The Waterboys - Nidaros Blues - 15.04 2023

 

Well here we are in a special place
What are you gonna do here?

Ja, den spesielle plassen er fortsatt Nidaros Blues. Daniel Norgren innfridde for et par dager siden, og i kveld er vi forventningsfulle når The Waterboys med Mike Scott i spissen skal innta den største scenen. Men først må jeg innrømme mitt lange og inderlige forhold til dette bandet. Det har pågått helt siden en storesøster introduserte oss for This Is the Sea (1985) på ungdomsskolen. That was the river, this is the sea, kunne Mike fortelle meg. Så dypsindig at jeg ikke kunne forstå rekkevidden av denne strofen, og jeg gjør det vel knapt nok enda. Da var jeg tross alt bare en liten elv, nå er jeg på vei til å bli et hav. Litt sånn er det med mitt forhold til The Waterboys også. De har fått en helt spesiell plass i mitt hjerte.

I have heard the big music
And I'll never be the same
Something so pure
Just called my name

Skotten Mike er drivkraften i bandet. Det kan kanskje sies at The Waterboys er Mike Scott, men Mike Scott er ikke nødvendigvis The Waterboys. Under eget navn har han gitt ut soloplater han ikke følte var «waterboysk» nok, prøvd seg som forfatter også, men etterhvert ble savnet for stort etter et band igjen. Ropet fra den store musikken som han lager med The Waterboys førte han nok tilbake, men det blir liksom ikke det samme igjen. Altså, hva som er «waterboysk» er litt vanskelig å forstå seg på. De første platene kan nok sorteres under folk-rock, men har også fått merkelappen «The Big Music» etter en sang fra deres andre album A Pagan Place. I følge Scott skal dette være en metafor for «seeing God's signature in the world», og band som U2, Simple Minds, Big Country og Hothouse Flowers har blitt assosiert med begrepet og dets hymneaktige uttrykk. Fisherman’s Blues (1988) markerer et skifte i en tydeligere retning mot den irske og keltiske folkemusikken, men det skal sies at de ikke er fremmede for å utforske andre nye uttrykk også. I den anledning kan det også være verdt å nevne at på bandets nettside listes det opp over 80 tidligere medlemmer av bandet. I kveld må vi dessverre klare oss uten det nest viktigste medlemmet, nemlig showmannen Steve Wickham, som har vært med på fele siden nettopp Fisherman's Blues.

See I come around to the ancient ways
I took a tip from the buddha boy
I just found god

Jeg er sannelig ikke sikker på hvordan denne konserten startet, men det var med en sang som jeg ikke umiddelbart kjente igjen. I tillegg hadde jeg minnekort å formatere, linser som trengte litt kjærlighet, og et behov for å posisjonere meg litt mer strategisk. Men med den andre låten, Glastonbury Song, har både jeg, The Waterboys og Mike Scott funnet tilbake til de gamle veier. Og når øynene endelig finner sitt fokus, så er det en slags gud som står der med tykke briller, kåbbåihatt og skinnjakke med leopardmønster på slagene. Han er flankert av tangenter på begge sider, og har ryggen godt støttet av både bass og trommer. Ja, det er sågar enda et sett med tangenter som står der bak. Med et voldsomt driv så har Glastonbury Song allerede tatt oss med til noe som like gjerne kunne ha vært et ekstranummer. Etter enda et par låter er det tid for å presentere hele kveldens besetning, eller Scotts disipler om du vil. Det er Brother Paul på Keyboards, James Hallawell på piano, Aongus Ralston på bass og Eamon Ferris på trommer. Dette er en spesiell sammensetning av instrumenter til The Waterboys å være, og jeg bruker derfor den første delen av konserten til å synkronisere meg til dette nye uttrykket. This Is the Sea gjør blikket slørete og tar pusten fra meg. How Long Will I Love You er uendelig. Jeg kommer etterhvert frem til at lydbildet er ganske 2023 og forfriskende, og at de gamle studioinnspillingene kanskje høres litt daterte ut i sammenligning?

A man is in love, how do I know?
He came a walk with me, and he told me so
In a song he sang, and then I knew
A man is in love with you.

Ja, vi er mange som elsker The Waterboys, hvordan vet jeg det? Jo, de kom bort til meg og sa det. Du og du så mange kjentfolk det er som har kommet på konsert i kveld. Etter 40 års ekteskap kan man feire rubinbryllup, og kjærlighetsforholdet til This Is the Sea begynner å nærme seg det. Mike Scott elsker oss visstnok litt tilbake også, faktisk så mye at han har lagt ferien sin til Trondheim tidligere. Dette er ikke sted og tid for å grave i Mike Scotts kjærlighetsliv, men noen ord om tekstene hans må vi unne oss. Jeg synes de beste tekstene er de om kjærligheten, og mellom linjene ser jeg også hans kjærlighet til språket og filosofien. Mannen er studert i både filosofi og engelsk litteratur, og han ble tidlig introdusert for poesien av sin mor. Jeg skal ikke grave dypere, men for de som finner poetisk analyse interessant, så vil filmskaperen Richard Curtis (Four Weddings and a Funeral, Notting Hill, Bridget Jones's Diary, Love Actually) sin analyse av The Whole of the Moon være topp lesning.

And to be with you
Is to find myself in the best of dreams
Your love feels like trumpets

I mine beste drømmer så finnes det både fele og saxofon i The Waterboys, men det er lite trompeter der. Men trompet som metafor kan jeg forstå, for den rager høyest og står som regel fremst. Til og med englene bruker den. Men er det kanskje en fare de signaliserer, for jeg føler veldig på savnet etter Steve Wickham og fela. Wickham var i stand til å erstatte Anthony Thistlethwaite og saxofonen fra platene før Fisherman's Blues, men nå står Mike Scott der uten hverken sax eller fele ved sin side. Erstatningen presenteres i amerikanske Brother Paul som på utagerende vis går helt Lars Vegas, og spiller både sax, fele og gitarsolo på sin synth-gitar. Hans innlevelse er imponerende, og det er forsåvidt også de raske fingrene som løper over klaviaturet. Men, jeg kjenner på et savn. Ja, jeg gjør det. Og det gjør muligens Scott også, når han forsøker å tre den elektriske gitaren over den akustiske. Det er akkurat som om noe mangler i melodilinjene, for de forsvinner litt i kompet. Og nå skal jeg ikke sverge, men for meg ser det ut som at gitarteknikeren faktisk står og korer litt han også bak forhenget der.

How long will I love you?
As long as stars are above you
And longer if I can

I siste del av konserten kommer styrkene med både to og tre tangentspillere til sin rett. Be My Enemy er et energisk høydepunkt, og nå er det vel ingen i salen som har begge føttene plantet på gulvet samtidig. Fisherman’s Blues burde jo passe fint på en blues-festival, men den låten er ikke tradisjonelt bluesete i utgangspunktet, og i kveld fremstår den som storslagen stadion-rock. Sangene dras ut og gjøres større enn jeg tidligere har hørt dem, og avslutningsvis så får vi The Whole of the Moon, selvsagt. Det er den største hiten, ikke min favoritt riktignok, men herregud… Denne tar jeg med meg så lenge stjernene er over meg, og sannsynligvis litt lenger. 
 

Foto: Esben Kamstrup