Waldemars Fjerde

Mercy har på alle vis blitt et album som er så tett på musikeren Waldemar som det er mulig å komme, uten å være på en helkveld med ham, ved bardisken i en liten, intim bar. Låtene fremføres med hans særegne og vakre stemme, en gitar, og fela til hans nye samarbeidspartner Michael Barrett Donovan. Men det er ikke bare lydbildet som er nakent. Cover-kunsten er ei enkel, og stilig, tegning gjort av Kristian Hammerstad, denne dyktige illustratøren som bl.a. har gjort tegneserier og lagd illustrasjoner for The New Yorker, The New York Times og A-Magasinet. Designet som Levi Bergqvist står bak er av det kliniske og enkle slaget, utført i hvitt og blått. I tillegg er det minimalt med informasjon på coveret, og da uten at tekstene følger med. 

Waldemars forrige album, Love (2020), var et deilig rockealbum med masse gitarer og tidvis overdådige arrangementer. Det samme kan trygt sies om livealbumet At the Opera som ble sluppet tidligere i år. At Torgeir ikke ønsker å gå seg fast i ramma er tydelig med Mercy, og jobben han, Barrett Donovan og Anders Møller har gjort i studio minner i så måte om jobben Bob Dylan gjorde med Good As I Been To You (1992). Her er det melodien som står i fokus, og de lyriske meldingene skal ikke forstyrres av instrumenteringen. Mercy har blitt den litt stillferdige og noe blyge lillebroren til Love, lillebroren som det er umulig å ikke like.

Selv om jeg ikke aner noe om forholdene i studio så er det mye som tyder på at Waldemar har hatt med seg låtene, de har blitt knadd sammen med Donovan, og så har Møller gitt de to herrene all verdens albuerom, pusterom og spillerom. Han har rett og slett trykket "play", og så har opptakeren rullet. Her er det den nedstrippa melodien som står i sentrum, samtidig som det Torgeir har på hjertet føles spesielt viktig denne gang. Det er så mye luft i hver enkelt låt at jeg lett klarer å puste med karene på reisen gjennom Mercy. 

Jeg har rukket å diskutere Mercy med et par-tre karer som jeg vet kjenner godt til Torgeir og hans musikk, og det virker som om konsensus er at dette er bra saker, men noe ujevnt. Ujevnt som i at noen av låtene ikke holder kjent Waldemar-kvalitet. Jeg har derfor forsøkt med kritisk lytting, men må bare innrømme at jeg ikke hører denne ujevnheten. En bra syretest er å sette på skiva og se hvordan det går. Om jeg må lette på ræva og flytte på stiften, også kalt å hoppe over en låt, så er det ikke bra. Hvis jeg driver på og snur vinylen flere ganger, altså spille skiva mange ganger på rappen, så er det et tegn på at dette er fine saker. Jeg har bare reist meg opp fra stolen for å snu fra side A til side B, og så snudd fra side B til side A. Og gjentatt prosedyren. Med andre ord er jeg svært så fornøyd med alle de 45 minuttene og 42 sekundene Mercy varer.

Så er det selvsagt sånn at noen av låtene treffer meg sterkere enn andre, jeg finner meg favoritter, og en låt eller tre havner på mine spillelister. Det er bare det at jeg ikke finner noen åpenbare svakheter her, det er ingen låter jeg ikke lett kan spille fire-fem ganger på rappen uten å bli lei. Alt er fra bra til knakende flott. Et album som er helstøpt og føles som et konsept gjør meg alltid glad, og når åpningsmelodien på ei skive viser seg å være en av de sterkeste så tyder det på en artist med en plan. Og en plan har Waldemar tydeligvis hatt. En plan om å lage ei dritstilig skive.

Blant de låtene som har truffet meg hardest er som sagt åpningslåten, "Where to Throw My Shadow". Her snakker vi om en nydelig melodi som kunne vært på EPen som var mitt første møte med Waldemar, Take Me Home. Det var for 11-12 år siden, og misforstå meg rett - vi snakker om en artist som definitivt ikke har stått på stedet hvil, men utviklet seg stort som låtskriver og gitarist. Allikevel er det noe med nærheten og det tandre i "Where to Throw My Shadow" som sender tankene tilbake til Take Me Home. At det kun er Mannen og hans Gitar hjelper til med å sende meg i nostalgisk modus. Høst, fyr i ovnen, en god pris snus, en varm kopp te i nevene, og denne låten som sendes ut i stua - man kan bli salig av mindre. Og stort finere kan man ikke ha det. Vi bør være lykkelige som er velsignet med artister som Torgeir Waldemar.

En av låtene det har vært uenighet om er "Death Crept Upon Me", der jeg har tilhørt fløyen som synes dette er en innertier av en låt. Waldemar som plukker forsiktig på gitaren, og synger med sin "veneste" stemme, akkompagnert av det nærmest ulidelig vakre felespillet til Barret Donovan. En rett ut nydelig låt. Så digger oppramsinger i låter, det være seg byer, biler eller damer. At Waldemar ramser opp låter er direkte stilig. "Life On Mars", "Killing Me Softly", "Brothers In Arms", "Blood On the Dance Floor". Ja, så foreviges Sting ytterligere, noe som er både underlig og festlig. Dire Straits linken skjønner jeg langt mer av, da Torgeir er en stor fan av bandet og ikke minst Mark Knopfler. Men, for en låt!

Tredje favoritt fra Mercy er det som muligens er Waldemars fineste låt så langt, "For No Reason at All", en låt som gir meg ganske så heftige Townes-vibber. Felespillet til Mr. Barret Donovan er av det strålende slaget, og pynter opp en allerede vakker melodi. Et fellestrekk Waldemar har med Townes er at han er en vanvittig dyktig gitarist, noe jeg synes er temmelig underkommunisert i omtaler av musikken hans. I tillegg til at de begge har fokus på den lyriske formidlingen. Som Waldemar har i den fjerde favorittlåten min, avslutningslåten "Remedy Pt. II". Slektskapet til "Remedy" som avrunder det selvtitulerte debutalbumet er en detalj som ytterligere styrker mitt nostalgiske forhold til Mercy. Jeg finner sjeleroen, og høsten kan bare komme med alt den har å by på av mørke, regn og stormer. Det kommer til å gå så fint så, med Waldemar på stereoen.

Det som virkelig gjør dette albumet til et obligatorisk medlem i platesamlinga er at de låtene som ikke havnet på favorittlista mi er dritsterke de óg. Singelen "Traces of Lust, for eksempel, er albumets barskeste innslag, med et intenst felespill og en Waldemar som virkelig leverer vokalt. "Dover", som setter tonen for resten av albumet når den tar over stafettpinnen etter "Where to Throw My Shadow", nydelige "The Road to Evermore" hvor Barret Donovan overgår seg selv med vakre lyder ut av fela si, og "Vibration of Strings", som jeg umiddelbart la til i høstlista mi. Og da har jeg ikke nevnt "The Way You Make Me Feel", som er albumets mest streamede låt.

Mercy passer perfekt inn i Torgeir Waldemars glimrende katalog, og jeg gleder meg veldig til jeg får sett han på ei scene igjen. Med eller uten band i ryggen. Det blir enten nydelig eller steintøft. Begge deler er utmerket.