Kongene av bluespunk

Quarter Wolf – Back To Sykkylven (That’ll Do Records)

The Wilhelmsens er blodfan av Quarter Wolf, noe vi har vært siden de ble oppdaget for om lag ett år siden, da den brillefine EP’en Rock’n’Roll Cliché ble sluppet. Da debutalbumet An Orgy Of Shocking Violence fra 2013 etterhvert ble konsumert var vi solgt. Den norsk/australske bluespunkduoen er virkelig noe utenom det vanlige, og når så vokalist og gitarist Marius Kromvoll sendte oss ei melding om at de har en ny EP på gang var det bare for oss å begynne å spisse blyantene, i trygg forvissing om at dette ville bli bunnsolide greier. Lydfilene ble gjort tilgjengelige allerede 18.mai, så vi har hatt herligheten for oss selv i tre uker nå, i tillegg til de heldige australerne som har vært foret med et par av låtene på radio Down Under. Vi ble med andre ord de første til å høre albumet i sin helhet, etter Quarter Wolf selv og noe tyske vinylpressere. Vinylen kom i hus tidligere i uka, og er det en ting som er sikkert så er det at den lyder usannsynlig fett og er presset opp for å spilles veldig høyt.

Marius er en villbasse på scena, en kul vokalist med de rette referansene (Jon Spencer, Elvis Presley, Hound Dog Taylor) som spiller gitar som om det står om live, mens trommis Paul Daniel fortsatt er multitalentet som gjør bortimot alt i forbindelse med utgivelsen. Skiva er produsert av begge karene og spilt inn i Brenneriveien i Oslo, og mikset og mastret av Paul, som i tillegg er herren bak coverarten. Denne gangen har han dessuten skrevet teksten til en låt, men det skal jeg komme tilbake til etterhvert. Resten av låtene er i helhet skrevet og komponert av Kromvoll, med unntak av dritstilige “Let’s Get Funky”, en låt Hound Dog Taylor slapp på sitt siste album, liveskiva Beware Of The Dog (1975). Har du ikke sjekket at Hound Dog så bør du gjøre noe med det. Straksens.

Paul sitt tekstbidrag kommer allerede på åpningssporet, “F.A.C.”. Her varmes vi opp med noen herlige riff og litt brøling type The Jon Spencer Blues Explosion. Begge er blodfan av New York City-trioen, noe som slår veldig heldig ut. Quarter Wolf kan lett døpes til vårt eget Blues Explosion, med sine heftige taktskifter, energiske låter, og en intensitet det står den største respekt av. Når de i tillegg brøler det som tilsynelatende er “Fuck!”, så er det som det skal være. Frustrasjonsbrølet ble imidlertid omskrevet til “F.A.C.” som en ren kjærlighetserklæring til Kromvolls Orange-forsterker, en forsterker som har en noe mystisk boost som kalles for Freqeancy Analyze Control. Kul liten epistel, selvsagt, siden vi snakker om årets heftigste åpningslåt.

“Back To Sykkylven” er tittelsporet Marius skrev da han som nittenåring drev og vasket dass for NSB. En jobb de færreste trakter etter, men som må gjøres, og en måte å få inn cash om man vil bli rockestjerne. På den tiden var han vokalist i et punkband som kalte seg for Bommtown, hadde ingen fast bopel, og levde i trua, ei tro om at han en gang i framtida skulle få til noe med musikken. Mange vil vel kalle det å ikke ha noen framtidsutsikter. Uansett, låten er framført live tidligere, da bandet hans var oppvarmere for selveste Ricochets, de tøffeste rockerne vi har avlet fram her på berget. Marius skuret dass fredag, stod på scena lørdag, for så å skure dass igjen på mandag, men fikk om ikke annet kjenne på livet som rockestjerne. Quarter Wolf spiller garantert “Back To Sykkylven” langt fetere, mye tightere og rett og slett bedre enn det jyplingutgaven av Kromvoll & co gjorde back in the days, ikke minst pga trommissjef Daniel. Etter et fett boogieriff kommer han kontant inn, og kjører på med noen elegante takter som rett og slett vitner om en trommeslager som fortjener å omtales som en av de dyktigste vi har her til lands. Når det er sagt så byr Marius på deilig feedback, og ikke minst så tar han tidvis på seg sintestemmen. Det er kult, det.

Kromvoll har en polsk kjæreste, noe som forklarer tittelen på låten som avslutter A-siden, “Kochanie”. Det oversettes med “baby” eller “kjære”, eller “darling” om du vil, og er rett og slett en låt han har skrevet til sin kjære Anita. Igjen er det Blues Explosion-faktor så det holder. Funky og småvilt er måten låter til dama di skal gjøres, om dama di er funky og småvill, tenker jeg. Paul korer heftig og energisk, mens Marius tar fram alle stønne- og pustetricksene i boka. Riffene står i kø, og vi har garantert med en søkksvett Paul å gjøre her. Han tar i bruk tammer og symbaler, uten at skarpen og stortromma glemmes. Sjekk ut brua som kjøres i gang etter at refrenget er unnagjort for andre gang. Det er pinadø så kult at det halve hadde vært nok. Det er faktisk så kult at jeg er sikker på at Jon Spencer vil nikke anerkjennende den dagen han får høre det, noe noen bør sørge for.

This next song here is brought to you by the makers of absinthe

B-siden åpner med erklæringen over her, etterfulgt av to karer som sprayer absint i seg, et stunt de har blitt mer eller mindre beryktet for, a.k.a. Quarter Wolfs partyspray. “Whiskey Made Me Evil” er låttittelen som sier det meste, og Kromvoll synger ikke om så fryktelig mye mer her. Resten av teksten går som følger: Lonely at Last Train and I’m half way done, mood is turning dark, I wanna hurt someone.. Last Train er bula karene trives i, denne legendariske rockepuben i Oslo. Igjen får vi servert et kult riff, ei kjapp takt og vokale prestasjoner som definitivt er tungt inspirert av Elvis Presley. Dette er pinadø rock’n’roll nok i lange baner. Dæven!

Hound Dog Taylor er altså dagens anbefaling til de av dere som ikke kjenner til denne deilige og ekstremt kule slidegitaristen fra Natchez, Mississippi. Han var døpt Theodore Roosevelt Taylor, ble etterhvert regnet som en av de viktigste Chicago-gitaristene, og får i dag æren for at Alligator Records i det hele tatt eksisterer. At han ikke har et større navn i dag enn det han har er nok et bevis på at verden er skrudd sammen på et snodig vis. Sjekk ut de to studioalbumene han ga ut tidlig på 70-tallet, og ikke minst liveskiva Beware Of The Dog, som ble gitt ut rett etter at han døde i 1975, 60 år gammel. Marius og Paul gjør ikke skam på denne rakkeren av en låt. Marius introduserer låten på samme vis som Hound Dog gjorde for 42 år siden, med å spørre om ikke Mr. Daniel er klar for å være litt funky. Det er han så til de grader. Med et monotont og heftig riff i bunn hamrer Paul til så det ljomer, og som de kvartulvene de er klemmer de inn noen ulvehyl på tampen. En fest av en låt, i originalversjon og i Quarter Wolf-innpakning. Hah!

Quarter Wolf kommer altså til årets Buktafestival, og er det noe vi gleder oss veldig til så er det å se denne Oslo-duoen live. Ryktene sier at de er alvorlig kule live, og med sistesporet på Back To Sykkylven, “Shut The Fuck Up And Play” vet vi hva vi har i vente. Dette er ikke typer som står på scena for å legge ut om følelseslivet sitt, de vil ikke komme nordover med et stand up-show, men spille rock’n’roll så svetten siler. Etter ei kjapp opptelling peiser de på med alt de har å komme med, tungt og presist. To minutter med rock, nøyaktig som rock skal være. Null mikkmakk og masse baller.

Vurdering: Quarter Wolf har med Back To Sykkylven nok en gang bevist at de er et band å virkelig regne med. Det er absolutt null tull med duoen, men desto mer rock’n’roll. Fete riff, heftig tromming, og vokale prestasjoner barskere enn karsk. At dette er to karer som koser seg i hverandres selskap er det liten tvil om, noe den feteste koringen vi har her til lands vitner om. Seks tøffe låter unnagjort på et kvarter er resepten The Wilhelmsens skriver ut til alle som er glad i rock’n’roll denne helga. Blir du ikke gira og i godt humør av dette er du en skikkelig teit surpomp. Og det er du jo ikke.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert