Fortsetter å utforske sitt uttrykk

Jeg har forundret meg over og ikke minst digga Kåres musikalske univers helt siden jeg så hans første video for mange år siden. Den satte meg helt ut husker jeg. Er redd jeg ikke kommer på hva det het nå lengre. Sorry.
Herr Indrehus` kunstneriske uttrykk er et det er meget lett å kalle unikt. Akkurat som det er det med The Velvet Underground og Vic Chesnutt, f.eks. Og akkurat som med sistnevnte er vår mann passe mørk og full av humor i sine hverdagsbetraktninger. Han er som en lidenskapelig filosof i det banale landskapet vi kaller livet, og når han snakkesynger er det umulig å vite om han ligger litt over eller under det rette toneleiet, noe som gjør at det han holder på med ekstra gjennomført. For gjennomført er et av de få stikkordene jeg ville brukt om jeg skulle beskrive Kåre Indrehus og hans musikk. Ren klokkeklar klang og pitch ville utvilsom føkka opp det vår man prøver å formidle. Og det jeg føler han beskriver, er livets realiteter med et skråblikk og en uhøytidelighet det ellers er lett å savne i vårt "perfekte" samfunn. Sånn er det med den saken, godtfolk.

Uansett hvilket tema Kåre tar tak i gjør han det med masse humor og innsikt. Om det er unger som tømmer kjøleskapet, om det er ny dongeribukse på Cubus, eller om det er å finne lykken via Tinder, finner han en vinkling som er mer enn ærlig, og som ser humoren i det å være til, hvis dere skjønner hva jeg prøver å si her. Han legger ingenting i mellom, og fremfører det nakent og gjennomsiktig. Jeg føler at sånt noe er mangelvare når vi ser oss rundt og registrerer hva som skjer der ute. Det er alt for mye selvhøytidelighet og alvor over hele linja, så med en Indrehusplate i hus er det litt lettere å puste.

På meg virker det helt klart som at flere og flere artister lager sitt beste album i år, dette gjelder også det Kåre leverer med "Øyeblikka". Jeg tenker at dette har å gjøre med tiden vi har lagt bak oss gjennom de siste årene, og ikke minst det vi står i akkurat her og nå. Jeg er ikke i tvil om at dette er hans beste album til nå, selv om han alltid leverer. Plata er mer gjennomført enn hans tidligere, og den musikalske drakten med instrumentering og produksjon er mer treffsikker. Det råder en konseptuell helhet her som gjør albumet til en fryd å lytte til fra start til mål. Det er sårt, hysterisk morsomt, det er mørkt, og det er filosofisk betraktende. Konseptet er rett og slett livet og de tingene som alltid dukker opp i hverdagen. Ting vi ofte overser og dermed ikke ofrer en tanke. Da er det fint at vi har en fyr som registrerer banalitetene og lager kunst av det.

Dette albumet er komponert, arrangert og produsert av Indrehus selv. Hans kjære kone, eller bedre halvdel som mange ynder å si, er med å korer, svært vakkert, på to av låtene.
Jeg føler meg ganske sikker på at denne herren kommer til å fortsette sin artistkarriere i samme spor, og med samme frekvens av videreutvikling. For kjære lesere, det går fint an å perfeksjonere det som skal fortsette med å ikke være perfekt. Dette er en kunst mange holder på med, men kanskje ikke på samme vis som Kåre Indrehus. Han er jo unik, som dere sikkert husker.