Barren Womb – Verkstedhallen – 13.04 2024

Dere trodde kanskje at The Wilhelmsens ga dere gratis, reklamefri og uforpliktende kvalitetsinnhold om musikk dere? Neida, det er juks og bedrag. Ut fra skyggen trer nå multimediekonsernet sin sanne hensikt frem, med clickbait og metodisk juks. For ordens skyld har jeg hørt med både Ingrid Kjerkol og Sandra Borch om å kvalitetssikre denne omtalen, uten å få svar riktignok, men Sindre sier at det ikke Finnes noe juks eller bedrag som får særlige konsekvenser uansett.

Jeg tar det for gitt at dere alle kjenner til støyrockbandet Barren Womb og deres siste utgivelse om kjemiske bjørnedyr – Chemical Tardigrade. Hvis ikke får dere lese dere opp på Johnnys omtale. Det er altså dette albumet Tony Gonzales og Timo Silvola er ute på reise med nå, og bak seg har de lagt Tsjekkia, Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike. Nå står Norge for tur, og i kveld spiller de på hjemmebane, sannsynligvis bare noen få meter fra øvingslokalet, og i samme miljø som deres beste musikkvideo er spilt inn. I kveld er jeg spent på hvordan denne bangeren av et album høres ut live. Det blir jo en Milli Vanilli-test dette, er det mulig for en duo å produsere så mye lyd samtidig på konsert, eller driver de med juks og bedrag i studio? 

Kvelden starter med spennende bidrag fra de opp og kommende lokale bandene Healthy Choices og Run Dry. Det får vi eventuelt komme tilbake til ved en senere anledning, men for en outsider som meg selv kan det i hvert fall virke som de har stor appell blant ungdommene i UFFA-miljøet, og de bidrar energisk fra de første radene. 

Barren Womb sparker i gang settet med Campfire Chemist, som ikke akkurat er kos rundt leirbålet. Det starter med et ballespark som får jekslene til å dirre og plomberingene til å skrangle. Et slikt ballespark fra 16 horsepower og til volume 17 ville lett blitt karakterisert som juks i min oppvekst. Bachelor of Puppets følger opp før vi i tett rekkefølge får Cemetery Slopestyle og Karma As A Tour Manager.

Barren womb virker å bli sintere og sintere i takt med at deres biologiske klokke teller ned, og gjør at bandnavnet som profeti en gang for alle skal gå i oppfyllelse. Men også det er selvsagt bare juks og bedrag, hverken Tony eller Timo har livmor, hvorvidt de ellers er fruktbare vites ikke. Samarbeidet dem imellom er uansett fruktbart, og det er med stor interesse jeg observerer de lange blikkene og nikkene de sender hverandre. Som Ole, Dole og Doffen er de så samkjørte at Timo gjerne avslutter den strofen Tony har begynt på. Så langt er det ingenting som tyder på at duoen ikke kommer seirende ut av Milli Vanilli-testen. Om noe virker det som de vræler enda litt mer angstfullt, spiller enda litt raskere og enda litt mer energisk i levende live. 

Det begynner å bli svett og klamt i lokalet, vi får derfor tro at det er årsaken til at Timo kaster t-skjorten, og at litt naken hud ikke er et billig Milli Vanilli-triks. Konserten fortsetter med Bug Out Bag, My Pal Trench Foot, Crook Look, D-Beatles og Illiterati. Noe nytt og noe gammelt, men kveldens innpakning er nokså lik. Jeg ser ikke helt hensikten med å bryte dette ned i omtaler av enkeltsanger. Selv om det selvsagt er ulike sanger og individuelle forskjeller, er det først og fremst en helhetlig oppvisning i smittende rocke-energi i sin reneste form, den kondenserer i det svette lokalet, og drypper ned på oss i salen. Bjørnedyret er en parasitt, så i kveld kan jo vi spise i oss litt av energien Barren Womb serverer oss. Dette er minst like sint som på plate, men illusjonen slår noen Milli Vanilli-sprekker mellom sangene. Det er tydelig at duoen koser seg glugg, og glisene henger usedvanlig løst. Det fortsetter med McLembas, Squat Walker og Hairy Palms. 

Tiden er kommet til å dele ut ros fra scenen, og den rettes mot Robert og Fücking North Pole Records. Tony ønsker å takke plateselskapet for å ha støttet umarkedsførbar musikk i årevis. Den kritiske musikkjournalisten vekkes, kan det være noe juks og bedrag her? Driver disse hardtarbeidende menneskene med noe lyssky kulturkriminalitet, eller er det bare kriminelt bra arbeid? Jeg lar dette fare inntil videre, og følger oppfordringen fra scenen. Be Kind, Have Fun And Try … Timo har oss sin hule hånd, og vi danser alle etter takten fra stortrommen. Tony freser og gliser og høvler over gitaren på Blackout Yoga og avslutningsvis Kill Hicks. Som et bjørnedyr føler jeg at jeg lett overlever de 151 ℃ som er her inne i dette radioaktive vakuumet med trykk opp til 6 000 atmosfærer. Milli Vanilli-testen er bestått med laud, og vi sender diplom i posten.

Foto: Esben Kamstrup