På Vei Mot Avgrunnen

Jeg hørte Mother Trudy første gang tilbake i 2017 da de slapp EPen Robot People, og fant fort ut at dette var straight rock'n'roll for meg. Litt uferdige, selvsagt, men såpass spennende at jeg var programforpliktet til å følge med på ferden videre. Det selvtitulerte debutalbumet ble sluppet året etter, og var akkurat så bra som jeg håpet på. Scandirock, Sabbath, Maiden og Soundgarden ble nevnt som referanser den gang. Volume II kom ut i 2021, og var mer av dem samme, altså mye snop for de gitarhungrige ørekanalene mine, men corona og faenskap gjorde at det albumet aldri fikk den oppmerksomheten det fortjente fra oss i The Wilhelmsens. Det retter vi opp med bandets tredje utgivelse.

Abyss Road ble spilt inn i løpet av fem hektiske og produktive dager tilbake i juli 2022. Jobben ble gjort hos Ole Petter Andreassen i Caliban Studio på Storsjøen, med hjelp av Daniel Hemstad. I tillegg ble det gjort noen ekstra vokalopptak hos Kai Christoffersen i Calmeyer Studio i Oslo. Miksingen og masteringen er gjort av Lars Bjerke i Horten, mens det klassiske coveret er Thomas Moe Ellefsen, a.k.a. Hypnotist Design, sitt verk.

Bandet består fortsatt av Andreas Restad (gitarist og vokalist), Vegar Bredeli Kanck (trommer), og svenskene Henrik Antonsson (gitar) og Alex Söderstedt (bass). Det ble dessverre det siste Søderstedt gjorde med Mother Trudy, og han er nå erstattet av Nils Alex Rama Engeness, som gjør samme jobben i Drønn. Hvordan han takler den jobben kan du få med deg om du får med deg en konsert med dem. Første sjanse er releasekonserten på Gamla i Oslo førstkommende lørdag, der de har fått med seg The Pink Eye and Grave Danger som support. Det tror jeg kan bli en alvorlig barsk seanse.

This hysteria has gone on too long
The scientists are wrong
There’s no such thing as climate change
And certainly not made by man in this age
The Earth will always go from warm to cold
No matter what you’ve been told

Vi har vel alle møtt en klimafornekter eller fem, og hørt meldinger som det Restad synger på slutten av åpningssporet "Abyss Road". Menneskets grådighet og uttak av naturressurser gir planeten vår dårlige vilkår, og fremtiden ser vel ikke fantastisk ut. Om vi skal tro forskere. Hvis vi velger å tro på Arthur i nabohuset, som har gått livets skole. så kan vi senke skuldrene og puste ut. Som vanlig pakker Mother Trudy inn meldingene sine i fete gitarer, Restads semi-nasale vokal, og et kom som er som snytt ut av 80-tallets hardrockscene. Selv om tema er kjipt er det ingen grunn til å sitte å surke av lydene som kommer ut av høyttalerne. Enda mindre grunn til surking er det når "Break or Bend" åpenbarer seg. Et heftig og intenst komp får besøk av det man kunne tro var Eddie Van Halen, og vi er i gang med en liten fest av en låt med et aldri så lite pop-preg. Likhetstrekkene med Orango blir tydelige, så her har kanskje Vegard vært innom ei øving med storebror Helge Bredeli Kanck før han la inn takta. Fett er det, åkke som.

Det har blitt mer og mer vanlig å slippe noen singler i forkant av albumutgivelse, og Mother Trudy er intet unntak. 19.januar ble "Streetlights" tilgjengelig i Spotify, og jeg ble hakket mer gira på Abyss Road enn jeg allerede var. Twing-gitarer i et fett riff, et kjapt og intenst komp, og en vokal som er som hentet ut av Dublin midt på 70-tallet. Vi snakker med andre ord om en låt som føles som en hyllest til Thin Lizzy, og da kan ikke jeg annet enn å bli kokfornøyd. En gladlåt som sender meg bortimot 50 år tilbake i tid. Steike så gammel man har blitt. Nuvel. 2.februar kom den andre singelen, "Bermuda", og den kom i tillegg med en festlig video. Sjekk den ut på YouTube, eller vår Facebookside. Nå legger de turen innom 80-tallet med en mer poppa og lett melodi, som seg hør og bør, med et riff som er lettere, og en melodi som ikke er så langt unna det band som Ratt og Whitesnake drev på med på midten av 80-tallet.

Windows shuttered, doors are locked
The whole town is hiding inside
All afraid of an unknown foe
By the chieftains rules they abide

Om det luktet av 80-tallet på "Bermuda", så oser det pastelltiåret av åpningslåten på side B, "The Greek & the Iron Lady". Både det lyriske, som er en anelse fantasyaktig og lefler med dommedag og et oppgjør som er på gang. Igjen er det rifftunge saker, masse gitar, og elementer som sender tankene i retning Dio, Gary Moore og Def Leppard. Som overskriften mer enn antyder så sirkler tematikken på skiva rundt en verden på vei mot avgrunnen. Med "Coming Storm" flyttes elendigheten til det personlige plan. Det å føle seg lite velkommen i egen by og ikke klare å komme seg vekk er en såpass kjip følelse at det blir låt av det. De prøver å bøte på litt av elendigheten med et aldri så lite lystig kor, men riffene sier noe annet. Igjen får jeg Orango-vibber så det holder.

Et av albumets høydepunkt er definitivt "Steamroller". Tempo skrus opp, hele bandet høres mer energiske og sinte ut, og sånt noe liker jeg. Som et resultat av det tidlige 80-tallet, da mye av musikksmaken ble formet sammen med kompiser og på ungdomsklubben, kan jeg ikke la vær å bli sendt tilbake til tiden da headbanging og klining på toalettene var blant ukas høydepunkt. Det er noe motorheadsk over intensiteten Mother Trudy får ut her, og da er de på sitt beste. Låten handler om håpløsheten man kan kjenne på når ingenting hjelper. Det velges ei politisk retning som ikke er ønsket, grådigheten rår, vi mister gradvis rettigheter, og vi ender opp som gretne, gamle gubber. 

Truth and facts be damned
They’ve got lies of their own
We’re the ones who are programmed
We’re the sheep that’s been cloned

Andreas Restad har definitivt følt et behov for å lette sitt samfunnsengasjerte hjerte på Abyss Road, og resultatet har blitt et slags politisk manifest. At han står til venstre i det politiske landskapet er det ikke noe tvil om, og at han hater grådighet og tanketomme mennesker kommer klart fram. Så óg på avslutningssporet "Rattlickers". Nok et av albumets høydepunkt, en boogieaktig sak hvor Bredeli Kanck får kose seg bak trommesettet og gitarene herjer. Det ligger alltid noe Deep Purple i det Mother Trudy gjør, og da særlig materialet de leverte på Perfect Strangers. Og det liker jo en fan av Ian Gillan og Richie Blackmore. 

Mother Trudy fortsetter å levere solid, straight hardrock, og føyer seg med Abyss Road inn i rekken av knalltøffe norske band i denne gata. Orango er nevnt, og i samme slengen må Spidergawd, Molten Gold, Lonely Kamel (det hadde vært hysterisk tøft å høre noe nytt fra den kanten!) og Dunbarrow nevnes. Det gror godt i den norske hardrockfaunaen, og Mother Trudy er med på å fargelegge den.