Back to the 80's

Denne skiva har vi gledet oss til i lang tid, den etterlengtede oppfølgeren til For All Remaining Days (2017). Det har gått sju lange år siden "Never Again" fadet ut, og mye har skjedd siden den gang. Nå ble riktignok ...Are We Done Yet? spilt inn hos Per Borten i Sørgården Studio våren 2021, og Vegard ga seg i bandet året etter. Albumet er med andre ord hans siste bidrag i Kristiansund-bandet. Foreløpig siste, får vi håpe. I tillegg er det ei ganske så stor musikalsk dreining vi får presentert denne gang. Mye av "americanaen" er skiftet ut med langt mer 80s hardrock/pop-inspirasjon, samtidig som dette er et umiskjennelig El Cuero-verk. At albumet ble spilt inn for bortimot tre år siden har sin naturlige årsak. Årsaken heter selvsagt COVID-19, og full brems på konsertfronten for karene. Brynjar spiller som kjent i Spidergawd, Håvard i Kvelertak, Tommy i The Dogs og Vegard i KBT, og da ble en påtvunget pause tilbragt på Melhus et par mil sør for Trondheim, og utnyttet perfekt. 

Brødrene Brynjar (vokal, gitar, piano, kor) og Håvard Takle Ohr (trommer, perkusjon, vokal, kor er fortsatt med, og det samme er hammerfestingen Tommy Reite (bass). Vegard spiller gitar og korer på alle låtene, i tillegg til å synge på de tre låtene han har skrevet. Og med en ressurs som Per Borten som produsent skulle det bare mangle om han ikke bidro musikalsk, noe han gjør med gitar og keys der det er nødvendig. Keys spiller Vegard Bjerkan óg, mens Roar Øien (Sugarfoot) spiller pedal steel. Miksingen er gjort av Per Bortens våpenbror, Håvard Soknes, en jobb han har gjort for bl.a. Spidergawd, Woodland, Mattis Kleppen og Red Mountains. Mastringen står Georg Tanderø for, en jobb han har gjort for sånn cirka alle i Rock'n'roll-Norge. Det er med andre ord et skikkelig stjernelag som har vært på jobb for El Cuero.

Jeg har vært i skikkelig nostalgisk modus det siste året, grunnet sykdom og elendighet, noe som har ført til at jeg har spilt en god del musikk fra mine formative år. Tiden da musikksmaken ble formet. Vi snakker da om 80-tallet, et tiår jeg gikk inn i som 12-åring, og som startet med AC/DCs Back In Black, Black Sabbaths Heaven and Hell, Judas Priest med British Steel, Motorheads Ace of Spades og Iron Maidens selvtitulerte debutalbum. Tiåret ebbet ut med The Replacements sitt sterkt undervurderte album Don't Tell a Soul, Nirvanas Bleach, Pump med Aerosmith og Presto med Rush. Hvorfor denne oppramsingen? Jo, fordi mye tyder på at karene har hentet mye inspirasjon fra disse bandene og albumene, samt mye annet som kom ut på 80-tallet. Som Whitesnake, Mr. Mister og REO Speedwagon.

De siste månedene har vært en privat berg- og dalbane, og jeg har gjort rare ting som å oppsøke et solarium (!), noe jeg ikke hadde gjort siden 1983. En gusten hudfarge kombinert med et snev av forfengelighet førte meg inn i det ultrafiolette "strålingskammeret", et sted gørrkjedelige ting foregår. Den eneste måten å overleve det er med musikk på ørene, og da har jeg altså kjørt ei nostalgisk 80-tallslinje. Og spilt El Cuero. Masse El Cuero. Og ...Are We Done Yet? er skiva som virkelig har fått kjørt seg. Tankene har naturlig nok sust tilbake til 80-tallet, til hockeysveisen med permanent, til jentene i pastellfarga klær, og til musikken som jeg digget da. De nevnte bandene, Van Halen, Accept, Dio, Ozzy, Def Leppard og Marillion. Og i et (ultrafiolett) lys slo det meg; El Cuero har rett og slett sendt meg tilbake til ungdomstiden min. Til 80-tallet.

Så må jeg innrømme at jeg ikke savner de pastellfarga klærne, permanentene og mye av musikken. Men, som en veldig fin musiker nevnte for meg her om dagen - vi har jo blant annet musikk for å drive tidsreiser forbi noen potensielt vanskelige, kjedelige og grå perioder, og kan gå rett på indrefileten. Og denne indrefileten kan jo f.eks. være den glemte kunsten fingerpuling, en aktivitet som er forbeholdt kidsa, noe man jo var - på 80-tallet. Musikk har definitivt større kraft enn krutt, noe disse tankevandringene er et bevis på. Kanskje noen skal sende enorme droner med høyttalere over Gaza og Ukraina, med ...Are We Done Yet? på full guffe? Vi kan jo håpe at de legger ned våpnene og får de samme tankene som meg.

Some day to believe in yourself
Still you listen to everyone else
Seems like everything you do is bringing them down

"Dream It Up Again" åpner ...Are We Done Yet?, kledelig nok siden dette var første singelen som ble sluppet i november, og ikke minst fordi låten representerer det som skal komme på utsøkt vis. Heftige hamring på tammene, synther som durer, tunge anslag på bassen, og Brynjar som synger med sin klareste og mest elegante røst. Jeg får litt Traveling Wilburys-feeling av det hele, så da går den mentale turen til slutten av 80-tallet. Og noe Tom Petty er det lett å høre her. Det er uansett El Cuero det er snakk om, og selv om americanaen er røsket ut av melodien, Neil Young-fraseringen til Brynjar er borte, og popen er puttet inn i hooksene og koringen så blir det Fosna-fest i Torsken. Jeg tror pinadø jeg savner 80-tallet, sammen med El Cuero. Alt var bedre før, og da blir drømmer et viktig virkemiddel for å mane fram gode tider. Og det kan trenges i disse dyrtider, med håpløse forhold i Ukraina og på Gazastripen, ispedd stakkarer som må rømme til Sveits for å kunne leve et anstendig liv.

Vegard Strand Holthe har komponert "Bottom Line", og her overrasker virkelig hedersmannen med en catchy og stilfull låt som sender meg rett til stranda på Mallorca anno 1988. Vegard er en fyr som burde synge mye mer enn han gjør, og som alltid leverer når han tar vokalansvaret. Stemmen hans kler denne låten perfekt, og med hans beslutning om å drive med annet enn musikk fremover så blir det lyriske enda sterkere. Mimring om bedre tider, livets utfordringer på godt og vondt, utnytte tiden vi har på planeten, og ikke minst den vanskelige kjærligheten. Temaer som er sunget om en million ganger før, men når det gjøres med et band som låter som en milliard, med de fineste vokalharmonier og Vegards fremføring, så tåler jeg å høre sanger om dette en million ganger til. Man kan bli lykkelig av mindre.

Time waits for no one
We're getting older day by day
It's gotta be just the two of us left
On this broken family tree

Vegard står bak "Separated" óg, en låt jeg har blitt avhengig av den siste tiden. En sår tekst om frykten for å ende opp ensom, uten at den hverken blir klissete eller patetisk. Denne frykten er definitivt noe som er reell for mange, og jeg priser meg lykkelig for at jeg har unnsluppet en slik elendighet. Koronatiden ble fryktelig tøff for mange, spesielt unge som har større behov for sosialisering enn oss gamle kroker, og dette setter Vegard ord på. Bandet er så påskrudd som de skal være, med herlig hihat-bruk av Håvard, en lekker gitarsolo signert Brynjar, Tommys stødige bassgang, og de serverer masse gitar. Gitar som er som snop for ørekanalene. Det er seriøs fare for at karene har hatt det vanvittig fint og trivelig i studioet til Herr Borten.

Brynjar overtar sjefsansvaret, riffene blir seigere, takta sløyere, og det blir pur El Cuero-rock med "Try To Make You Mine", en semi-ballade om denne hersens lengselen etter den ene dama, hun spesielle som har festet seg i skallen. Harmoniene står i kø, Brynjar henter frem sin indre Brian May, og de øvrige herrene legger til rette for det som lett blir en klassiker når siste låt skal spilles på lokalet. Side A, om du er så heldig å ha vinylen i hus, avrundes med "After the Fall". Tempoet skrus opp fire hakk, vi får vreng på vokalen, en helhjerta jobb av Tommy på bassen og Håvard på trommer, masse gitar i monitor, riffing av Vegard, og et par spretne soloer av Brynjar. Ja, og El Cuero sitt varemerke - stilfull koring.

Den andre låten som virkelig har klistret seg i løpet av de siste ukene er "How To Dance (In the Light)". At dette er den første låten signert Håvard er ganske så sprøtt. Her er det bare å hive seg rundt og fortsette med låtproduksjon, for denne rakkeren bare vokser for hver runde jeg hører den. Så har jo storebror hjulpet litt til, og tar vokaljobben. Hvis du blir sutrete av dette så er du pinadø et skikkelig surkuk, for dette er musikk som jager vekk mørke tanker og funker som soniske karbohydrater. Så får det bare være at Håvard har skrevet en låt om å bli sviktet, om grådighet, og de kjipe tidene vi lever i. Jeg tar meg dessuten i å bli imponert over produksjonen, som selvsagt er strålende fra første rille, men akkurat på "How To Dance (In the Light)" er balansen mellom luft og dybde utsøkt. Borten har tatt i bruk alle redskapene han har i verktøykassa, og skapt et lydbilde som ligger et sted mellom Spidergawd og Sugarfoot, et passer El Cuero som hånd i hanske.

You have all the time to think it over
Just a change of mind when you feel blue
You don't wanna be alone
You don't know were you belong
That all my words of love will wait for you

Igjen roer karene ned, og med Roar Øien på pedal steel betyr det himmelske toner og en snartur innom americana-landskapet. Brynjar er bortimot uoffisiell norgesmester i å skrive ballader som "Words of Love". Her er det alvorlig mye gitarkrydder, så jeg regner med at Brynjar, Vegard og Per alle er involvert med sine bidrag. Samtidig er det tangenter involvert, og Øiens nevnte pedal steel, og totalen blir en melodiøs perle som jeg regner med vil avrunde en del av konsertene bandet skal ut å spille rundt om i landet. De skal dessverre ikke spille i Tromsø, men folk i Hammerfest og Alta kan se frem til konserter henholdsvis 12. og 13.april.

Vegard har altså tre låter med på skiva. Med "Reasons" har han komponert albumets eneste låt som ikke sender meg inn i tanker om solarium, fingerpuling og pastellfarger. Vi snakker om en uptempolåt i gata til Teenage Fanclub, Matthew Sweet og The Posies, og da er jeg virkelig på pop-hjemmebane. Karene er så drevne på vokalharmonier at låter som dette virkelig kler dem. Når de i tillegg er så innihelvete dyktige instrumentalister så blir dette den tredje låten som klistrer seg. Og havner på en rekke av spillelistene mine. For dette er musikk som passer i treningssenteret, på fjellet, på vorspielet, i ørene under joggeturen, på havet mens jeg drar opp skrei, og mens jeg står på kjøkkenet og lager mat. En strøken poprocklåt.

Try to see me as I really am
Try at best to understand
How every change happening to me
Feels like a dream to me

Med "Kid On the Run" rundes ...Are We Done Yet? av, og det gjøres på eminent vis. En El Cuero-omtale uten å nevne Neil Young høres ikke riktig ut. Her låter det som om Brynjar har fått låne Neils "Old Black", og herjer fritt med de seks strengene. Et fett riff, en gitar i bakgrunnen som maler ut en melodi, Brynjars distinkte vokal, den deilige koringa og det dødsstødige kompet. Musikk som dette kan ikke gjøres så fryktelig mye finere. En av styrkene til El Cuero har vært evnen til å endre seg gradvis fra album, fra americana til pop via rock. At de denne gang har Borten som lydmester har gjort sitt til at de låter mer potente enn noensinne, og det faktum at det er tre låtskrivere involvert bidrar til at skiva føles veldig variert og bortimot eklektisk. Uten at det noen vil være i tvil om at dette er El Cuero.

Så håper jeg at Vegards "permisjon" ikke varer så veldig lenge. Jeg har hørt rykter om at han driver og trener alvorlig mye bryting, og at han er fryktelig god til det. Sterk som en okse vet jeg at han er, selv om han egentlig er en spinkel kar. På tur her ute på Senja så jeg han drefse store og kraftige Thomas Brenna veggimellom, såpass imponerende at jeg måtte utfordre han til en fremtidig kamp når helsa tilsier det. "Heldigvis" er det lenge til jeg er der. Uansett, El Cuero lever godt videre som trio, det er jeg helt sikker på, og så håper jeg virkelig at noen festivaler rundt om i landet kjenner sin besøkelsestid, for jeg kjenner at jeg bare må få hørt låtene på ...Are We Done Yet? live, helst på ei scene under Buktafestivalen. Det hadde vært noe. Fisk, øl, rock og fingerpu.. Neida, rock med El Cuero holder i massevis.