Gjenskinn – Jeg Ba Om Regn, Ikke Tårer (AudioHeart Records)

cover_front

Jeg Ba Om Regn, Ikke Tårer, er et album som stadig kommer snikende nærmere og nærmere inn på meg. Etter at jeg fikk meg en svært positiv opplevelse, da jeg lyttet til bandet Gjenskinn for aller første gang, har musikken de skaper bare vokst seg sterkere og sterkere for hver gang den har fått seg en runde under nåla. For dette er gramofonmusikk. Dette er musikk du setter deg godt til rette i stolen for å lytte til. Dette er ikke heismusikk, det er ikke ut å rusle i skogen med headset og what not. Nei. Denne plata innholder 14 sanger du bør lytte til mens du sitter der i godstolen din.

En dag da jeg hadde satt meg ned for å finne litt mere ut om denne skiva, fikk jeg en sånn ekstrem følelse av å ha hørt noen av stemmeklangene og toneartene som kombineres på en av låtene (“En Gamblers Skjebne”). Tidligere, for mange år siden hadde jeg hørt noe som tok meg til samme sted. Men jeg klarte ikke helt å plassere noen av disse inntrykkene som sendte meg tilbake i tid. Så jeg var villfaren og rådløs der jeg satt å gravde dypt i min egen hjerne. Musikken har forsåvidt mange kvaliteter det går fint an å finne hos andre artister både her i europa og der borte på den andre siden av dammen, men det spesifikke som jeg letet etter, var av et band med noen låter og harmonier jeg virkelig elsket da de kom på banen, eller inn i min musikalske bevissthet. Noe helt bestemt som gnagde der bak i skallen et sted. Jeg saumfarte musikksamlinga. Nistirra på CD-rygger, blafret gjennom LP-er, men det ringte ingen bjeller. Jeg sto fast, og nektet å godta det.
Men så, helt plutselig slo det meg… Det ble med ett helt åpenbart at Gjenskinn kan minne om fabelaktige Midlake. Når de drar musikken i en bestemt retning, ut eller inn i en slags drømmeverden jeg liker å finne hos artister. Da Midlake dukket opp ut av intet midt på 2000-tallet, var de helt klart en av mine favoritter. Men så forsvant de igjen. Iike fort som de dukket opp.

Kanskje Gjenskinn er mitt nye, norske Midlake? Uansett så minner Lillestrøm/Oslo-bandet meg om Midlake fra Texas, av og til. Ikke bare med den nevnte låten, men i hele sitt musikalske uttrykk. Det kan jeg leve med. Men mer enn det, kan jeg leve med at Gjenskinn, med sine to vokalister, er et band med sin egen nerve, og med sin egen signatur. Gjenskinn er en gjeng med dyktige musikerer som leverer gode låter med flotte tekster og ikke minst, nydelig sang.
Og jeg har rukket å bli jævla glad i disse låtene som er å finne på Jeg Ba Om Regn, Ikke Tårer. Det er norsk rock på sitt beste. Jeg vet ikke om jeg vil kalle deres musikalske uttrykk for Heartland Rock, for det er noe annet der inne som drar meg i andre retninger, uten at jeg skal sette meg ned å dvele ved det, her og nå.

02_bw

Selv om det er en jævla fin lyrikk ute å går her på dette albumet, skal jeg ikke bruke mye tid på å analysere den. Jeg tror heller jeg skal fokuserer litt på hva gutta selv sier om dette albumet:

Bandet er ganske nostalgiske når det kommer til albumformatet, og de har alltid elsket å sitte og bla i bookleten når de hører på plater. De har  forsøkt å gjenskape denne følelsen her. Det er ikke så mange band som har så fokus på booklet og helhetlige plater lenger.
De har kalt dette en rockeopera, og det er inspirert av denne typer plater som kom ut på 60-tallet. Etter at det ble en del sanger klare, dro gutta på hytta til Espen på Minnesund i midten av 2013. De tok med seg instrumenter, en datamaskin og et lydkort, og spilte inn fire låter. Dette var mest en test for å finne ut hva de kunne klare selv med få ressurser. Etter en haug med mikserunder fant de ut at de kunne få til mye hvis de tok tiden til hjelp, og de bestemte seg for å spille inn en hel plate. Øystein ble en naturlig produsent og tok styringen på den biten.

Omtrent på denne tiden hadde Sigmund skrevet “En gamblers skjebne”, og det var da ideen om et slags konseptalbum ble født. Bandet hadde da en 6-7 låter som passet godt inn i konseptet, med litt redigering, resten av låtene ble skrevet for å fullføre historien. Cirka halve albumet ble spilt inn uten at låtene var ferdige på forhånd, men de ble jobbet frem i studioet. De forsøkte å lage forskjellige typer sanger som hadde en rød tråd, lydmessig.
Bandet hadde en story de jobbet ut i fra; et fiktivt, tidløst univers rundt gambleren Frank, en ulykkesfugl som stadig trodde på flaksen. Gambling er brukt som metafor på svik, savn og dårlige valg, og det ligger mange andre temaer i sangene. Storyen de jobbet ut i fra er fortsatt hemmelig, og det er ikke sikkert den blir offentliggjort. De vil at lytterne skal skape seg sin egen historie, og det er jo lurt. Det er ofte disse faktorene som gjør tonesatt lyrikk så magisk som den kan bli av og til.
 
Da innspillingsprosessen nærmet seg slutten fikk de ideen om å få en forfatter til å skrive storyen rundt sangene. Da dette viste seg litt vanskelig å få til, forsøkte de heller å få forskjellige forfattere til å skrive en kort tekst hver, til hver av sangene, inspirert av sangen, teksten og illustrasjonene som da Tord Ketilson Øverland hadde tegnet. Det er mange flotte tegninger ute å går her.
Dette var enklere å få til, og det ble til slutt 15 forfattere som skrev en kort tekst, i tillegg fikk bandet låne en linje fra sangen “Langt sakte tog” av Levi Henriksen, fordi de syntes denne passet så godt til låta “På evig vandring”.
Selv om det er en helhetlig plate, valgte de å slippe en og en låt, som kapitler i en bok, i løpet av syv uker.
Vinylutgaven, som er rett rundt hjørnet, vil inneholde en 32-siders booklet med alle illustrasjonene, sangtekstene og forfatterbidragene.

Gjenskinn er: Espen Skjærlund – Vokal & Bass, Sigmund Slåttum – Vokal & Gitar, Sølve Heikki Paulsen – Gitar & Kor, Remi Andre Pernell Nordby – Gitar & Kor og Øystein Indrevær – Trommer & Kor.
Jeg har som sagt rukket å bli glad i disse låtene, i dette albumet, i dette bandet. De er en gjeng med eminente musikanter som har et fint ører for arrangementer, og hvor de enkelte instrumentene skal plasseres i den orkestrale topografien. Låtene har en kvalitet over seg som hele tiden går ut på å ha en viss progresjon over seg. Samtlige låter har en helt strålende oppbygningsmodel over seg. Dette gir meg hele tiden følelsen av å være i bevegelse, og av å være på en reise i livet til både karakteren vi møter, óg i selve musikken. Skiva er full av strålende gitarsoloer, nydelig pianospill, stødige komp, og fantastisk sang med masse fet koring. Alle låtene er der de skal være.
Vurdering: Jeg Ba Om Regn, Ikke Tårer har en imponerende helhet over seg, og fremstår i så måte som et perfekt album. Det skader heller ikke at albumet er imponerende slik det fremstår rent fysisk. Dette er et album jeg kommer til å ta frem med jevne mellomrom i mange år. Jeg liker det meget godt og vil anbefale det til alle som er glad i god musikk.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert