Den vakreste av debuter

"Fra Tromsø kommer den utrolig talentfulle ungjenta Vilde Bye, en 17 år gammel artist som har imponert alle de gangene hun har stått på ei scene, noe hun har gjort på både Bastard Bar og Blårock. Når du er sytten og covrer Townes Van Zandt skjønner alle som liker rock at vi snakker om en sjelden vare. Og ikke bare covrer hun andre på nydelig vis, hun stiller dessuten med egne låter. Denne jenta blir å nå langt, og vi er heldige som får stifte bekjentskap med henne i sommer."
- The Wilhelmsens i forbindelse med Leirvaag Musikkfest, 4.juni 2020

Som dere skjønner har jeg elsket det Vilde gjør i lang tid. Dette ble faktisk skrevet halvannet år før hun slapp sin første singel, "Longing For You" tidlig i 2022. Og siden den fabelaktige figuren hun gjorde i Gryllefjord sommeren 2020, bl.a. duetter med Dag Vagle (sukk.. hadde man bare kunne skru tiden tilbake), har hun vært her ute på besøk et par ganger til, senest under den usaklig hemmelige "Johnny-fest" nå i sommer. Nok om det. 30.august slapp hun sitt debutalbum på Mother Like It Records, ei lenge etterlengtet skive med ti kruttsterke låter. Sju egenkomponerte og tre covers. Og, her kan vi trygt si at det gamle jungelordet "den som venter på noe godt.." osv stemmer på den berømte prikken.

Vilde har fått selveste Torgeir Waldemar med som produsent og multiinstrumentalist, i tillegg til at han har mikset albumet. Masteringen er gjort av Vegard Sleipnes, en jobb han har gjort for utallige artister og band, bl.a. Mother trudy, Robert Johnson, Anton Ruud og ikke minst Dig Deeper. Produksjonen er med andre ord av det utsøkte slaget. Waldemar har dessuten smyget inn sin gode samarbeidspartner Michael Barrett Donovan på to av sangene, det vakre tittelsporet, "Colder", og et av albumets fineste øyeblikk, "Back Again"". Vildes forrige gitarist, Casper Nilsen, spiller på begge disse, noe han gjør aldeles nydelig. Når Waldemar i tillegg fyller på med alskens krydder i form av pumpeorgel, banjo, bass, perkusjon, kor, akustisk gitar og mandola på tittelsporet så blir det flust med fløyel i ørene. Og, arrangementet på "Back Again" er bare ahhh..! Det samme er den nærmest uskyldige kjærlighetssorgen. Vilde får meg til å kjenne på 40 år gamle følelser.

It ́s really hard to realize
That I ́m no longer yours in your eyes
No, I don’t want to understand
I just want you back again

Nevnte Casper spiller på fire av låtene. I tillegg til de to nevnte gjør han manns jobb på Townes Van Zandts mesterverk "Nothin'", en jobb han gjør med banjo og el-gitar. I tillegg bidrar Waldemar med bl.a. pedal steel og munnspill. Men, her er det Vilde som drar skinnet av den berømte pølsa. Perkusjon og en absurd bra vokalprestasjon er det hun bringer til torgs. Første gang jeg hørte henne framføre låten var det ikke fritt for at det kom noen tårer, og de lurer seg fram når jeg hører låten over stereoen nå. For et låtvalg. Caspers siste bidrag er på låten "Corner of My Mind", komponert og spilt inn av Hally Macve på albumet Golden Eagle (2017). Sjekk ut.

Vildes nye gitarist, Jakob Haugstad Struve, spiller på tre låter, alle komponert i samarbeid. Vi snakker om en gitarist så talentfull at det er bortimot teit. Den karen kan spille det meste med gitaren sin. Åpningssporet "Denial" er så bra at det er frekt, og Vilde synger som en gudinne. Bandet som backer henne er heller ikke å kimse av. Nevnte Jakob, Waldemar selvsagt, som bidrar med ymse gitarer og kor, dattera til faren, Bergljot Bjella på bass, og Torjus Gisnås Nevland på trommer. Låten kan lett minne om Dire Straits på sitt lekreste, og da er jeg frelst. Samme besetning, minus Bjella, avrunder Colder med "Sick of It". Låter som gjør at du bare må starte på nytt igjen er låter det oser kvalitet av. "Sick of It" er en sånn låt. Og, det er temperament i frøken Bye.

I would hit you in the face
If you ever left this place
Please stay, stay right here with me

"Because of You" er den siste låten av Bye/Struve, og her snakker vi om en rakker som føles som en umiddelbar klassiker. Låten har liksom alltid vært der, men er allikevel for en nypotet å regne. Vildes småfrekke intonasjon, litt kleis og med bortfall av enkelte lyder, er så sjarmerende at det halve kunne vært nok. Hun vet definitivt hva hun holder på med, og har allerede rukket å opparbeide seg klare kjennetegn. Eller varemerker, om du vil. Da de spilte låten live i sommer ble jeg så betatt som jeg skulle bli. Det blir jeg fortsatt. Hver gang jeg hører låten. Låten som følger på albumet, "Adore/Ignore", byr på mer av bandet, Waldemar, Bjella og Nevland, og er av sorten som passer perfekt til en varm sommerdag, en kjapp cabriolet og susing rundt på en øde landevei. Eller med i iskald pils i lanken, gjerne i solsteiken på ei strand på Kreta. Når jeg tenker meg om passer vel låten inn i de fleste omgivelser, og til alskens stemninger. En vakkerpen låt som tyder på at Vilde har hørt sin dose vestkystpop.

Alt strålende så langt, og allikevel har jeg spart rosinene i pølsa til slutt. Vilde har lenge hatt Reigning Sound sin innertier av en låt, "Funny Thing", på sitt live-repertoar. Vi snakker om en låt som definitivt er på min liste over de ti mest spilte låter de siste to tiår. Jeg blir aldri lei Greg og co sin inderlige, romantiske praktlåt. Vilde har sammen med Waldemar gjort den til sin egen, og nærmest countryfisert den. Og, det funker. Det funker som fy. Pumpeorgelet som durer behagelig i bakgrunnen, banjoen som kommer med angrep nå og da, den feite bassen som kommer inn midtveis, sammen med lett perk, og den stemningsfulle koringen til Waldemar. Og ikke minst stemmen til Vilde. Hun synger låten som om hun har fått den inn med morsmelka. Noe hun nok har.

Låten som bikket terningen over til maks antall øyne er "Leave", for her snakker vi om en sang som det er direkte mystisk at ei jente på 20 har komponert og skrevet. Vilde synger som en heltinne, og det Waldemar bidrar med er bare så pur klasse at det er nifst. Marxophone, lap steel, banjo, mandola, kor, bass, perkusjon, mellotron, akustisk gitar og resonatorgitar er det han har i verktøykasse, og samlet blir det et lydbilde som bare er til å elske. Den lille gitarduellen Vilde og Waldemar har midtveis er et ekstra krydder, og igjen får jeg en aldri så liten Dire Straits-vibb av det hele. Igjen er tema kjærlighetssorg, og nok en gang må jeg 30-35 år tilbake i tid for å kunne relatere meg til det hele rent følelsesmessig. Og jeg skjønner at min fascinasjon for låtene til Vilde kan ha noe med akkurat denne tidsreisen å gjøre. Man blir rett og slett noe nostalgisk med alderen.

And now I see that everything is over
And I realize that I’m going alone
And now I know, that everything is over
I am going alone, I am going home, alone, again