Apollon Records, Bergen

 

2.juli 2015 gjenoppstod Apollon Records, etter tretti år med stillhet. Utgangspunktet for å starte opp igjen var et behov for å gi ut musikk som de liker og brenner for. “De” er for meg Thomas Digervold og Robin Mortensen, fordi det er de som har ei responstid nær null hvis det er noe jeg lurer på, eller synes en artist de representerer er interessant. Av flere kule utgivelser og re-utgivelser i 2016 tenkte jeg at jeg skal ta for meg fire. En femte, Hafnir Games av William Hut, har jeg allerede omtalt.

Men, først. Jeg kjøper ganske mye vinyl. Veldig mye, vil enkelte si, men jeg vet at jeg er moderat sammenlignet med mange andre skruer jeg kjenner til. Det jeg imidlertid har merket meg er at norske utgivelser stort sett er finere enn de jeg kjøper av utenlandske artister. Faktisk så snakker vi ofte om klasseforskjell. Og, det verste av alt er at dette gjelder for mange av de norske plateselskapene, men akkurat i dag handler det om Apollon Records.

For det første så er norske artister generelt veldig opptatt av coverart, eller hvordan selve albumet ser ut. Mange bruker kjente kunstnere, bilder eller verk som betyr noe spesielt for dem, eller engasjerer dyktige folk som kan formidle det de ønsker ut til platekjøperne. Det er både kult og bra. Men, det som kanskje er viktigst for meg som platekjøper er at lyden og produksjonen er bra, samt at pressingen er såpass anstendig at den lett utkonkurrerer streametjenester, og her er det veldig mange flinke aktører i Norge. Det er nesten alltid vinyl av ypperste kvalitet, og i 180 grams-doser. Apollon Records er her blant de flinkeste i klassen. At de nærmest konsekvent legger ved en cd-kopi er nydelig, og fett for meg som spiller en god del musikk i bilen. Bor man i Torsken på Senja så varer en biltur aldri under en time, så det blir god tid til lytting. Det siste som er av stor betydning for meg, spesielt etter at jeg begynte med ukentlige omtaler, er informasjon på cover og innlegg. Apollon har skjønt at det er folk som er interessert i å vite hvilke studioer som er brukt, hvem som står for mastring, mixing og produksjon, og om det er noen som bør nevnes i forbindelse med coverart. Og, ikke minst, tekstene er printet på innercovrene. Det er alltid et gedigent pluss i mi bok.

Så, her er noen av de bunnsolide utgivelsene de har bak seg i 2016.

Savoy – Luckluster Me (EMI/Apollon Records 1997/2016)

Lackluster Me (1997) var det andre albumet til Savoy. EMI slapp det kun i Norge og Sverige, men til tross for det solgte Paul Waaktaar-Savoy (vokal, gitar, keyboard, progeammering), kona Laura (vokal, gitar) og trommis Frode Unneland nesten tjue tusen eksemplarer av det. Savoy var en trio, og til dette oppfølgingsalbumet hadde de hanket inn en del musikere, ikke minst bassist Greg Calvert og The Vertavo Quartet, som gir arrangementene det ekstra, lille løftet. Skiva ble til slutt mastret av orakelet Howie Weinberg (han har seriøst jobbet med alle musikere som er verdt å nevne, men jeg nøyer meg med å nevne at han gjorde jobben med Rain Dogs) i Sterling Sound, New York. Skiva var med andre ord i trygge hender, men de fikk allikevel aldri en hit på nivå med “Velvet” fra debuten Mary Is Coming. Om det var tilfeldigheter, dårlig timing eller et publikum som ikke var klar for Waaktaar sin pop lenger skal jeg ikke spekulere i, men selv med sterkere låter, bedre produksjon og et tightere band uteble suksessen han var blitt bortskjemt med fram til da. Synd er det, fordi låter som “I Still Cry”, “Rain” og “Foreign Film” viser oss hvor viktig han var for låtene til a-Ha, mens han viser ei ny og rocka side med låter som “Butt Out” og “Unsound”. Her er det óg noen svært så “tidsriktige” låter, som “Hey Luchie”, “Lackluster Me” og “Sycamore Leaves”, låter som kan minne om det hhv Mazzy Star, Radiohead og Oasis holdt på med. Favorittlåten min på skiva er utvilsomt “You Should’ve Told Me”, som rett og slett er en knakende fin låt.
 
Evig Din For Alltid – Snakkes I Morgen 
Evig Din For Alltid er et bergensk superband som med Snakkes I Morgen slipper sin fjerde fullengder. At jeg ikke har fått med meg bandet før nå sier litt om at jeg ikke har fulgt veldig godt med i timen tidligere. Men, nå vet jeg at Frank Hammersland (bass og vokal, kjent fra Popgo Pops), Per Arne “Piddi” Fjeldstad (gitar og vokal, kjent fra Pompel & The Pilts), Petter Folkedal (gitar, tangenter og vokal, også kjent som selveste Sergeant Petter) og Frode Unneland (trommer og vokal, spilt i bl.a. Chocolate Overdose, Pompel & The Pilts og Savoy) utgjør denne svært så rutinerte rockekvartetten. Den selvtitulerte debuten kom i 2013, og det er mye som tyder på at de har gjort det til en årlig greie å gi ut et album, noe vi skal være glade for. Og, bare for å konstatere det med en gang; bandet er store 10cc-fans, så at de har fått coveridéen fra How Dare You (1976) bør ikke komme som en overraskelse. Kult er det, åkke som. Det kuleste med dette bandet, i tillegg til at de er dritdyktige musikere og tighte som fanden, er at de alle bidrar med låter og vokal, og dermed blir de aldri kjedelige og forutsigbare. Ja, så har de fornyet seg veldig denne gangen, med å fylle på med synther i alle kriker og kroker. Hammersland-låten “Finne Hjem” er albumets aller mest poppa øyeblikk, med et 80-tallssound som er mer 80-tall enn 80-tallet var, mens “Pedalen” (Fjeldstad) er umiskjennelig Pompel & The Pilts, bare med masse synther. En kul låt. Det er “Bakken E Bratt” óg, åpningssporet som Lille Stine (Norsk Tiger) bidrar med noen verselinjer på. Men, den feteste låten er i mine ører “Pur Lykke”. Låten er et Folkedal-komposisjon, og det er synd og skam at denne låten ikke spilles mer på radio. Låten om tiden som flyr er så dritstilig arrangert som den skal være, med elegant koring og fett komp. Det er skikkelig lurt å sjekke ut denne skiva om du er ute etter nynnbar poprock.
 
Festplassen – Kommer Ned
Bilderesultat for festplassen kommer nedFestplassen er et indieband som setter pris på synther og rock som skurrer deilig. De platedebuterer med Kommer Ned, og med en debut som dette så må det bare bli oppfølgingsalbum. Bandet frontes av vokalist Halldis Blom Madsen, og backes strålende på sangfronten av koristene Viggo Krüger (gitar) og Roar Ruus Finsås (bass). Finsås på sin side knaller til med de lekreste popkomp sammen med trommis Martin Smith-Sivertsen (visstnok tidligere byrådsleder, så det er jo stilig at han har fått seg en skikkelig kul jobb nå). Sistemann i bandet, Tor Harald Rødseth, er muligens den viktigste med tanke på soundet. Hans keyboards setter virkelig preg på albumet. Bergenserne er definitivt ikke i businessen for å lage indie-deppemusikk, men har tvert imot smelt til med en liten fest av et album. Bandnavnet er helt klart ikke tilfeldig. Og, bare for å fortelle deg at dette er ei skive du lett kan ta med deg på din neste romjulsfest; sjekk ut “Vent” – liker du ikke det du hører, tror du ikke at vennene dine setter pris på pop som dette, så skal du bare prioritere julefesten med dine onkler og tanter der Dizzie Tunes eier stereoen. “Kommunikasjonssvikt” er en passe aggressiv sak som jeg vet ville ha endt opp som en av årets mest spilte låter om ikke skiva kom så sent i høst. Bandet kan så definitivt sin rock’n’roll. Allikevel er jeg crazy nok til å mene at den semi-funky og nedtonede avslutningslåten “Lyden Av Musikk” er albumets høydepunkt. En slags skrudd mix av The Cure, High Llamas og XTC funker usedvanlig godt, og førte til en akutt avhengighet her på Senja. Gjør deg en tjeneste – prøv Festplassen. Er tilgjengelig i Spotify og Tidal. Og så er det ikke dumt å bestille denne skiva. Vinylen låter ekstremt bra.
 
Junk Machine – Inner Child Labour
Bilderesultat for junk machine inner child labourJunk Machine er virkelig snus for undertegnede (ja, snus er livsviktig, og noe jeg har puttet under leppa siden august 1980, så det er virkelig et fyndord i denne sammenhengen), og skiva som strengt tatt skulle ha vært høyt oppe på min årsliste. Årsaken til at den uteble er ene og alene at skiva ble sluppet sent (Spotify 4.november), og ikke var i hus før rett før jula satte skikkelig inn. Nå har jeg brukt siste del av adventstiden, samt romjula, til å virkelig lytte til Inner Child Labour, og det kan jeg bare si – her har Apollon og Bergen et råmateriale av et band som kan nå hur langt som helst. Bandet består av Daniel Thornhill, Jonas Skarmark og Kristoffer van der Pas, og det er åpenbart at det er gitarist og vokalist Thornhill som styrer mye av greia her. Når det er sagt så lirer Skatmark og van der Pas av seg så mye fett på kompsiden at de er helt essensielle for sluttproduktet. Liker du nyere greier som Unknown Mortal Orchestra eller Morgan Delt, så er du i faresonen med tanke på å ende opp med å bestille denne skiva, og skulle du være en sucker for 70-tallets glamrock, så kjøper du skiva. Garantert, for dette er norsk glamrock på sitt beste. Fete riff, funky komp, og høy Marc Bolan-faktor på vokalen kamuflerer på ingen måte at de kan sin T.Rex, Flamin’ Groovies og Sweet. Jeg kan ikke si at jeg hører noen svakheter her, men styrken er definitivt A-siden, som er proppa full av gull. Jeg tror at jeg rett og slett anbefaler deg å lytte til den i sin helhet. Men, skulle du ha behov for et tips om hvilken låt du bør sjekke ut først, så er ikke “Dionysus” den kjipeste låten å starte med. Småseig, deilig rytmisk, og rett og slett en låt du ønsker å høre flere ganger straks den er ferdig. Her snakker vi virkelig om et band jeg gleder meg til å se live. Og til fortsettelsen.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert