Claudia Scott, altså

Jeg sier dette mest for å sette skapet der det skal stå. Litt sånn for å tøffe meg kanskje. Men Claudia Scott er legendarisk her hjemme, i mine og mange andres øyne. Hun har en stemme jeg kjenner like fort igjen som jeg gjør det med Emmylou Harris', for å komme med et rimelig nærliggende eksempel. 
I disse dager er hun ute med sitt nye album The Belle of Singapore, et album jeg har sett fram til i lang tid. Jeg har bevisst unngått å spille enkeltlåter etterhvert som de har kommet, for jeg er først og fremst en album freak.
The Belle of Singapore. Nydelig poetisk tittel. Denne tittelen får meg kjapt til å synge: "we sail tonight for Singapore - we're all as mad as hatters here", selv om det ikke er mye som minner om Tom Waits ellers her - noe jeg er glad for. Jeg hadde blitt skikkelig bekymret om Claudia plutselig hadde hørtes ut som Tom. Hadde fort vært krise for både Gud og hvermannsen. Ikke minst for Scott selv. At Tom dukker opp er bare sånt som skjer så snart jeg hører eller leser ordet Singapore. Sånn har det blitt. Men nok om det. Claudia Scott. Jeg føler av og til at hun burde vært enda større enn hun er. I alle fall her hjemme. Blant andre artister er hun nok en inspirasjon, det er jeg ganske sikker på, og for mange i min generasjon, er hun fort vekk en levende legende når det kommer til country, roots og americana... Selv om vi aldri kalte musikk for americana før i tiden. Dette er et forholdsvis nytt begrep når vi snakker om musikk.

Albumet åpner med tittelsporet, The Belle of Singapore, som er en absolutt nydelig låt som fort kunne vært på Gram Parsons Grievous Angel - helt seriøst. Uansett. Da Claudia og hennes tante ruslet langs strendene i Brighton en vakker dag, og tittet utover havet, fortalte tanten at Claudias bestemor (som Claudia er oppkalt etter) ble kalt for nettopp "The Belle of Singapore". Hvor poetisk er ikke det. Det er vakkert akkurat som selve låta - som skrev seg selv etter at Claudia fikk vite dette. Også neste låt har et drag av Gram Parsons. Det nevnte Parsons-albumet skulle egentlig gis ut under Gram Parsons og Emmylou Harris, har jeg blitt fortalt, så da er det kanskje ikke så rart at jeg sitter med følelsen av å være i nettopp dette segmentet. I alle fall med de to første låtene på skiva.

Jeg tenker ikke å ta for meg låt for låt, det kan og bør du gjøre selv. Men jeg vil si at plata henger veldig godt sammen og at alle låtene kler hverandre skikkelig godt. Noe av dette kommer selvsagt av et knippe utmerkede musikanter, bandet hun har med seg her som er bestående av Jørun Bøgeberg, Olav Torgeir Kopsland, Erland Dahlen og Vegard Lien Bjerkan. Herlig gjeng der altså.

Dette er kanskje en av Scotts mest personlige utgivelser. Flere av låtene handler om tap ettersom hun har mistet mange familiemedlemmer og venner i det siste. Og med tap følger sorg - noe som vi alle før eller siden vil komme til å oppleve. Det er noe med at når vi kommer til en viss alder, så er det ikke til å komme utenom. Det er livet. Så denne glimrende plata handler rett og slett om livet, og det er fint. Det er rørende og vakkert. Claudia synger med hjerte og sjel, og jeg føler at jeg blir en del av musikken - særlig når jeg demper lyset i stua og bare slapper helt av i godstolen. Vi trenger en plate som dette i tiden vi lever i. For det er på sin plass å rette oppmerksomheten innover av og til. Legge bort alle skjermer, og bare drite i informasjonsstrømmen som nesten kveler oss til enhver tid. Det skal også nevnes at Claudia gjør en helt nydelig versjon av Kris Kristoffersons Sunday Mornin' Comin' Down - en fantastisk artist som det skulle vise seg gikk bort samme dagen som da jeg begynte å skrive denne omtalen.

Jeg sier bare løp og kjøp. Har du platespiller finnes denne på LP, og har du CD-spiller, ja så er den sikkert å finne på det formatet og. Du kan selvsagt også streame albumet, men det er jo ikke like intimt eller festlig. Claudia Scott, altså. For en dame.