Paa De Riktige Spor

13.januar 2023 fikk jeg ei melding fra Stian, med en promolink til låten "January Sky", den første singelen som ble sluppet fra det som etterhvert skulle bli hans femte album, The Great Divide. Jeg ga han ei fortjent og fjong tilbakemelding, som seg hør og bør, og utover vinteren fikk jeg fortløpende tilsendt resten av låtene på albumet etterhvert som de ble ferdig innspilt, ti låter i tallet. Parallelt med at jeg fikk nyte disse perlene av noen musikalske herligheter drev legene og pumpet meg full av cellegift. Jeg satt altså på UNN mens gift ble ført inn i blodårene mine, mens Stians musikk fylte ørene mine med godsaker. Da er det lett å forstå at dette albumet betyr veldig mye for meg, og var med på å holde meg på beina mens kreften herjet med skrotten min. At jeg har lyttet til skiva jevnt og trutt i halvannet år tror jeg dessuten er ny rekord for et nytt album.

Med seg i studio hadde han sin gode venn John Eirik Lupton Kristiansen på trommer og perkusjon, samt Ariel Joshua på bass, elgitar, perkusjon og programmering. To karer han har spilt sammen med i mange år, blant annet i The Late Great. I tillegg er kjæresten Tone Beathe Pedersen, kjent fra bandet Bats of Congress, med på perk og kor. Som seg hør og bør har Stian med seg et par gjestemusikanter, og det er naturligvis ingen "hvemsomhelster". Aggie Frost korer på "January Sky", og gitarvirtuosen Håvard Stangnes bidrar med lekre lyder på "Who Do You Think You Are". Men hovedpersonen på The Great Divide er og blir Stian Høyer Grønbech. Og han er ikke bare en liten gitarvirtuos selv; han briljerer med ymse tangenter, han synger som en helt, og ikke minst - han har skrevet noen lekre og nydelige sanger.

Sammen med Ariel har han dessuten produsert og mikset det hele på et vis som må kunne karakteriseres som perfeksjonisme. Det disse to herrene har drevet på med i Kysten Studio og Seilmakern Studio i Tromsø er rett og slett kunst, noe jeg selvsagt forventet så lenge produsentsjef Ariel Joshua er involvert. Den mannen er direkte rå når det kommer til lyd. Mastringen er gjort av svenske Jonas Ekström i hans Northmastering i tettstedet Nykvarn i Stockholms län. Legg til at det fysiske formatet jeg har fått i hus, en delikat dobbel-LP i farget vinyl, de to fargene som går igjen på coveret - rød/oransj på LP 1 (side A og B) og blå/turkis på LP 2 (side C og D) - er så lekker at det fortjener en pris for design. Et design Stian selv står for, sammen med cover art-høvding Robin Jensen. Ja, så er jeg jo en sucker for det romantiske bakteppet, og Stians ord til kjæresten som avrunder teksten på coveret: 

You came like a trembing sensation out of nowhere - the very sun that touched me - right in the heart - a very special thanks & appreciation to my beloved Tone.

Lett feedback, en rolig og behagelig bass, lett kakking på kanten av skarptromma, Stians lett messende stemme, noen programmerte og deilige synth-lyder. "Walk With Me" åpner ballet på et ganske så typisk Elias Jung-vis, men det er definitivt noe mer i miksen denne gang. Lydbildet er utvidet, Herr Grønbech er coolere enn noensinne, tryggere på en måte, og starten på de drøye tre kvarterene med Elias Jung anno 2024 er av det særdeles selvsikre slaget. Det eneste som ikke er selvsikkert er det lyriske budskapet. Kjærlighet og lengsel er på menyen, mens han vandrer gjennom natta og funderer på forholdets kompleksitet. Fra de gyldne øyeblikkene til det punktet man mister grepet om det meste i livet. Et kjærlighetsforhold, med sine topper og bunnoteringer, kan virkelig være heftig. Så heftig at noen setter seg ned å skriver låter om det.

"Vertigo" er det fineste vorspielet du kommer til å være med på i år. Her presenterer Stian seg som den fabelaktige gitaristen og pianisten han er. Og det er ikke minst introen til en av hans fineste låter til dags dato - "The Ashes and the Dust". En pianodreven låt, fullpakket med så mye musikalitet at det nesten blir for meget. Jeg har gått og nynnet på denne i månedsvis, så det er definitivt noe heftig fengende med melodien, av det udefinerbare slaget som skaper "hits". Jeg sendes tilbake til 70-tallet, til Springsteen, og er innom 80-tallet og det John Mellencamp rev på med, samtidig som dette er 100% Elias Jung og ei 2024-innpakning. Stian synger med sin veneste og vakreste røst, om brudd og tapt kjærlighet. Og om det uunngåelige håpet om at det finnes noen for nettopp deg der ute. Den virkelig store kjærligheten.

our track is lost
we stumble and fall
in the ice cold
crystallized snow
I haven't seen you for a while
why did I ever let you go

"January Sky" avrunder side A, og er og blir min låt på albumet. Ikke nødvendigvis fordi den skiller seg ut som den klart beste låten på skiva, men fordi denne låten gikk på repeat da jeg satt på kreftavdelingen på UNN, med nettopp denne låten strømmende ut av hodetelefonene mens gifta dryppet inn i kroppen min. Takta John Eirik banker ut er av det strøkne slaget, og sammen med Ariels bassisering legges fundamentet for Stian, et fundament han vet å utnytte. Dette er låten Matt Berninger og The National ville ha ofret indre organer for, og den godeste Matt måtte ha hentet fram det ypperste av det han har å by på for å matche de vokale prestasjonene til Stian. Han synger pinadø som en super-potent David Bowie innimellom, før han i neste øyeblikk låter som Scott Walker. At han topper det vokale med å legge på to stemmer, samtidig som Aggie Frost bidrar med den lekreste koring, skaper en sangfest av dimensjoner. Så synges det nok en gang om kjærlighet, riktignok av det nostalgiske slaget. Av slaget der det reflekteres rundt dårlige valg og tapt kjærlighet.

 

I fall
into the great divide
another night
in the valley of words
the tale unspoken
the chains unbroken
is now my only world

B-siden åpner med tittelsporet, en låt a-ha ville ha fått en #1-hit med i 1987, om de hadde gjort den. Sammenligningen med vår største musikalske eksport-vare er på sin plass, med alle elektroniske innsmett, Stians bruk av stemmen, den lekre koringen til Tone, overgangene som styres av John Eiriks stødige beats, og ikke minst selve melodien. Dette er låten som bør a-listes av alle radiokanaler, og gjøre Elias Jung til et band som bookes til festivaler rundt om på kula vår. Der låten skiller seg fra Harket & co er på det lyriske plan. Der a-ha kunne være svulstige og til tider platte, utviser Stian stor lyrisk klasse. Kanskje ikke så merkelig tatt i betraktning at Stian i dag er i førtiårene, mens "Take On Me" ble skrevet av karer tidlig i tjueårene? "The Great Divide" tar for seg livets viktige skiller, øyeblikk som åpner øyene våre, stunder som får oss til å filosofere og fatte viktige beslutninger. Et av disse øyeblikk har selvsagt med brudd å gjøre. Brudd som fører til nye muligheter. Og tiden mellom disse ytterpunktene. Stor poesi er det åkke som.

Jeg digger måten Stian og Ariel har produsert albumet, og et av mestertrekkene er at starten og slutten på "The Great Divide" er det samme temaet, og at dette går sømløst over i killeren på albumet, "Who Do You Think You Are", albumets mest rocka øyeblikk. Stian er en popmester med klare heartland-tendenser, men kan sin rock. Sammen med gitarkamerat Håvard Stangnes gjør de denne rakkeren til et aldri så lite gitarangrep. Stangnes var tiltenkt en langt større rolle på albumet, men en skade i hånda satte en stopper for det. "Who Do You Think You Are" er et strålende eksempel på hva vi kunne ha fått mer av, tror jeg. Uansett, det er ikke bare gitarene som angriper oss her. De fleste av tekstene til Stian er av det tankefulle, personlige og introverte slaget, men her tar han et aldri så lite oppgjør med folk som fortjener det. Om det er en eks eller bare mennesker generelt skal jeg ikke mene så mye om; det som er sikkert er at han blir veldig personlig og direkte, nærmest alterert. Det hører man sjelden fra Stian, men så er da dette en sjeldent bra låt óg, da.

B-siden avrundes med balladen "Ship of Fools", med Stian, John Eirik, Ariel og Tone i det ettertenksomme og bedagelige hjørnet. Melodien kjæles ut av tangentene, Stian tar på seg sin veneste stemme, Tone korer engleaktig, og John Eirik og Ariel gynger ut den behageligste takta du kan tenke deg. Stian putter på litt gitarkrydder der det passer seg, og jeg ser lett for meg at dette er låten Elias Jung vil avslutte konsertene sine med. I hvert fall konsertene der stemninga er av det rolige og kosete slaget. Igjen ser Stian innover, i seg selv. Lengtende etter de nære ting i livet, de tingene vi tar for gitt, som det å se en ny soloppgang, eller en himmel som blir skyfri etter en grå dag. Så tar jeg meg merkelig nok i å få et slags behov for å høre Paal Flaata synge denne sangen, sannsynligvis fordi Stian synger like bra som sjefsstemmen fra Skien.

Come wake me with the soft
morning rain
Gently falling on my face
I'll make you more mystical
than the moon
we'll be lovers in a maze

Det er få, om noen, i Nord-Norge som er en bedre crooner enn Stian Høyer Grønbech. Når han får stemmebåndene til å vibrere og herje fra de mørkeste til de høyeste toner, mens han hyller damene. På "Caught In the Game" åpner han som en ung Lou Reed, før han ender opp som en vital Richard Hawley, og innimellom får han meg til å tenke på alt fra Elvis Presley, hans gode venn Tor Thomassen, Dag Vagle og Stuart Staples (Tindersticks). Men mest av alt er dette nok et bevis på at vi i Stian har en utrolig dyktig vokalist, en vokalist som burde treffe langt bredere enn blant musikkinteresserte på Tromsøya og fastlandet rundt. Dette er musikk som garantert vil imponere enhver musikkinteressert som setter pris på en god melodi og en fin stemme. "Caught In the Game" kan fungere som en inngangsport til de uinnvidde av dere. 

C-siden fortsetter med nok en rolig, behagelig melodi, mer pianodreven musikk, og ikke minst, Stian som synger på mesterlig vis. "Whispering Tree" er så nærme en sakral låt vi kommer oppe i det høye nord. The Great Divide gis ut Stians egen label, Higher North Records, et navn som ikke bare spiller på hans mellomnavn, men selvsagt óg hinter til at dette er musikk skapt langt fanden oppe i nord, langt forbi Polarsirkelen. Den Tromsø-bosatte lofotingen er bevisst sin tilhørighet, selv om det ikke låter sånn når han kliner til med gospel som her. Orgelet kunne like gjerne vært spilt inn i ei landsens kirke i Mississippi, og Ariel og John Eirik driver på som om de var Jerry Scheff og Ron Tutt. Stian er Elvis Presley, James Burton og Larry Muhoberac i en og samme person, mens Tone er både Mary og Ginger Holladay. 

Spotify-utgaven av The Great Divide avrundes med instrumentalen "The Moon", en deilig sak hvor Stian får rom for eksperimentering med tangenter, strenger og programmering. Låten toucher innom prog, og selvsagt får Stian også det til å låte fett og fint. En virkelig fin avrunding av albumet, men om du vil ha en enda finere avrunding på The Great Divide så går du til anskaffelse av vinylen. Da får du altså med deg side D, fire låter som aldri vil finne veien til strømmetjenester, men være eksklusivt for deg som eier av denne fine LPen.

always on the run
day night night and day
inside inside out
you're the
rollercoaster sun

"Rollercoaster Sun" er låten som egentlig er altfor bra til å ikke være med på albumet, men skal det være eksklusivt å være eier av LPen så er det jo en strålende måte å sørge for det. Det vil dessuten føles feil å komme tett innpå livet til denne låten her, men låter som begynner med bølger som treffer ei strand, og følges opp med vakkert pianospill og en inderlig Stian som synger om ei viktig dame, dama som sannsynligvis korer behagelig i bakgrunnen, ja, slike låter bør man få med seg.

I tillegg bys det på en veldig annerledes versjon av "Walk With Me", en såkalt demoversjon. Nå er jeg fortsatt i tenkeboksen når det kommer til hvilken av de to versjonene jeg liker best, og det i seg selv bør være god nok grunn til å prøve og få tak i det fysiske formatet av The Great Divide. De to siste låtene er mer for lydkollasj å regne. Det betyr ikke at "Sky Passage I" og "Sky Passage II" ikke er viktige, for det er de for å få et totalt innblikk i hva Stian har drevet på med de siste par-tre årene. På samme måte som "Midtown" og "Bride of Rain Dogs" måtte bli en del av Tom Waits sitt mesterverk Rain Dogs. Store ord, tenker du, men The Great Divide er pinadø et stort verk signert Stian Grønbech og hans Elias Jung.

Dette er albumet du bør koste på deg om du bare har et snev av interesse for musikken som kategoriseres som "heartland rock". Eller, når jeg tenker meg om; dette er det norske albumet du bør sjekke ut i år. Punktum.