Darling West - Byscenen - 05.05 2023

Endelig er vi tilbake på Byscenen igjen, det er her vi trives best. Det er noe spesielt med Arbeiderforeningens lokale fra slutten av 1800-tallet. Her har det vært boksearena, hypnoseshow, basarer, markeder og messer, og selvsagt Alma’s danseskole med apostrof før genitiv s. Her er det mye sjel i vegger og tak, og vi er mange som har trampet takten på dette gulvet. I kveld er det Darling West som kommer på besøk for å spille litt fra Cosmos, deres femte og foreløpig siste skive. Tittelen bærer bud om noe stort og ufattelig.    

Som duo er Darling West ekteparet Mari og Tor Egil Kreken, som stort band har de med seg Christer Slaaen (gitar) og Thomas Gallatin (trommer) i studio og på turné. Det er også rimelig storslagent å stille med 14 ulike strengeinstrumenter på scenen, i tillegg ligger et ufattelig antall effektbokser strategisk plassert utover hele scenegulvet. Det er bokser i alle slags farger og fasonger, men det er én boks som virkelig lyser opp. En boks av den store sorten. Jeg tippet først det var en forsterker av et slag jeg ikke kjente, men var veldig usikker, for det var et eget kammer øverst som lignet en slags fotoutstilling i miniatyr. Når jeg får på meg brillene så kan jeg skimte flere lyspærer, men det er ikke noe lys i dem. Det er vel en rørforsterker, kan min kollega innsiktsfullt opplyse meg om. Den står i hjørnet til Christer Slaaen, som i kveld er den med lavest skuldre på scenen, og det er jo en utmerket positur for å dra noen skikkelig gromme soloer på gitaren.

En lun intro går over i Echoes, den siste låten på albumet Cosmos. Allerede etter første låt må det omorganiseres litt på gulvet. Det må da være mulig å rekke frem til mikrofonen uten å få nakkeproblemer i etterkant. Det er Mari Kreken som strever litt med høye skuldre, og slik er det jo ofte når man skal presentere nytt materiale. Da er det ikke bare å sette på autopiloten fra sist turné. Vi aner en perfeksjonist, og får vel en slags bekreftelse når hun inntar rollen som norsklærer med hovedfag i bart og banjo. De høye skuldrene har liten innvirkning på det musikalske, for dette er bare et inntrykk som kommer til syne i snikksnakket mellom låtene. Dog… Vi aner en liten konflikt når gitaren henger såpass høyt i livet, hvis skuldrene blir høyere nå, ja da blir det nok trangt til halsen.

Darling West er et poppete folkrock-band som spiller americana. Eller skal vi si nordicana? Et kosmos der den amerikanske tradisjonsmusikken låner stjernestøv av den nordiske folkemusikken, og den nordiske melankolien er ledestjerne. Selv har de kalt musikken sin for kosmisk folkemusikk, og nå i 2023 «tar de steget opp» med albumet Cosmos. I den samme nordikanske galaksen finner vi flere norske stjerneskudd som The Northern Belle, Malin Pettersen, Signe Marie Rustad og Silver Lining. Marit Larsen kan også nevnes, særlig med Joni was Right part 1 & 2, da The Krekens spilte fast i hennes band. 

Tor Egil Kreken har kanskje også litt høye skuldre, men her aner vi at det kan ha noe med spillekåtskap å gjøre. Det er åpenbart at han har gledet seg til endelig å få vist frem nytt materiale. For de som har lyttet til Darling West tidligere, vil nok mange tenke at horisonten ikke lenger er som den var. Med Cosmos tar bandet med seg det beste fra tidligere utgivelser, samtidig strekker de seg i nye retninger til bejublede kritikker. I sin opprinnelige greske betydning betyr kosmos orden, eller skal vi si harmoni? Fra kaos oppstår kosmos, således kan nok kosmos være en dekkende tittel for de fleste albumutgivelser. Forstavelsen «kos» finner vi også igjen i det kosmetiske, det som har med skjønnhet og det vakre å gjøre. Et vakkert og harmonisk album altså, med alt fra det rolige og ettertenksomme til det svingende og lettbente. Tittelsporet Cosmos og Oh Love er såpass radiovennlige at de fort kan bli ofte å høre der til sommeren. Echoes, Will I Ever Know og kanskje spesielt Old Man er nok mer for høsten. Old Man, den føles som en av dem man har hørt mange ganger før, men samtidig ikke. Konsertversjonen mangler selvsagt stryk fra Rob Moose, men det savnes ikke. De koringene altså, de er både kosmetiske og harmoniske.

Midtveis i konserten kommer det mest rørende øyeblikket når Thomas reiser seg fra trommesettet og senker skulderen inntil Tor Egils. Det er ikke den kjærlige berøringen av skulder mot skulder som beveger oss mest, men den hjertefølte innledningen om mental helse, og hvordan covid påvirket den. Den nydelige Till Night Turns Day får enda et lag med mening, og det oppstår enda flere gåsehudsøyeblikk når Mari legger vibrato i stemmen og modulerer inn i en bro. Da er det med fuktige øyne vi er vitne til at den mørkeste natt blir til dag. Deretter må vi vente trofast, og i stille forventning, på at Thomas skal komme tilbake til Tor Egils skulder for å spille på den mye omtalte banjoen. Det klart for den gamle slageren After My Time, som fortsatt kommer til å være en slager. Applausen varer og rekker fra det mest lyttende og oppmerksomme publikumet vi har vært sammen med på lenge.

Skuldrene senker seg gradvis hos hele kvartetten. Det hjelper med godt innøvd låtmateriale som River og Can’t Help It. Det er bare å slippe løs de ville drømmene. Vi har ikke tenkt å gi fra oss våre, selv om vi knekker under vekten, for vi vet de vil alltid komme tilbake. Ja, slik kan man filosofere over tekstene til Darling West. Mon tro om de har tenkt litt i samme baner når de satte sammen kveldens settliste, for det er påfallende å spille Light Ahead etter Wild Dreams. Når siste kjærlige frekkhet er sendt fra fru Kreken i retning herr Kreken, så avslutter de med et ekstranummer om hvor glad fruen er i herren. Jaja. Så er kjærligheten størst, og således et fint sted å sette strek, mens jeg lener meg mot min trofaste kollegas skulder.

Setliste:

1. Echoes

2. Cosmos

3. Sweetest Tune

4. Someone Like you

5. Still Here

6. Better Than Gold

7. Till Night Turns Day

8. After My Time

9. Will I Ever Know?

10. Old Man

11. Oh Love

12. River

13. Can’t Help It

14. Wild Dreams

15. Light Ahead

16. Hey There

Foto: Esben Kamstrup