Perfekt en søndag morgen

Jeg må bare innrømme at jeg ikke hadde hørt om denne musikanten for bare noen uker siden, men så dukket dette albumet opp i postkassen min, og siden da føler jeg at jeg har blitt ganske godt kjent med stemmen og låtskriveren. Jeg har dessuten lært at han, født i 1975 som han er, har vært innom utallige band og konstellasjoner, óg at han har figurert på diverse utgivelser i øst og vest. Dette bør dermed fortelle oss at vi har med en erfaren og rutinert fyr å gjøre, noe som gjenspeiler seg ganske tydelig på dette albumet hvor han såvidt jeg vet, gjør det meste sjøl. Produksjonen er plettfri og flott, de fleste låtene sitter som et skudd, stemmen er imponerende og instrumenteringen helt in the pocket, bare for å fortsette og si det på godt norsk. Det er kvalitet over denne utgivelsen, det hersker det ingen tvil om. Innimellom minner Stein Roger meg litt om Pål Angelskår i Minor Majority. Det er noe med engelskuttalen og noe med karakteren i stemmen. Når det er sagt så har han selvsagt sine unike kvaliteter - noe alle som er utstyrt med egen stemme har.

Jeg har hørt mye på disse 9 låtene som er å finne på "As i try to remember..." gjennom de siste ukene, og for hver gang blir jeg sakte men sikkert mer og mer glad i de. Og ikke minst i stemningen - den som i første omgang er skyld i at overskriften ble som den ble. Låtene er av typen som nesten umerkelig kommer krypende inn under huden på deg, og før du vet ordet av det, liker du dem jævlig godt. Det er alltid trivelig med slike plater.

Jeg kunne saktens ønsket meg litt mer variasjon når det kommer til låtenes natur - eller kanskje mer over selve helhetsinntrykket, i alle fall tenkte jeg det til å begynne med. Men etterhvert som tiden har virket føler jeg ikke dette så mye. Det ligger faktiske noe beroligende over viten om at det aldri kommer til å eksplodere, eller at stemningen gjør en helomvending og skremmer vettet av meg. Det hender at jeg trenger plater som setter meg i en spesiell stemning. En helt nedstrippa og atmosfærisk plate som bare stryker deg medhårs, og dette er definitivt en sånn en. En plate du kan stole på om du ønsker litt feelgoodness, noe jeg vil tro alle kan ha godt av i tider som dette med alt som foregår rundtom på vår kjære lille klode.

En annen ting jeg følte til å begynne med i gjennomlyttingsprosessen med dette albumet, var at noen låter var klart sterkere enn andre. Dette har med hver gjennomlytting blitt visket litt ut med det resultatet at jeg nå må erkjenne at nivået er utrolig jevnt. Alle låtene har noe ved seg som gjør at jeg ikke blir lei og tenker at nå får det være nok. Jeg kan ikke få understreket nok hvor glad jeg har blitt i mannens stemme. Den er som balsam for sjelen, for å ta i bruk en typisk klisje.
Jeg håper virkelig at vår man vil fortsette med å lage låter som kan få meg, og sikkert mange andre, til å glemme verden et øyeblikk. Jeg håper forsåvidt også på at han på sitt neste album kanskje finner en litt annen retning. Uansett hva det ender opp med er jeg ganske sikker på at det blir like flott som "As i try to remember". Hvis jeg må trekke fram et par favorittlåter, så faller valget på det vi på godt norsk kan kalle bookends, nemlig første og siste låt - "Who could tell" og "World without a view".