Bergensk Hverdagspsykedelia

Junivers – Turen Hjem (Voices of Wonder)

Junivers er nok et spillernytt bekjentskap for oss i The Wilhelmsens. Vi snakker altså om en aldri så liten bergensk gjeng som styres stødig av Joakim Jensen, og som teller hele sju medlemmer. Nå spiller ikke alle sju på alle låtene, så jeg vil anta at dette fungerer som et lite kollektiv, og at typene det gjelder bidrar etter behov. Det de har styrt med av musikalske krumspring har resultert i tre singler i løpet av 2017, og nå altså et album som ble sluppet 20.oktober. Selv har jeg hatt vinylen i hus i tre uker, og denne tjyvlytten har vært av det særdeles trivelige slaget. Luftige melodier, underfundige tekster og dette stilige bergenske soundet som på umiskjennelig vis gir meg en godfølelse i kropp og sjel.

Jensen har skrevet alt av melodier og tekster, og spiller i tillegg gitar. Når han så står for de vokale prestasjonene er det ikke veldig vågalt av meg å anta at han er bandets ubestridte sjef. Med seg har han gitarist og bassist Anders Bjelland, som foreløpig er bedre kjent som tangentsjef i Electric Eye. Han bidro i tillegg på Soft Rides deilige sommerskive Burgundy, som ble sluppet tidligere i år. Trommis er Jens Erik Aasmundseth, mens Leif Herland spiller bass i tillegg til Bjelland. Junivers har to keyboardister i sine rekker, Jonas Nielsen og Jens Kristian Rimau, og kan til og med skryte på seg en fiolinist, Tormod Kleiveland.

Turen Hjem er produsert av bandet selv (jeg vil anta at de tyngste takene er tatt av Jensen, i og med at han har lang fartstid som lydtekniker), og spilt inn i Broen og Tune Park. Miksingen er gjort av Bjelland, mens Iver Sandøy har stått for mastringen i Solslottet Studio. Coveret er av sorten som umiddelbart skaper ei stemning som sender oss til hansabyen på vestlandet, og består av illustrasjoner skapt av Andreas Jensen. Det grafiske designet er Kevin Gan Yuens verk, og skaper denne psykedeliastemningen bandet har i bunnen før jeg i det hele tatt har plassert stiften på første rille. 

Turen Hjem åpner med “Tur i Parken”, en drømmeaktig melodi som kan minne om alt fra Pink Floyd (mye pga koringen) og Wooden Shjips. Ekko på gitaren, heftig bruk av symbaler, en vokal som bare flyter med, og instrumentalpartier puttet inn mellom alle versene. I det hele tatt er det en meget behagelig og fin låt som åpner ballet, men om vi går Jensen etter i sømmene her så skjønner vi at det ikke er bare jubel og kos han vil ha ut. Løgn, uærlighet og svik er det underliggende tema, og det skulle ikke forundre meg om det er ei spesiell dame han har i tankene. En fin-fin åpning på skiva, og det skal bare bli bedre.

De har kommet for å ta fra oss alt vi har
Denne mannen bar tar og han tar
Men vi skal holde sammen når det e kaldt
For vi bryr oss ikkje om vi må ofre alt

“Inkasso” var den andre singelen som ble sluppet fra albumet, og er en av de sterkeste låtene Jensen har tatt med her. Vi kastes rett inn i elendigheten, etter at pengene har tatt slutt og strømmen er kuttet. At drømmen virker å være nærmere, at barrierer måtte brytes, gir rom for tolkninger her. Snakker vi om prostitusjon når han synger om å ofre alt, eller er det andre kriminelle handlinger? Melodien er vakker, tander og drømmeaktig, og det er ikke fritt for at jeg innbiller meg at Jensen har lyttet en del til Stephen McBeans produksjoner. Stemningen i låten er veldig lik den Pink Mountaintops, og Jensen har noen av de samme kvalitetene i stemmen som McBean. Nå er det jo vesens forskjeller på bergensdialekt og kanadisk, men på “Ta Det Helt Med Ro” er det igjen McBean som presser på som referanse. Black Mountain på sitt mest neddempede kunne kjøre på med låter som dette, og da skjønner alle at vi fortsetter i det psykedeliske terrenget. Samtidig får jeg en sterk følelse av at bandet kan sin The Brian Jonestown Massacre, spesielt den mest poppa delen av San Francisco-bandets katalog. 

“Denne Dagen” er låten som burde bli en seriøs hit i løpet av høsten og vinteren. Her er det full pupp, fuzz og gladpop av sorten jeg virkelig setter pris på. Teenage Fanclub og The Lemonheads er naturlige referanser, det dures på med lette melodilinjer, og Jensen tar fram sin veneste stemme. Budskapet om at det bare blir mye bedre, og sånn skal det fortsette i mange, mange år, er herlig positivt og naivt, som gladpop skal være på sitt beste. En energibombe som gikk rett hjem her på Senja. A-siden rundes av med “I Drømmeland”, og tempo skrus ned mange knepp. En dronete melodi, passe skakk, og duren blir til moll. Været nevnes titt og ofte, noe jeg skjønner om Bergen er base, og i denne fortellingen skinner sola og det er varmt i lufta. Som låttittelen antyder må det nesten være drømmeland, når det de opplever mellom de sju fjell stort sett er nedbørsrekorder i fleng. 

Og om du trenger en venn
Har du noe ekstra spenn
Til overs til en fattig fyr
Som e helt på styr
Og bare prøver å søke litt ly
I en grå og regnfull by

B-siden åpner i samme gate med “Se Deg For”, en mollstemt låt om en sliten fyr det tydeligvis ikke går så bra med. Oppfordringen om å se seg for har ikke blitt tatt til etterretning, men sånn går det ofte med de som ikke forstår, uansett hvilket aspekt i livet vi prater om. Igjen er det dette drømmeaktige soundet, tangentene regjerer når gitarene slipper dem til, og det hele drives fram av et seigt riff, feletraktering som kan minne om det Warren Ellis gjør sammen med Nick Cave, og Jensens mest dystopiske stemme. “Den Gang Du Var Ung” ble sluppet som første singel tidligere i år, og er naturlig nok den mest avspilte låten i Spotify. At de valgte denne låten som albumets representant er ikke vanskelig å forstå. En passe sprelsk og poppa melodi, og en tekst som er sterk som krutt. Det handler om nostalgi, av den sorten folk er utstyrt med når ting har gått ad undas. Igjen gjør Jensen smarte saker, med fin-fin koring og lekkert pianospill, noe som skaper den samme stemningen bysbarna i Hvitmalt Gjerde og Hjerteslag har blitt kjente for. Bergenspop er pinadø ikke dum. Den siste singelen Junivers slapp var “Vi Er Mange Som Kan Følge Deg Hjem”, en fin-fin pop-rakker en kar som Evan Dando kunne ha komponert og skrevet på tampen av 90-tallet. Jensen synger om å leve i nuet, og gjør seg igjen til talsmann for de hverdagslige problemene mange finner vanskelig.

Etter turen skal vi hjem
Etter turen skal vi hjem
Etter turen skal vi hjem
Så skal vi ut igjen

Turen Hjem avrundes med “Etter Turen”, og her er Junivers på sitt mest psykedeliske. Synthene herjer, boksene kobles til gitarene, og Jensen messer ut sine monotone og repetetive meldinger som ikke er til å misforstå. Livet er en evig runddans, og ikke alltid like festlig. Som i åpningssporet gir koringen meg assosiasjoner til Pink Floyd, men det er allikevel Oslo-/Bergens-bandet Dig Deeper som for meg er den beste referansen. En suggerende melodi som virker avslappende men på samme tid får oppmerksomheten min straks den starter. Det gis rom til en hel del av medmusikantene, og det hele får et jam-aktig preg som kler bandet godt. En strøken måte å avslutte debutplata på.

Det skjer alvorlig mye spennende på pop- og rockfronten i Bergen for tiden, og Junivers er så definitivt en del av dette. Turen Hjem har så langt jeg har registrert ikke blitt omtalt av media eller andre blogger, og det synes jeg er både snålt og litt trist. Nå kommer det vanvittig mye kul norsk musikk ut for tiden, og jeg skjønner at en av de uheldige effektene ved dette er at en god del forbigås i stillhet. Når det er sagt så bør alle som setter pris på den gode melodien, som liker pop med solide doser psykedelia, og som synes det skjer mye spennende i Bergen for tiden, sjekke ut dette albumet. Det er rett og slett dagens stalltips. Vel blåst, Junivers!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert