Death Roll – Rolling With Death (Death Roll)

Death Roll

Gitaristen Thomas Høgda har flere jern i ilden, og er snart plateaktuell med bandet Il Brutto, en gjeng fra Årnes som spiller americana ispedd store doser rockabilly og ørkenrock, og som jeg og brodern skal bryte håndbak om retten til å omtale. Vi kan røpe så mye som at The Wilhelmsens-vennen Erik Lukashaugen er involvert på et vis, og at alle som liker Helldorado vil bli begeistret når de hører skiva. Dette gleder vi oss veldig til. Men nå i dag er det hans andre band, Death Roll, som skal under lupen, og da snakker vi om herlig, kjapp, beinhard og passe brutal boogierock. Eller, boogierock blir en litt spinkel sjangerplassering, for her er det snakk om karer som MÅ ha hørt store doser Motörhead, Iron Maiden og Soundgarden. Og de har hørt på disse legendariske bandene med de rette ørene, for her har de snappet opp det kuleste med dem.

Det er ikke det enkleste i verden å finne informasjon om Death Roll, men nevnte Høgda spiller da naturligvis gitar, mens vokalisten heter Tore Sørum. Kompet hamres og bankes ut av bassist Morten Krogh Hagen og trommis Emil Kjærnli, og det kompes hardt og tight på alt de foretar seg. Og dette er virkelig en DIY-gjeng. De gjør absolutt alt selv, og har en visjon om å lure til seg alle 40-åringer i “Harry-beltet”, en etter en, med sin aggressive og feite rock. Mao, de satser på masse spillejobber i Østfold og Hedmark.

Skiva de har ute er egentlig ikke ei skive, siden den kun er tilgjengelig i Tidal og på Spotify, men her har de altså vært i studio og spilt inn åtte låter, og kalt samlingen Rolling With Death. Nå har jeg stor tro på at de vil kunne selge minst 300 skiver på sine konserter, lett, og jeg håper virkelig at de tar seg råd til å presse ut noe vinyl, for dette kan fort bli et album mange som liker rocken sin hard vil sette pris på. De skal dessuten i studio i løpet av de nærmeste par månedene for å spille inn seks nye låter, så om dette er noe for deg så er det bare å følge med her inne, for The Wilhelmsens vil definitivt sjekke ut hvor langt de har kommet da.

“Heartattack Man” er åpningssporet som fra startblokka hamrer et blytungt komp inn i skallene våre, mens Høgda ligger kledelig i bakgrunnen og overlater scena til vokalist Sørum. Vi snakker her om en vokalist som tar sin plass, og det på fineste vis. Her har vi vår egen Lemmy, en totning som høres barskere ut enn det meste her til lands, og som virkelig jobber seg gjennom låtene. På “Deal Gone Wrong” får Høgda herje greit med både riffinga og soloen, mens bassist Morten viser at han kjenner til hele halsen på bassen sin. Guttene koser seg definitivt i studio, og får de dette ut live så er det mange festivaler som bør kjenne sin besøkelsestid.

“Oh Pain” er mer godsaker i Motörhead-land, med et tungt riff, et enkelt iørefallende refreng, og denne gitaren til Høgda som bare kjæler melodilinjene inn i hodene våre, mens riffene er plassert lenger fram i lydbildet. Tøffe saker, og det eneste jeg savner er at karene hjelper Sørum med litt koring. Kjærnli hamrer for øvrig som en helt på denne låten. Det som kunne ha blitt sistesporet på side A på vinylen er en kul hybridsak, der de mikser et Maiden-aktig riff med et tungt Motörhead-komp på “Old El Camino”. En dritstilig låt som vil gjøre seg på de fleste vorspiel som involverer rocka folk.

“Sweet As Fire” er albumets mest lekne låt, og låten der Høgda får litt friere tøyler. Her mikser de sologitaren langt fram i lydbildet, mens riffene ligger som pynt i bakgrunnen. Igjen hamres det tungt, og det er litt Bonham-takter over trommeriene. Det slår meg igjen, for n’te gang i 2016, at vi har jævlig mye kul rock’n’roll her til lands som bortimot ingen kjenner til. Bridgen etter 2:40 er det litt nyere takter over, og plutselig minner de meg litt om Soundgarden. Og det er ikke feil i mitt hode. Sørum er så definitivt en kraftfull vokalist, og har nok hørt sin dose Chris Cornell. Et av høydepunktene på skiva er “Death Roll Boogie”, en feit, stilig og dritkul boogie hvor karene virkelig slipper seg løs. Instrumentaler har ofte den effekten på karene med instrumenter i nevnene. At bass-soloen varer i fire sekunder og trommesoloen i seks, er tøft som faen, og drivet i låten gjør at den hadde gjort seg i enhver film som involverer en biljakt.

“Desert Rising” er låten de burde sende til alle radiokanaler som spiller hardrock, både hjemlige og i det store utland. Her snakker vi om seige greier, nesten i stonerterrenget. Det aner meg at karene har sjekket ut band som Kyuss godt, og blitt inspirert. Taktskiftet etter tre minutter er blodfett, med vill riffing, doble basstrommer, og en bassist som jobber ræva av seg. Sistesporet, “Shapeshifter”, er mer tung boogierock, og mer av sorten som sender tankene i retning Motörhead. Sørum er definitivt en av grunnene til det, men det tunge kompet som mer eller mindre var Lemmy & co sitt varemerke er på plass her òg. 

Band som Death Roll (ikke i ett ord, som de skriver det på Spotify), er en av hovedgrunnene til at jeg og brodern synes det er superfestlig å skrive omtaler av norske band. Totalt ukjente for de fleste utenom den nærmeste vennekretsen, dritkule som fy, og band vi virkelig håper skal nå ut til et større publikum. 

Vel blåst, karer. Vi gleder oss til fortsettelsen!

5

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert