Med gitaren som stemme

Temaikken på Antropomorfi er hva som kan skje når dyr på ulykkelig vis kommer i for tett kontakt med oss mennesker. Dette kommer tydelig fram via de fleste låttitlene på dette fabelaktige albumet. Hør bare her; Keiko, Freya, Rugg, Jangla, Havnesjefen og Hvaldimir - en spekkhogger, en hvalross, en bjørn, en elefant, en svane og en hvithval. Alle disse måtte på forskjellig vis bøte med livet på grunn av sitt nærvær, eller som i sirkuselefantens tilfelle, sin tjeneste hvor han døde av kolikk i 1980. Keiko døde av lungebetennelse, mens resten ble tatt av dage. Hvorvidt alle disse ble tillagt menneskelige egenskaper, skal ikke jeg ta stilling til, men trist er deres skjebner likevel.

Knut Reiersrud. Hver gang jeg hører hans gitar tenker jeg at den er en del av kroppen hans. En slags fysisk forlengelse av mannens sjel. Den er på mange måter hans stemme, selv om han av og til også synger, og ikke minst når han i sitt radioprogram BluesAsylet snakker varmt og kunnskapsrikt om andre artister og de forskjellige formene musikken kommer i. Her på dette nye albumet med sitt interessante konsept, legges det så mange følelser i hver minste tone, at jeg opp til flere ganger kjenner at ansiktet blir vått. Det er alltid et godt tegn her i huset.

Jeg vet ikke hva Knut har tenkt her, men for meg er det innlysende at han er den respektive skapningen gjennom sin gitar, óg med sitt eminente band bestående av David Wallumrød - tangenter, Bjørn Holm - gitar, Nikolai Hængsle - bass og Andreas Bye - trommer, klarer han å få fram følelser som ligger i kjernen når vi ser disse forskjellige dyrene foran oss. Jeg klarer i alle fall det, og det er nok for meg selvsagt.
Ofte beveger musikken seg inn mot individet gjennom følelser som hviler i gitarlydene og effektene, i rytmene og ikke minst i selve komposisjonen. Knut er en kunstner. Han vekker de store følelsene i meg og alle som tar seg tid til å lytte. Han er en musiker og en komponist med en klar tanke - en mening. Mine påstander, selvfølgelig, men her er det nok mange som er mer enn enige.

På en av låtene "Fuglens Morgensang", hvor han synger, har han fått poeten Frida Ånnevik til å forfatte teksten. Det er så vakkert så vakkert om svarttrosten utenfor Reiersruds soveromsvindu. Stilmessig ligger låtene i alt fra følsomme bluespartier med luft og detaljer, til ganske så hard rock med sine jazz og funkelementer. Det svinger og det beveger, og det er en fryd å være på denne reisen gjennom antropomorfi og medfølelse, undring og musikalitet. Reiersrud har dessuten en varm og fin sangstemme jeg aldri blir lei av å lytte til.

Produkjonen på dette albumet er helt fantastisk. Det er Knut og Nikolai som står for den. Skiva er innspilt live på den sagnomsuste 16 spors Otari båndmaskinen i den store forsamlingssalen hos Frelsesarméen i Oslo, og akkurat det bør flere artister prøve seg på, for resultatet er hinsides bra. Dette forutsetter selvsagt at vedkomne må kunne spille. Bandet Big Bang har også gjort dette med svært vellykket resultat.
Jeg anbefaler deg som leser dette å gi skiva en sjanse. Sett deg ned i ro og mak og ta inn magien.
Albumet er å finne på diverse strømmetjenester og selvsagt på fysisk format, som jeg anbefaler.