Sanger om tilhørighet, lengsel og svunnen kjærlighet

Røtter byr på ni låter om det å vokse opp og leve i Nord-Norge, og Espenes skjønte tidlig at det krevde norske tekster og vokal fremføring på dialekt. Jeg har blitt vant til at han synger utmerket på engelsk med det flotte bandet Jack Stillwater, men har etter et par måneder med dyrøydialekten innsett at stemmen hans kler det nordnorske bedre. Det er åpenbart enklere å få frem det han har på hjertet mer presist og klart. Tekstene har alltid stått i fokus i musikken hans, og jeg kjenner at jeg vil ha mer av han på dialekt i årene som kommer.

Da jeg satt med platecoveret i lankene antok jeg at dette blir en reise tilbake i tid. Forsiden er et foto (restaurert av The Wilhelmsens-kompis Øyvind Aronsen) av bestefaren til Terje, Rasmus Bratli, i toppen av i mast på ei ishavsskute. Baksiden viser Ole Rikart Bratli, som jeg antar er Terjes oldefar, sammen med en Johannes Rasmussen, sittende på ei trapp i Skøelv i Sørreisa kommune. Coverdesignet står Robin Jensen for. Jeg skjønte umiddelbart at jeg skulle ut på en musikalsk reise der jeg ville kjenne meg igjen. Min egen bakgrunn, mine forfedre, inneholder mye av det samme, med en bestefar som reiste på ishavet, var involvert i et par meget dramatiske forlis, og var så beinhard at alle jeg kjenner i dag blir søndagsskolepuddinger i sammenligning med ham. Livet var beinhardt, det handlet ofte om overlevelse, og bare det, og klaging eksisterte ikke. Altså måtte dette bli et interessant album. Det har det blitt, om enn av andre grunner.

Låtene på Røtter er skrevet av Espenes, arrangert av han, Eivind Kløverød og Lars Endrerud, og produsert av Georg Storhaug, med litt hjelp av Espenes og Kløverød. Teknikk og miks står Storhaug for, mens Ronan Chris Murphy hos Veneto West Studios i Los Angeles har mastret albumet. Innspillingen forgikk hos MyTown recordingstudio i Vestfossen, mens vokalsporet til Anne Nymo Trulsen ble gjort i Kysten Studio i Tromsø. Terje synger, spiller gitarer og munnspill, og har med seg Kløverød på trommer og perkusjon, Endrerud på bass, akustisk gitar, banjo, piano, baryton-gitar, mandolin og kor, Terje Johannesen på trompet og elgitar, Storhaug på moog og elgitar, Jørgen Kværndal Olsen på elgitar, Thomas Larsen på pedal steel, mandolin og elgitar og Jack Stillwater-kompis Morten Huseby på elgitar. I tillegg så synger nevnte Anne Nymo Trulsen på låten "Lang Vei å Gå", mens Hege Brynildsen synger på "Den Eine".

Åran dem gikk
Alt du gav meg va nån stjålne blikk
Ord fra din munn, gav meg håp i nån sekund
Håpet det sank, men eg klamra meg tel det du sa
Å, som eg ba, om at du sku ta meg hjemmefra

Røtter åpner med "Hjemmefra", en sprek sang som jeg på 90-tallet lett ville ha kategorisert som en roots-låt, passende nok. Ei lett og ledig takt, pyntet opp med lekker trompetering, deilige pianoakkorder, og en virkelig påskrudd Espenes. Allerede her er det bare å konstatere at Espenes må fortsette å synge på dialekt. Han har en varme i stemmen som kommer tydeligere frem, og på et vis låter han mer selvsikker og stødig ut. Jeg konstaterer óg at det ikke ble et forlis, forfrosne fingre, bedervet mat eller mangel på personlig hygiene i fortellingen, men et tema Terje har sunget om ofte - lengsel mot noe annet, ispedd tapt kjærlighet. "Den Eine" følger opp tematikken, med en litt annen vri. Kjærligheten som en gang var, den man trodde var den rette da "det" stod på som verst. Den gamle flammen vi alle har hatt, og som ligger som et nostalgisk bakteppe når man havner i mimrehjørnet. At låten er en duett med Hege Brynildsen var et klokt og vakkert valg. 

Et album av Espenes vil alltid sende meg inn i Springsteen-land nå og da, og Bruce-øyeblikket på Røtter er "På Min Vei Tel Deg". I en spenstig og rocka låt fullpakket av gitarer kan jeg ane konturene av en fortid der tøffe kår var en del av historien, om jeg tolker hemningsløst. Og det liker jeg jo, så når Espenes synger "Eg har vandra mange mil på min vei te deg, eg har vandra gjennom skog eg har kryssa fjell, eg har stirra inn i ei mørke natt, eg har snubla, eg har falt, eg har vandra mange mil på min vei te deg men eg såg deg overalt" så tenker jeg at skogen kunne vært byttet ut med ishavet og fjellene er isfjell. Lengselen er universell, og landskapene kan variere. 

Korsn kom du deg heilt hit
Va ferden din lang lille pia?
Vi står her og tar deg imot
Her på den andre sia
Kan vi gi deg håpet tilbake
Kan du være lyset vårt no

Vakre, mollstemte "Evig Mørke" er så dagsaktuell at det er vondt. Med krig i Ukraina og på Gazastripen, nyhetene fulle av grusomme bilder og beretninger, vet vi at det bare er å vente på en flyktningestrøm med barn som blir revet opp fra sine hjem og sine røtter, på en reise som er alt annet enn human. Igjen får vi stifte bekjentskap med Johannesen og hans trompet som skaper denne behagelige stemningen som føles riktig og feil på samme tid. Mer balsam for ørene får vi med avslutningslåten på side A, "Når Morran Kjem". En fin dosering av symbalen, tangenter, pedal steel og stemmerøst, som får fram det Espenes har på hjertet om altoppslukende forelskelse.

Den første låten jeg ble hekta på var "Lang Vei å Gå", denne tandre og vakre duetten Espenes gjør sammen med Anne Nymo Trulsen fra Hekla Stålstrenga. Et nedpå og balansert lydbilde som inneholder trompet, piano, akustisk gitar og trommer, akkompagneres av to vokalister som synger forsiktig og inderlig. Albumets fineste øyeblikk handler om å ta farvel med familiemedlemmer som er i livets startgrop. Som den gamle surkuken jeg er kjenner jeg meg veldig godt igjen i dette bildet, og blir både nostalgisk, litt trist og ikke rent lite håpefull av å høre Terje og Anne.

Eg skulle følgt stien,aldri vekke ifra
Eg burde ha gjort, som de andre sa
Eg skulle holdt løftan, som eg har fortrengt
Eg skulle holdt tia, men skranken va stengt

"Nattseilere" er lett noe av det kuleste Terje har gjort, med alskens instrumentering og et lydbilde som gir meg de gode 80-tallsvibbene. Litt stakkato i stilen, utrolig mye interessant som skjer på en gang uten at det føles påtrengende, og minner om da jeg hørte U2 for første gang tidlig på 80-tallet. Bassgangen gir klare asossiasjoner til Adam Clayton, og den skarptrommelyden ble oppfunnet i 1981. Men her bys det på så mye mer, blant annet tematikk som minner veldig om anger og forspilte sjanser. "Meg og Månen" er Terje på kjent grunn. Norwegicana ble et begrep etter at Jack Stillwater slapp albumet med samme tittel i 2019. Og denne låten, med steel gitar, gitarplukking, jazzvisping på trommeskinnene og piano i mollstemning, føles virkelig som fersk country på norsk.

Avrundingen og den store avslutningen, "Følge Deg Hjem", er det vakre og fine punktumet Røtter trenger. Terje Espenes slipper oss helt innpå livet her, i det som føles som ei fortelling om da han traff kona si. Igjen spilles det vakkert av bandet, et band som virkelig leverer gjennom de ni låtene. Den knappe halvtimen gjør noe med kroppen og hodet mitt. Skuldre senkes. Roen kommer sigende. Og pulsen nærmer seg 40. Så får det bare være at det ble lite villskap, forfrysninger og heftige skrøner fra Ishavet. Terje får ha det til gode.