Full fart i fjøset

Lørdag 20.mai bød Moen Kulturlåve på en konsertopplevelse utenom det vanlige. Moen ligger i området som kalles Olsborg i Målselv kommune, og er et kjent nok sted for alle de som har avtjent verneplikten sin i Indre Troms. Her har altså Sverre Hågbo fjernet alt som minner om fjøsdrivt, revet vekk båser for kyr, og bygd ei scene og satt opp en slags tribune langs langveggene. Alt for å kunne tilby musikere et sted å spille i et område som ellers er sørgelig fritt for uteplasser og steder folk kan nyte en god konsert. Moen er Henrik Sandnes sin hjemmebane, denne herlige frontmannen i Senjahopen, og når han kommer hjem snus bygda på hode. Kulturlåven vet at om noen kan skape godstemning så er det Sandnes og hans kumpaner. Allikevel, at gjengen som sørger for kule happenings i Indre Troms hadde guts nok til å booke to tromsøband som driver med helt andre saker enn Senjahopen overrasket undertegnede på alle mulige positive måter, og sørget for at de har fått en ny blodfan av konseptet her på yttersia Senja.

De to bandene det er snakk om er selvsagt The Wilhelmsens-favorittene Rumblin’ Retards og Sunshine Reverberation. Sistnevnte har jeg sett en rekke ganger det siste året, og har til og med booket dem til en rock’n’roll-seanse som skal være i Gryllefjord siste helga i juli. Jeg er med andre ord stor fan av kvartetten som albumdebuterte tidligere i år. Rumblin’ Retards er et ellevilt punk-/hardcoreband som har holdt på i en årrekke, men som vel egentlig ikke har gjort så fryktelig mye mer enn å framstå som et kollektiv bestående av rocka folk, skifte ut bandmedlemmer, ikke holde konserter jevnt og trutt, og bruke overjordisk lang tid på å gi ut musikk. De er med andre ord en gjeng med punkere som virkelig lever ut rockemytene. At de var det bandet her i landet jeg i lang tid har hatt mest lyst til å se live hører med til historien, for det har nemlig aldri klaffet sånn at det har skjedd tidligere. Når jeg i dag sitter litt lykkeligere hjemme i Torsken enn jeg var før helga takker jeg kvintetten i Rumblin’ Retards for, og ikke minst den herlige gjengen som styrer Moen Kulturlåve.

Siden det er omlag 120 kilometer fra kåken min til låven, jeg er bosatt et sted der kollektive transportmiddel er et fremmedord, og vi var flere fra området som ville på konsert, så meldte jeg meg frivillig som sjåfør. Jeg har liksom berget min part øl denne vinteren og våren, og følte dessuten for å være edru siden Kulturlåven elskverdig nok hadde plassert meg på gjestelista som en slags skribent. Lars Torbjørn, mannen bak Leirvaag Musikkfest, og karen som tar de kule bildene for The Wilhelmsens når det skjer noe på rockefronten her i regionen, Øyvind Aronsen (alle bilder i omtalen), var med i bilen, sammen med kona hans. På Moen møtte vi Simen, som altså har blitt involvert i bloggen vår, hans kompis Alexander, og et par rockinteresserte til, som begge tar kule bilder når de er på konserter rundt om i fylket. Dan møtte jeg for første gang, mens Rune driver senjakultur.no og begynner å bli en gammel kjenning. Sjekk ut hans bilder fra konsertene.

Vi hadde snappet opp at det var dårlig med parkeringsplasser på Moen, pga at vinteren ikke har sluppet helt taket her nord ennå, og jordet som normalt er p-plass var i elendig forfatning. Med andre ord var vi tidlig ute, omtrent kl.1945, med konsertstart kl.2100. I tillegg gikk det rykter om at fjøset var uisolert, og at det fort kunne bli bikkjekaldt der, så vi hyret oss med gensere og godt skotøy. Det var et aldri så lite genitrekk, for det var alt annet enn varmt der inne. Dørene åpnet kl.2000, men det var ikke noe større poeng i å gå inn, siden det var fem grader der, det samme som utetemperaturen. Men, etterhvert lurte vi oss inn, og synet som møtte oss var rett og slett kult. En ribbet låve, ei fet scene, en liten bar plassert bakerst i lokalet, noen bord med stoler for de slitne som vil prate, og merch-utsalg med bandenes skjorter og skiver. Benker i grovt tømmer var bygd opp i fire etasjer på langveggene, og sørget for at alle de 400 som etterhvert var innenfor dørene hadde meget bra utsikt til bandene på scena. Jeg tror pinadø at lokalene er på topp 10-lista over de kuleste lokalene jeg har vært i. Igjen, hatten av for Hågbo & venner!

Sunshine Reverberation var første band ut, og Karl Erik åpnet seansen med et “Hei! Vi er Sunshine Reverberation fra Senja!”. Artig nok, siden ingen er fra Senja, og sannsynligvis en aldri så liten vits på Folkebladet sin regning, i og med at de klarte å skrive at bandet er et Senja-band. Nok om det. De kjørte på med “Rainbow Eyes” som første låt, som seg hør og bør siden låten åpner det lekre albumet de slapp i april. Som sagt så var det iskaldt i låven, og låten bar preg av at karene ikke var varme. Trommis Roger påpekte etter konserten at det tok et par låter å komme skikkelig i gang, men jeg tror jeg halverer dette med å si en låt, for allerede på andrelåten, Japanese Death Cult”, satt alt som et skudd. Jeg tror pinadø at jeg der og da fikk en ny favorittlåt med bandet, for fy fanden som de leverte. Trommis Roger må gjerne påstå at han var kald, men de overgangene han og bassist Jon Andre smelte til med var så tighte og tøffe at de bør ha fått hundre nye blodfans denne kvelden ene og alene pga dem. At en rekke kjenninger umiddelbart kom bort til meg etter låten og meldte fra om “Fy faen!”, “Dæven steike!” og “For et band!” er gode indikatorer på at noe bør skje med populariteten deres i Midt-Troms.

Karl Erik herjet som vanlig med sine solopartier og velkjente hyl innimellom, disse hylene som lett kan karakteriseres som bjeffing. De kler låtene utmerket, og at Karl Erik har øvd sine timer med seksstrengeren er det ikke mye tvil om. Allikevel, tight komp, favoritt-trommisen min, og en Karl Erik i storform; den som virkelig imponerte meg denne gang var “andrefiolinist” Erik Sigurd Pettersen. Hedmarkingen hadde denne kvelden fått en så fet lyd på gitaren sin at jeg kunne ha klart meg lenge med den alene. I tillegg til det så har han i løpet av et lite år blitt en mester til å bruke pedalene sine. Reverb (!), ekko og distortion ble servert i skjønn forening, og bruken av wah wah-pedalen stod til laud. Minst. At samspillet med Karl Erik nærmest er telepatisk hører med til opplevelsen, og alt tyder på at disse to karene har en utmerket kjemi. Det er aldri dumt i et band.

 

 

 

 

 

Avslutningen var av det seriøst solide slaget, med de to låtene jeg før denne kvelden holdt for å være de sterkeste i katalogen, singelen “Be A Baby” og “Leech Transportation”, og de ble spilt mange hakk fetere enn på slippfesten på Driv i april. At de var strøkne den gang bør fortelle alt om hvor bra Sunshine Reverberation var denne kvelden. De var knalltøffe på Leirvaag i fjor sommer, leverte glimrende under Buktafestivalen, var vanvittig kule da de varmet opp for The Mystery Lights på Revolver i Oslo, og gjorde sakene strålende på slippfesten tidligere i år, men det de gjorde på Moen Kulturlåve var rett og slett det beste jeg har hørt av dem, med eller uten varme i kroppene. Det er godt å vite at jeg skal se dem to ganger til før sommeren er omme.

Som sagt, Rumblin’ Retards var bandet jeg virkelig så fram til å endelig få se. Senjahopen har jeg sett en rekke ganger, og som dere skjønner så er jeg ikke ukjent med Sunshine Reverberation. Det første jeg fikk høre fra vokalist og sjef Edd Sivertsen var at trommis CC (Carl Christian Lein Størmer) ikke var med. Han befinner seg i Kina for øyeblikket, og hadde fått fri denne gang. Men, med seg hadde de originaltrommis Truls Norbye, og bedre erstatter kunne de ikke fått med seg. Ikke bare har han vært med på å skrive de fleste låtene de har på repertoaret, han er i tillegg en djevelsk dyktig trommeslager, så jeg fryktet overhode ikke for opplevelsen vi stod og trippet og ventet på. Litt over kl.2200 gikk trommis Truls, gitaristene Mads Ystmark og Lars Dalheim, samt den absurd energiske bassisten Magnus Sandnes opp på scena. Etter litt jåss akkompagnert av låten “Har Du Fyr” med Hekla Stålstrenga (linken til Rumblin’ Retards kan dere få lov til å spekulere rundt), sparket de i gang med en av de feteste introene jeg har hørt på år og dag. Favorittlåten min fra det lenge etterlengtede debutalbumet (ble sluppet rett før jul), “Surfin’ Altamont”, dundret ut i lokalet, og jeg ble gira øyeblikkelig. Det giret klarte bandet å holde meg i den neste timen, og egentlig hadde det holdt med tre saftige gloser for å beskrive det som skjedde mellom klokka ti og elleve denne lørdagskvelden: Dæven Steiki Helvete!

Vi snakker om hardcore ørkenpønk, spilleglede av en annen verden, og den tøffeste instrumentalen jeg hørte i 2016. Eller, den tøffeste instrumentalen jeg har hørt på 2000-tallet. At den var kulere live enn på skiva sier sitt. De kunne ha gått av scena etter låten, og jeg hadde likevel kastet en 6’er på terningen. At Edd stod ved siden av meg og drakk øl og ikke hadde bidratt, sier sitt, for straks denne elleville og fin-fine frontmannen spratt opp på scena, tok det enda mer av. Edd er en rolig fyr når du møter ham på Blårock, der han pusher øl, sprit og burgere, og en kar jeg har oppfattet som en oppegående og velformulert kar. Men, det er bare når han holdes unna ei scene. Straks han har en mikrofon i nevene transformeres han til en av landets villeste rockere. Han spytter, freser øl, hopper på folk, spretter opp og ned av scena, og brøler seg gjennom låtene som en besatt. Og, best av alt; ingenting av dette virker påtatt og falskt. Det er ekte vare fra en ekte rocker. Herrefred, for et band!

Som om det ikke er nok med Edd så kan Rumblin’ Retards by på en villmann til. Gitarist Mads spiller i Heave Blood & Die, og var med å starte The Wolves, men har såvidt rukket å bli 20. Det han styrte med denne kvelden ville selv godt trente idrettsutøvere ha slitt med å henge med på. Han var høyt og lavt, spran over scena, hoppet ut på gulvet, spratt opp og ned langs benkene, og hengte nesten i takbjelkene, hele tiden mens han hadde full kontroll på riffene. At han i tillegg er en knalltøff posør enhver luftgitarist kan misunne gjorde bare opplevelsen fire knepp kulere. Sammen med Lars torpederte de oss med en vegg av riff, licks og kjappe soloer, og det beste av alt var at alle som var i låven storkoste seg. Kanskje særlig den lokale helten som danset, bøllet, sang og vrælte seg gjennom hele konserten. Eller, da han ble fratatt ei flaske Bailey’s (!!) før sistelåten, “I Like Punk”, gikk lufta ut av ham. Han får uansett tommelen opp fra The Wilhelmsens for innsatsen, en innsats som satte den berømte prikken over i’en.

Faen, jeg tror jeg elsker Rumblin’ Retards!

Jeg var “mett”, sliten og storfornøyd, og det før kveldens høydepunkt. Til nå hadde det vært et par hundre mennesker inne i låven, men straks Senjahopen var klare for å starte opp rydde det inn folk. Det ble stinn brakke i løpet av minutter, og stemningen steg veldig mange hakk. Til dramatiske toner stilte Henrik, Thomas Hough, Petter Pogo og Kent-Remi Gabrielsen seg opp med ryggen til oss. Armene kom opp i været, og etter et par minutter ruslet trommis Kent-Remi bort til trommesettet sitt og de raste i gang med “Med Innsida Ut”. Publikum var med på notene fra første strofe, og det føltes som om alle de 400 feststemte publikummerne sang med, noe de gjorde gjennom hele det halvannen time lange settet. Hvis et band noensinne har hatt publikum i sin hule hånd så var det Senjahopen denne natta. “Tar Det Som En Mann” er en personlig favoritt som kom tidlig, og det var såvidt jeg hørte Henrik under låten. Det samme skjedde med “Yttersia” og “Over heia”, låter som er store favoritter blant blodfansen, og de var det mange av.

“1985” var nok låten som traff meg best denne kvelden, en kveld som inneholdt minst fire “sistelåter”. Folket kunne rett og slett ikke få nok, og hadde det bare vært fysisk mulig hadde de nok stått på scena fortsatt, uten at en eneste skrue hadde forlatt låven. Senjahopen har i løpet av sine fire album samlet opp flere og flere fans på sin ferd, og begynner å nærme seg en status som et av landets største og viktigste band. Det er vel fortjent, for denne gjengen vet å underholde sitt publikum. Stor humor, en scenevant sjef, djevelsk dyktige musikere, og låter som får folk opp på beina er ikke dumt i så måte. Thomas er en durkdreven gitarist fra band som Per Ivars Orkester og The Replaceable Heads, og spiller bass som en helt for Senjahopen. Petter Pogo trenger ingen nærmere presentasjon, og jeg kan bare konstatere at han er en glimrende gitarist. Og så var det trommisen, da. Kent-Remi sørget for at dette ble en slags trommisenes aften, og er langt mer hardtslående enn jeg har oppfattet tidligere. Artig nok tok han mikrofonen da Henrik satte seg bak trommesettet, og viste folket at han er en festlig frontmann óg. Så, om henrik får influensa trenger de ikke avlyse. De kan bare hente inn en stand-in på trommer og kjøre på.

Men, kl.0045 ga de seg, slitne og særdeles fornøyde. Jeg stod på yttersiden da de kom småløpende ut for å finne backstage’en, og det var en glisende kvartett som passerte meg. Snakk om å være profeter i eget land!

Dette ble en kveld for minnebøkene, og her er det bare å ta av seg hatten for Moen Kulturlåve. En heidundrende musikalsk suksess i herlige omgivelser. Kan man ønske seg mer? Nei, sånn bortsett fra at jeg håper det ikke blir for lenge til neste gang. Takk for en fantastisk aften!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert