Ikke Lengre i Terapi

De to første utgivelsene til Anton ble gitt ut under navnet Anton Ruud i Terapi, så i tillegg til mannskapsutskiftninger og ny produsent gir han ut Paztor uten terapidelen. Bandnavnet ble som det ble etter at Anton havnet i et mørkt rom i månedsvis, fordi han prøvde å slå inn en spiker i en vegg, med hodet. Og det var ingen vei utenom terapi. 2013-utgivelsen måtte bare bli døpt Skal Aldri Bli Som Dem, var produsert av Emil Nikolaisen (Serena Maneesh, The Loch Ness Mouse, Silver), og bar definitivt preg av det. Oppfølgeren som kom fem år senere, Visetryne, ble loset i havn av Kjartan Kristiansen, og er definitivt et album som har sine DumDum Boys-preg.

Paztor er produsert av Anders Møller, en jobb han har gjort for Robert Moses, Dig Deeper, Torgeir Waldemar og Label, for å nevne noen få. I tillegg er han jo vel så kjent som medlem i fin-fine band som Euroboys, Kitchie Kitchie Ki Me O, My Midnight Creeps, The O-Men og Kåre & the Cavemen. Da har man liksom cv-en i orden, og Anton Ruud har lagt innspillingen i de beste hender. Og bare så det er sagt; her snakker vi om et aldeles nydelig produsert album. Jeg har kun hørt de ni låtene med headsettet koblet inn i Mac'en, spilt av fra Spotify, og med volumet på 11 har det fungert utmerket. Dette er låter som definitivt ikke fungerer som bakgrunnsmusikk, men må spilles høyt.

Bandet består denne gang av Andreas Slettholm, som har vært med siden starten. Han er nok mest kjent som politisk kommentator i Aftenposten, men i denne sammenheng tar han seg av tangentene. Gitarkameratene er av det tunge slaget, og ikke minst av det kompetente slaget; Arne Skagen (Gluecifer) og David Børke (The Ass). Bassist er Peter Larson (Oslo Ess), som sammen med trommis Christian Svendsen (Cumshots) sørger for at kompene sitter stødig. I tillegg bidrar selvsagt Møller med perk og trommer innimellom, som seg hør og bør. 

The Wilhelmsens-kjenningen Magnus Gulbrandsen har sørget for mastringen, bortsett fra de tre singlene som er mastret av Vegard Sleipnes (Mother Trudy, Robert Moses). På samme vis er mixingen gjort av Egil Arntzen, mens de tre låtene som ble sluppet som singler/EP'en Pastor #1 er mixet av Anders Møller. Coveret er av det mystiske slaget, gjort av en streetartist og venn av Anton. Inntil videre er dette en navnløs kunstner, så om du ble heltent på jobben som er gjort så må du nok legge ned litt innsats i å finne ut hvem det er.

Jeg har en historie du aldri har hørt
En av de som stemmer
En jeg kun forteller i fylla
En jeg kun forteller til folk jeg ikke kjenner

"Ping Pong", åpningssporet på Paztor, legger umiddelbart føringer på hva vi kan forvente de neste drøye førti minuttene. Anton skal fortelle oss historier. Og ikke de vanlige, dagligdagse og ofte smått kjedelige epistlene som jeg og du kan by på, men mer av slaget som en vandrende betrakter har samlet opp i løpet av et langt liv. Tom Waits flyttet fra vestkysten av USA til New York tidlig på 80-tallet, og vandret rundt på Manhattan i månedsvis mens han studerte såkalte utskudd og slitere. Det resulterte i fantastiske Rain Dogs, og Paztor har en del av de samme kjennetegnene. Det er med andre storslått poesi og finurlige historier vi serveres her. I tillegg er det umulig å ikke sende en tanke eller to i retning Jokke med Anton Ruud på øret. Melodiene og fremføringen er nødvendigvis av ypperste merke hele veien, med det bandet han har i ryggen, den godeste Anton. Om jeg skal nevne en referanse som dukker opp hele veien så må det bli Thåström, og da særlig på låtene hvor Slettholm er fremtredende på piano. "Ping Pong" er albumets lengste låt, og i løpet av de nesten sju minuttene den varer møter vi Ping Pong og Randi. På et smart og finurlig vis introduseres vi for folk som sliter med den mentale helsa, schizofreni og utenforskap. Eller, sliter de, eller er det vi "normale" som sliter? Si det.

Den første singelen som ble sluppet var "Født i September". Nå forflytter vi oss fra Oslo til Finnmarksvidda, hvor hovedpersonen ble født. I september. Og senere døpt i en kano i mai. Ja, så elsker han Mai, fordi hun jobber dagtid, mens han jobber nattevakter. Det synges stilig og kraftfullt, tostemt sammen med Åsmund Lande fra Oslo Ess, noe som kler låten veldig bra. Jeg ser lett for meg at "Født i September" får mye spilletid på radio, for her snakker vi om nynnbare og dansbare saker. Plenty av fete gitarer får vi med på kjøpet, samt noen kule perklyder puttet inn av produsent Møller. Ferden går videre med "Adjø, Hallo", en låt skrevet av Kristofer Åström, den svensk singer/songwriteren som også var frontmann i Fireside. Anton sørger for alene alt som skjer her, med kassegitar, munnspill og sin sarteste stemme. Jeg tenker at det er et budskap her, bak det jeg oppfatter som selvdestruktive handlinger, om å ta vare på det viktigste vi har i livet. Friheten vår, nærheten til de vi elsker, og evnen til ømhet. Så kan vi gi litt faen i fylla, puben og slaraffenliv.

Vi er de udødelige
Shamaner, banditter og røvere
Vi er de udødelige
Bengels, pøbler og følere
Vi er de udødelige
Poeter, dansere og bøgere
Vi er de udødelige

Om referansen til Thåström har vært utydelig, så blir den klinkende klar med "Bengels". Det er noe industriaktig over lydbildet, med Slettholms synther, Svendsens takter og ikke minst gitarene til Skagen og Børke. Låten ble tidlig en personlig favoritt, og overraskelsen ble stor da jeg oppdaget at Stine Bruun Kjeldaas er damestemmen i koret. Som den sportsidioten jeg er husker jeg jo henne som en av de beste brettkjørerne vi har hatt, med deltakelse i OL i 1998 og 2002. Hvis det er ei anna Brunn Kjedlaas så fikk du om ikke annet en liten snowboard-oppdatering. Ja, så er gitarsoloen av det fine og presise slaget. "Mannen Som Solgte Blanke Ark" kan by på strykere i regi Ole Henrik Moe, og låten fremstår som albumets mest grandiose mye på grunn av det. Når i tillegg Torgeir Waldemar korer sammen med Ruud så kan det ikke bli annet enn storslått. Og storslått er fortellingen, som i likhet med "Bengels" tar for seg udødelighet. Vi får presentert noe i nærheten av et eventyr, eller hva skal vi mene om en som har vært "hundre år hundre ganger før", og som døde ung? 

"Nollåtta" er en slags hyllest til Stockholm, og låten er mer i Lars Winnerbäck-gata enn noe som minner meg om Thåström. Gitarøs og platas uptempo-alibi, med feedback og springsteensk komp. Så roes det ned, med tømte flasker og sigaretter som er røykt opp i "Artistens Frue". Med Henri Matisse og hans verk Les Codomas som bakteppe fortelles ei historie om komplisert kjærlighet, kjærlighet som nærmest er abstrakt. Ruud har en særegen måte å fortelle sine historier på, og en poets penn. Og låten, den er virkelig en nydelig liten sak.

Det hele er hemmelig som faen
Jeg har nøkkelen til gamledager
Tilbake til Ullevålsveien 39
Det var noe greier her øverst i gangen
Og hvor ble det av alle folka
Av Johan som skifta til Jason
Av Knuser`n, Cameroon og Koranen

Albumets absolutte høydepunkt er "Ullevålsveien", en låt Anton Ruud ga ut i 2021 som "Ullevålsveien 39", og som han har skrevet sammen med Dagbladet-journalist og forfatter Tom Stalsberg. Den gang kom låten i en roligere drakt, nærmest som en salme før den riktignok tar av. Årets versjon er pimpa noe mer opp fra start, noe Arne Skagen må få en del av æren fra, samt at koret bestående av Ivar Nikolaisen (The Good The Bad and The Zugly, Kvelertak) og Magne Vannebo (Kosmik Boogie Tribe, GBZ) leverer så innihelvete bra at det er en fryd. Fortellingen kretser rundt fest, fylla, ungdomstid, ponnier i ganger og sykling fra soverommet til stua. I Ullevålsveien 39. Så rundes det hele av med "Når Hunder Ble Til Ulv", og pulsen tas ned til 50. Slettholm imponerer med stor kunst på pianoet, mens Skagen og Børke koser med gitarene sine og får ut de fineste lyder. Vi sendes til en drømmeverden, der hunder blir til ulv, tid til sand og gud blir en liten gutt. Ei passende sakral avslutning på et veldig fint album.

Anton Ruud er en artist vi trenger i den utvidete, norske rockfaunaen. Vi har fått vår egen Thåström, som vet å omgi seg med noen av de fineste musikerne vi har, og som har mye viktig og interessant på hjertet. Det er et utmerket utgangspunkt for å lage god musikk, og så kan vi jo håpe at det er rom for at han tar med seg bandet på en rundtur i landet. Da bør Tromsø være et av stoppestedene. Tør jeg foreslå Blårock? Ja, det gjør jeg. Så bør det ikke bli fem år til neste album, mister Ruud.