda Woulda Shoulda dirigeres publikum i en slags kanon, og på Come Over må Dagny kjempe mot allsangen for å høres. Vi lar oss jo villig lokke når vi får høre at vi er verdens beste publikum, hun burde jo ha litt å sammenligne med. Avslutningsvis får vi Somebody, og det er absolutt ikke den akustiske versjonen. Her dras det til med gitarsolo og full pakke, noe jeg sannsynligvis ikke har, da jeg for Dagny fortsatt er en stranger og nobody.

Foto: Esben Kamstrup.